Stormfulle høyder

Josefine Klougart
Én af os sover
roman, 260 sider

Hvorfor har metaforene forsvunnet fra samtidspoesien? Det spørsmålet stilte den svenske poeten og kritikeren Anna Hallberg i 2003, i en omdiskutert artikkel i Dagens Nyheter. Bruken av metaforer kan være et tegn på en skjønnhetssøkende litteratur, hvor ordbilder omskaper og løfter opp virkeligheten til kunst. Denne holdning ble til en viss grad kastet ut med badevannet på 00-tallet da deler av den skandinaviske litteraturen tok en vending mot en mer dokumentarisk stil. Det kan selvfølgelig diskuteres, men i begge tilfeller finnes det en grunnleggende virkelighetshunger, et ønske om å komme nærmere.

Sju år og mange litteraturdebatter seinere debuterte danske Josefine Klougart med oppvekstromanen Stigninger og fald (Rosinante 2010), som bokstavelig talt flommer over av et glitrende, bilderikt språk som ikke har spor av dokumentarisk ”flathet” i seg. Et sus gikk gjennom Danmark: Det ”høye” språket var tilbake, dette hadde en eim av the western canon, litteraturen hadde gjenvunnet sin forførelseskraft.

Klougart skriver ofte med bakgrunn i sitt barndoms landskap, det naturskjønne Mols i Jylland, som man kan fristes til å kalle hennes eget Wuthering Heights. De stormfulle høydene, forstått som gjenkomsten av en tradisjonsbevisst, flamboyant skrivestil, var også startskuddet for en slags høykonjunktur – eller det føltes som en høykonjunktur, i alle fall fulgte pressen med. Her var en holdning som kunne oppfattes som glamourøs, og suset ble enda større da Klougart i 2011 ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin debut. Noe som – rituelt, og svært tidstypisk – utløste en bølge av raseri mot den danske juryen som tillot seg å satse på et så ungt forfatterskap. Siden debuten har hun publisert den Marguerite Duras-aktige sex-til-døden-romanen Hallerne (2011) og den vintertunge hjemkomstromanen Én af os sover (2012).

Når den foreliggende romanen fungerer best, puffes man dit hvor selve lesningens uropplevelse – dit første skudd av dette euforiserende dopet – kommer til overflaten igjen: Som om syntaksen får setningene til å stå ut; noe virker levende, vekker til live. I Én af os sover er det lenge de melankolske vinterbildene som presser på. Hos denne leseren framkalles et nesten glemt arkiv av private sansebilder fra et vintertungt Jylland i januar. Klougart skriver: ”Æbletræets bark er sort, som det eneste i haven, sort. Det står og skærer sig kalligrafisk ind i vinteren.” Senere varierer hun: ”Jeg læner mig ud af vinduet, og trærne rejser sig, er kolde hænder i snehandsker.”

Én af os sover mediterer konsekvent over tapsfølelser, mellomtilstander og en grunnleggende hjemløshet. Den hjemvendte datteren er fanget både mellom byen, landet og mellom menn. Hjemstedets stormfulle høyder framstår som det sanselige kongeriket, og få klarer vel å skrive så intenst om kjøkkenet, stallen og åkerne og samtidig så presist om de tingsliggjørende relasjonene mellom mann og kvinne (som i Hallerne). Det sistnevnte får vi også her, i beskrivelsene av hennes sommer med en ny mann – hun oppfatter sitt ansikt som smadret, men får ingen respons; hun er skjønn, uansett hva.

Det evige du – her i form av relasjoner til menn – er sentralt hos Klougart, men kanskje finnes det langt større og mer diffuse tap bak de skrantende kjærlighetsrelasjonene. For kritiserer hun ikke alle de klamme forestillingene om progresjon? Å vokse opp og flytte til byen, at etter en mann kommer enda en mann – og større lykke? Yeah, right. Det evige du spiller kanskje en rolle, men her står det minst like mye om forholdet til moren, landskapet og kunsten.

Nettopp hjemstedet og alle opprinnelsesmyter som hører til det, skrives det mye om i yngre, dansk litteratur. En forfatter som Bjørn Rasmussen vender seg mot det i raseri, Klougart med sorg, men også med en dypt unostalgisk erkjennelse av at hjemløsheten er fundamental. Som hun formulerer det: Hjemlengselen er et hjem.

Susanne Christensen, Klassekampen 26. maj 2012