Saturday, June 02, 2012

Det gyldne buret

Ane Farsethås
Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur
Sakprosa, 359 sider

Talking Heads sang om en «New Feeling», kanskje var det noe sånt Eivind Røssaak tok opp i Selviakttakelse – en tendens i kunst og litteratur fra 2005? Her satte han ord på bevegelser som var under utvikling i den internasjonale kunsten på 90-tallet, men som knytter an til en tradisjon for selvframstilling som har røtter langt tilbake i historien. Røssaaks tre eksempler på en vending mot det performative er Vibeke Tandberg, Dag Solstad og Stig Larsson – han beveger seg altså på tvers av både sjangrer og nasjonale grenser, mens Ane Farsethås i Herfra til virkeligheten velger seg et smalere felt; her finnes overveiende nyskrevne tekster om the usual suspects i den norske samtidsprosa på 00-tallet: Abo Rasul, Hanne Ørstavik, Karl Ove Knausgård, Trude Marstein, Thure Erik Lund, og så videre. Farsethås er kjent som fast ansatt litteraturkritiker i Dagens Næringsliv fra 2002 til 2011 og har siden – til glede for leserne – tatt over som redaksjonssjef i Morgenbladets kulturavdeling.

Hvorfor starter Farsethås i 2002? Apropos selviakttakelse, det er vanskelig å ignorere at Farsethås og undertegnede har vært kritikere i samme felt, i samme periode, og med øye for noen av de samme tendensene. Pussig nok ser det ut som om vi begge responderte på Hanne Ørstaviks roman Uke 43 fra 2002, i alle fall husker jeg tydelig Farsethås’ artikkel i Vinduet, som også var noe av det første hun publiserte. For øvrig var det skriblerier om Ørstavik som førte til mitt første anmelderoppdrag samme år, noe som neppe er tilfeldig, ettersom Uke 43s hovedperson, den nyansatte høyskolelektoren Solveig, står for et steilt litteratursyn (Farsethås’ ord er «ekthetsfundamentalisme») som virker provoserende nok til å framkalle nye, kritiske penner.

Ettersom Farsethås konsentrerer seg om en norsk prosakanon, virker det også som om hun forsøker å stille inn skarpt på en norsk tidsånd (her krøller noen av oss allerede tærne), eller kanskje snarere en norsk offentlighet hvor folk er mer eller mindre i samme båt. Hennes kodeord er uvirkelighetsfølelse, et resultat av det gyldne buret som er et land preget av en snill, sosialdemokratisk oppdragelse. Hyperrefleksiv selviakttakelse, den såkalt postmoderne tilstanden, har fjernet oss fra alle følelser av autentisitet, og romanene på 00-tallet er fulle av uvirkelighetsflyktninger. Her har Farsethås et litteraturhistorisk perspektiv klart, som for en stund redder oss ut fra de smale kategoriene: Både Cervantes’ roman Don Quixote fra 1605 og Flauberts Madame Bovary fra 1856 har fortapte hovedpersoner som lider av en overdose uvirkelighet.

Til forskjell fra Røssaak, er det faktisk ikke Farsethås’ misjon å spore en trend, og hun er også klar over at en tøvete kategori som «virkelighetslitteratur» er en sekk full av helt sprikende intensjoner. En rundebordssamtale mellom for eksempel Karl Ove Knausgård, amerikanske Dave Eggers og danske Claus Beck-Nielsen, ville sannsynlig ende i tårer: Den ene ville betakke seg for identitet, den andre ville si åh Gud, ja takk, omsider. I forordet nevner Farsethås for øvrig rundebordsamtalen som et formmessig forbilde, og hennes bok fungerer best når dette forsøkes iverksatt, som på slutten av avsnittet om Fosse og Ørstaviks gudsbegrep, hvor også Rasul får klinge med.

Hennes lesemetode er inspirert av dekonstruksjonen, men på tross av hangen til å oppløse motsetningspar og det tydelige feministiske anslaget, så er det en «voksen» form for dekonstruksjon, som legger den tenåringsaktige kompromissløsheten bak seg, og vender seg pragmatisk mot historien og samfunnet. Mest tent virker hun i avsnittet om Rasul og Fosse: I Rasuls meningstomme overflater finner hun en klangbunn av sorg; det er som om negasjonen ikke kan klare seg uten en motpol, skriver hun. Den eldre, metafysisk interesserte Fosse veies mot den yngre, språkkritiske Fosse. Både overflater og dybder kan være påstander og posering.

Farsethås er ingen eksentrisk leser, hun er sjelden på kanten av noe, men hun er gjerne stridbar, og det er et stabilt tempo i tekstene. Hun ender på den riktige siden av tannløs, men også på den sikre siden av farlig; hun er som oftest trygg og diplomatisk, selv om enkelte sleivspark forekommer. Hun er ikke pregløs, hun er aldri pop og den litteraturvitenskapelige kompetansen er nærmest plettfri, noe som dessverre kan resultere i forbipasserende kjedsomhet. Det er ikke alltid lett å sitte stille på stolen, et par ganger ruller jeg rundt på gulvet som et barn med ADHD; å lese innenfor det nasjonale virker håpløst begrensende, forfattere som Dag Solstad og Karl Ove Knausgård er blitt pliktøvelser, de er den erkenorske kritikers svar på rødgrød-med-fløde.

Nettopp Knausgård får rollen som en slags frelser i møte med 00-tallets kvelende følelse av uvirkelighet. Farsethås kan med ett puste, skriver hun. Spørsmålet er hva som nå skal skje med dette glimt av autentisk livsfølelse? Knausgård reflekterer i sjette del av Min kamp (2011) over terrorangrepet den 22. juli, og nærmer seg en forsoning med sosialdemokratiets gyldne bur. Hva gjør mon dette med kritikerens pusterom?

Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2012

No comments: