Saturday, June 16, 2012

Moeleaks

Karin Moe
Skrifter
Sakprosa, 608 sider

Lørdag 25. april 2009 ledet Karin Moe et velvillig talekor i et bortgjemt rom på Litteraturhuset i Oslo. De eldre, distingverte stuntpoetene Erling Kittelsen, Thor Sørheim og Torgeir Rebolledo Pedersen svarte, ettersom Moe leste opp fra sitt finanspolitiske manifest:

Moe: Staten kjøper aksjer ...
Koret: Uten poesi!
Moe: Arbeidsplasser går dukken ...
Koret: Uten poesi!


Konklusjonen på manifestet er selvfølgelig at «Poesi vil ta makta!» og med det fikk 80-tallets avantgardistiske stuntpoesi sin revival. Karin Moe har faktisk tatt i bruk hvert eneste triks i avantgardeboka, sammen med stuntpoetene forsøkte hun å storme de tv-studioene og avisredaksjonene hvor virkeligheten produseres ... uten poesi! Stuntpoetene brukte reklamebransjens event-logikk og fanget blikk og kameralinser med sitt budskap om poesien som en hverdagsforandrende, frigjørende kraft.

Det øvrige forfatterskapet flommer over av en aktivistisk holdning til kunsten, den over 600 sider tykke Skrifter, som dekker de to siste tiårenes tekstproduksjon, bærer preg av dette: I en tekst kiler Moe seg kjønnspolitisk inn mellom Kunsten (maskulint kodet) og kunsthåndverket (feminint kodet), i en annen vektlegger hun litteraturens materielle og grafiske sider, som en annen russisk formalist. Hun protesterte med rette da Flamme-redaktør Bendik Wold i 2010 utropte Audun Mortensen til Norges første konseptforfatter, her bør gjenutgivelsen av Kyka/1984 (1984) vekke den kollektive hukommelsen.

Som Gunstein Bakke er inne på i forordet, og som Moe selv utdyper i den godt gjemte nøkkelteksten «Frå språket til Ordet – ei språkvedkjenning» (2010), finnes det et paradoks mellom den språkkritiske, Ferdinand de Saussure-inspirerte Moe, og den religiøse. Uten å sette opp et rigid enten/eller, kan man si at det er sistnevnte som har fått mest taletid de siste årene. Det er som om Moe falt gjennom den surrealistiske automatskriften og kom ut på den andre siden som troende og tungetalende – men er avstanden egentlig så stor? Hun krysser en slags kulturradikal barriere som forsøker å holde den moderne intellektuelle borte fra Gud og på team med Friedrich Nietzsche, inkarnert av den uavhengige, selvstendig tenkende – troen har ofte et bad name som rimer på falsk trygghet og regresjon.

Det er et mangfold av sjangrer vi finner i Skrifter, og noen av dem møter motstand hos portvokterne i norsk offentlighet. Redaksjonene må nødvendigvis sortere ut blandingsformer som mikser virkelighet og fiksjon på en måte som kan oppfattes som rotete, uklar, ukurant: To av de mest forbudte sjangrene er profetien og konspirasjons- teorien – sistnevnte kunne man pakke inn i en science fiction-inspirert roman (dette fungerer for forfattere som Sigmund Jensen og B. Andreas Bull-Hansen), men her er Moe ikke strategisk, hun kjører på som vanlig, og sånn har hun spart opp til et storstilt moeleak. Når det gjelder profetien som sjanger: Diktere får bare i varierende grad leke med profeten som figur, Steinar Opstad ble møtt med en del motstand rundt Synsverk i 2002, mens Karin Moes generasjonsfelle, den karismatiske amerikanske rockepoeten Patti Smith, bygger videre på sitt mainstreamgjennombrudd med visjonær Rimbaud-rock.

Når Moe leser, gjør hun det skamløst: Hun fikler med kameraet og innstiller det feil i forhold til normene. Optikken er nærsynt og det motsatte av ydmyk; ekstrem zooming forekommer som et kritisk redskap. Moes feministiske blikk faller innenfor denne kategorien, hun er givende når hun løfter fram kvinnelige forfattere, men en tekst om Torborg Nedreaas blir så intim at den også inkluderer «smuss» om spøkelser og menstruasjon. Omtalene av Tor Obrestad, Georg Johannessen og Ivar Aasen setter den kroppslige skitten i funksjon som detronisering, makten har en kropp, sier Moe – hun elsker disse herrene og stalker dem samtidig. Også politiske størrelser som EU og finanskrisa i 2008 settes på interessant vis sammen med en saftig, motstandsfylt kroppslighet. 1994 virker som et særlig produktivt år, her skriver Moe en olympisk oversikt over årets debutanter. Hun bemerker følgende, muligens profetisk:

Noko skjer med ordet i kvinners poesi frå og med 90-talet. Med ord-tingen. Her er ein ny distanse til ordet: det heftar ikkje slik til kroppen, som eit barn, som ein mann, som ein sveitt kjole.

En av debutantene i 1994 er Hanne Ørstavik, og hun utsettes for en materialistisk lesning som virker original: Her leses alle designmessige aspekter ved Hakk (1994), litteraturen får fire dimensjoner, teksten blir til et hus.

Nesten 200 sider av denne artikkelsamlingen er viet religionshistorie, bibellesninger og gjennomganger av kirkeåret. Spørsmålet er om vi kan kappe Moe i to, eller om hun kan leses helhetlig? Det er rimelig å gå for en paradoksal, både/og-inspirert lesning. Men det er også nærliggende å se fordomsfritt på hvordan ordet blir handlende både i avantgardistiske aksjoner og i religiøse ritualer.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2012

No comments: