Friday, June 08, 2012

Snapshots fra verden

Jo Torkjel Fenne
Statueveltere
Dikt, 131 sider

Hva er en statue? De fyller det offentlige rom, og de forestiller ofte en person eller et dyr eller en kombinasjon av disse, enten i harmoni – rytterstatuen, mannen som har full kontroll – eller kamp. Ofte representerer statuene noe historisk, noe folket bør minnes, eller de knytter seg til pengerelasjoner; hvilket firma med respekt for seg selv har vel ikke en modernistisk liten sak stående utenfor sitt hovedkvarter?

I bildekunstutdannede Jo Torkjell Fennes første diktsamling, møter vi en slags verdensomspennende ikonoklasme, altså en universell symbolødeleggelsestrang; diktene oppsøker historier om statuer som forsvinner, som sprenges, saboteres, kles ut eller skribles på, som omskrives av folket. I stramme tekstfirkanter reiser vi jorda rundt, hvert dikt er gitt tittel etter navn på en nasjon, og av det kan man konkludere at tekstene baserer seg på research, men det er tvilsomt om Fenne har samme prosjekt som Kilroy – Fenne var neppe der, for dette er tydeligvis Google-dikt, YouTube-dikt, Wikipedia-dikt.

Her klippes det mellom den graffitimalte muren i Palestina og minnesmerket for Europas myrdede jøder i Berlin, videre til den irriterende fastfoodrestaurantklovnen Ronald McDonald og artister som krysser grensene mellom pop og politikk, som for eksempel John Lennon, Tupac Shakur og Bob Marley. Jo, tekstene forteller en historie, men de er verken narrative eller lyriske, de er snarere sound bites, samples, kollasjer, og bærer på det viset preg av det elektroniske mediet som materialet er filtrert gjennom. Her er innslag av engelsk, japansk og arabisk, og stammende tall- og bokstavrekker forekommer også; vi er altså på grensen til semiotisk sus, hvit støy i grafisk form, selv om Fenne er langt fra radikal her. Det er betryggende å vite at norske forlag beskytter oss mot for stor grad av bisarr uforståelighet, for denne diktsamlingen faller ned på den forståelige side, uansett om den kan sies å være i familie med en internasjonal – og til tider rabiat – trend ved navn postpoesi, postproduktiv poesi, konseptuell poesi, Google-poesi, eller hva du nå vil kalle det.

Gjenkjennelsens barnlige glede rammer når Jørgen Nashs situasjonistiske mord på Den lille havfrue i 1960-tallets København dukker opp, men de umiddelbare høydepunktene er faktisk onelinerne – for eksempel høres dette nesten ut som en sosialistisk gladmelding:

Østerrike

TJENEREN er omsmeltet.

Den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har i nyere tid gjort seg til talsmann for konseptkunstinspirert uncreative writing, at det er vel så bra å redigere, samle og lage kollasjer som å skape, og Matias Faldbakkens seineste tekstbaserte verker samtaler også med den tradisjonen Fenne arbeider innenfor. Faldbakken viser for øvrig i disse dager nettopp en flokk statuer, som er veltet med stor poetisk ømhet, i Office for Contemporary Arts lokaler. Men spørsmålet er om statuene egentlig er så viktige hos Fenne, først og fremst viser han til en relasjon mellom statueprodusentenes påstander om eviggyldig symbolverdi og ulike omskiftelige, folkelige følelser. Hvilken poet og politiker har ikke stått fram og talt «på folkets vegne»? Fenne står ikke fram og representerer noen, men han viser fram en bunke snapshots av kommenterende handlinger, både hærverk, men også roser (Norge) og grønne tørklær (Iran) – slik sirkler han kanskje inn en slags folkets røst. Grepet er på mange måter strålende, men tekstene står ofte og flimrer som tv-skjermer, det krever litt arbeid å ikke stirre tilbake med et tomt blikk.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. juni 2012

No comments: