Bildet og kulturen
Don Johnson
Estetisk rensning. Bildstrider i 2000-talets Sverige
Essayistik, 140 sider
Et portrett av en palestinsk selvmordsbomber seiler rundt i en liten, hvit båt på en blodrød vannflate. Dror Feilers og Gunilla Sköld Feilers verk «Snövit og sanningens vansinne» blir i 2004 vandalisert av Sveriges israelske ambassadør; en bildestrid er i gang.
Svenske 10TAL er et uavhengig, ikke-forlagsstyrt tidsskrift for litteratur, kunst og samtidsdebatt, men har også en bokserie hvor sjangrer som poesi og kritikk er sterkt representert. I den femte boka i serien skriver Don Johnson, som er kunstkritiker og kulturjournalist i Dagens Nyheter, en rekke essays som leder oss gjennom det siste tiårets svenske kunstskandaler. Deler av samtidskunsten drømmer om å bryte ut av kunstverdenen og få en effekt på samfunnet, noe den iblant klarer. I det minste oppstår det en slags ildebrann i mediene, og ifølge Johnson er det dette man vil huske om 100 år, som paradigmatisk for vår tid. Her er bildet og de reaksjoner det vekker altså helt sentralt for kulturen, ja, kunsten er den kraften som dukker fram i sprekker og bruddflater, disse erupsjonene skubber til samtiden som til tektoniske plater.
Flere av sakene er velkjente: I 2007, i karikaturtegningenes etterdønninger, fører en Muhammedkarikatur laget av Lars Vilks til dødstrusler mot kunstneren, og i 2009 vekker Konstfack-studenten Anna Odell en turbulent kunstdebatt da hun iscenesetter et selvmordsforsøk som del av sin research på det psykiatriske systemet. Johnson legger seg ofte i forlengelse av innflytelsesrike bøker som Hal Fosters The Return of the Real (1996), men han er også inspirert av Bruno Latours Iconoclash: Beyond the Image Wars in Science, Religion and Art (2002), som tegner opp nærmest gammel- testamentlige strider mellom ikonoklaster – billedstormere – og skjønnhetsdyrkende fetisjister. Det er ikke vanskelig å se parallellene til et 00-tal hvor den verdikonservative kulturkampen preger offentligheten, og hvor «virkelighetens folk» krever ro og orden på en stadig mer aggressiv måte.
Noen ser debattene som en seier for demokratiet, og for den avantgarden som vil bryte gjennom som bredt samfunnsrelevant, men som oftest blir det bare en avsporing. I Pål Hollenders dokumentar- film Buy Bye Beauty (2001), om sammenhengene mellom prostitusjon i Latvia og Sveriges økonomiske interesser, inkluderer filmskaperen en scene hvor han kjøper sex av en av sine kilder. Farvel, skjønnhet, kunsten er ikke oppbyggelig, og folk i salen føler seg skitne, skyldige. De reagerer mot Hollender, han blir en piñata for massene som vil vaske sine hender, som vil at De andre skal forbli i sine eksotiske og avskyelige reservater. Det er Hollender som er amoralsk, ikke vi, og den storstilte sympatien for Latvias prostituerte uteblir.
Johnson velger ikke side når han skriver om Lars Vilks, men kunstneren framstilles likevel på en tendensiøs måte. 11. september ble kalt ironiens død, og i Johnsons essayistiske portrettkunst blir Vilks et eksempel på en relativistisk sprellemann, hvis ironiske ablegøyer i kunstfeltet får så massiv, internasjonal respons at han til sist tvinges til å uttale den reaksjonære islamkritikken som muligens var grunnlaget for hans spekulative remake av den danske karikaturkrisa.
Linjene i vår nære samtid kommer godt fram, og seint på 00-tallet er det tegn på at konfliktene eskalerer. Kritikken mot Anna Odell tvinger Konstfack til å legge bånd på sine studenter, og presset mot institusjonen øker da landets kulturminister uttaler om graffiti- kunstneren NUGs verk «Territorial Pissing» (2009): «Jag hade svårt att få luft. Det här är inte konst, det är skadegörelse.» Da Manga-oversetteren Simon Lundström i 2010 blir arrestert av politiet for besittelse av barnepornografi – altså Manga-tegninger – har mandatet til å bestemme hva som er kunst flyttet seg fra kulturministeriet til politiet. Hva betyr dette? Det er i alle fall urovekkende.
Dette er en klartenkt og viktig bok som kanskje rammer den svenske offentligheten på et prekært tidspunkt, midt i et opphetet debatt- klima. Både denne og hans andre aktuelle bok, Ingenmansland, en reise til de svenske forstedene for å undersøke forandringene etter finanskrisa i 2008, har tirret kritikere som ikke faller for hans dannede, venstreintellektuelle stil.
Susanne Christensen, Klassekampen 30. juni 2012
Saturday, June 30, 2012
Sunday, June 24, 2012
Jeg synes at Fluernes herre er en fantastisk god og en fantastisk skræmmende bog. I begyndelsen var den mærkelig og meget forskellig fra andre bøger jeg har læst. Senere begyndte farverne at dukke op. Den trykkende varme, de grågrønne palmer og deres flimrende skygger, den brændende hvide strand og den fjerne horisont. Efter at jeg havde læst bogen var det hele bare så håbløst. Alle de våben og hvis mennesket virkelig har denne voldsomme trang til magt og rødt blod som Golding beskriver. Noget faldt mig pludselig ind. Ralph repræsenterer den vestlige verden og Jack den østlige. Til sidst brænder øen. Øen er jorden. Vores jord. Bogen er en advarsel. Men er advarslen realistisk? Engang var jeg nærmest syg af skræk. Nu tror jeg på kærligheden. Se på himmelen. Se på de små blå blomster i græsset. Kunne vi virkelig ødelægge alt dette? Alligevel er jeg bange et sted dybt inde. Forfærdelig bange.
Uddrag fra skolestil om Fluernes herre af William Golding, 1985.
Uddrag fra skolestil om Fluernes herre af William Golding, 1985.
Saturday, June 16, 2012
Moeleaks
Karin Moe
Skrifter
Sakprosa, 608 sider
Lørdag 25. april 2009 ledet Karin Moe et velvillig talekor i et bortgjemt rom på Litteraturhuset i Oslo. De eldre, distingverte stuntpoetene Erling Kittelsen, Thor Sørheim og Torgeir Rebolledo Pedersen svarte, ettersom Moe leste opp fra sitt finanspolitiske manifest:
Moe: Staten kjøper aksjer ...
Koret: Uten poesi!
Moe: Arbeidsplasser går dukken ...
Koret: Uten poesi!
Konklusjonen på manifestet er selvfølgelig at «Poesi vil ta makta!» og med det fikk 80-tallets avantgardistiske stuntpoesi sin revival. Karin Moe har faktisk tatt i bruk hvert eneste triks i avantgardeboka, sammen med stuntpoetene forsøkte hun å storme de tv-studioene og avisredaksjonene hvor virkeligheten produseres ... uten poesi! Stuntpoetene brukte reklamebransjens event-logikk og fanget blikk og kameralinser med sitt budskap om poesien som en hverdagsforandrende, frigjørende kraft.
Det øvrige forfatterskapet flommer over av en aktivistisk holdning til kunsten, den over 600 sider tykke Skrifter, som dekker de to siste tiårenes tekstproduksjon, bærer preg av dette: I en tekst kiler Moe seg kjønnspolitisk inn mellom Kunsten (maskulint kodet) og kunsthåndverket (feminint kodet), i en annen vektlegger hun litteraturens materielle og grafiske sider, som en annen russisk formalist. Hun protesterte med rette da Flamme-redaktør Bendik Wold i 2010 utropte Audun Mortensen til Norges første konseptforfatter, her bør gjenutgivelsen av Kyka/1984 (1984) vekke den kollektive hukommelsen.
Som Gunstein Bakke er inne på i forordet, og som Moe selv utdyper i den godt gjemte nøkkelteksten «Frå språket til Ordet – ei språkvedkjenning» (2010), finnes det et paradoks mellom den språkkritiske, Ferdinand de Saussure-inspirerte Moe, og den religiøse. Uten å sette opp et rigid enten/eller, kan man si at det er sistnevnte som har fått mest taletid de siste årene. Det er som om Moe falt gjennom den surrealistiske automatskriften og kom ut på den andre siden som troende og tungetalende – men er avstanden egentlig så stor? Hun krysser en slags kulturradikal barriere som forsøker å holde den moderne intellektuelle borte fra Gud og på team med Friedrich Nietzsche, inkarnert av den uavhengige, selvstendig tenkende – troen har ofte et bad name som rimer på falsk trygghet og regresjon.
Det er et mangfold av sjangrer vi finner i Skrifter, og noen av dem møter motstand hos portvokterne i norsk offentlighet. Redaksjonene må nødvendigvis sortere ut blandingsformer som mikser virkelighet og fiksjon på en måte som kan oppfattes som rotete, uklar, ukurant: To av de mest forbudte sjangrene er profetien og konspirasjons- teorien – sistnevnte kunne man pakke inn i en science fiction-inspirert roman (dette fungerer for forfattere som Sigmund Jensen og B. Andreas Bull-Hansen), men her er Moe ikke strategisk, hun kjører på som vanlig, og sånn har hun spart opp til et storstilt moeleak. Når det gjelder profetien som sjanger: Diktere får bare i varierende grad leke med profeten som figur, Steinar Opstad ble møtt med en del motstand rundt Synsverk i 2002, mens Karin Moes generasjonsfelle, den karismatiske amerikanske rockepoeten Patti Smith, bygger videre på sitt mainstreamgjennombrudd med visjonær Rimbaud-rock.
Når Moe leser, gjør hun det skamløst: Hun fikler med kameraet og innstiller det feil i forhold til normene. Optikken er nærsynt og det motsatte av ydmyk; ekstrem zooming forekommer som et kritisk redskap. Moes feministiske blikk faller innenfor denne kategorien, hun er givende når hun løfter fram kvinnelige forfattere, men en tekst om Torborg Nedreaas blir så intim at den også inkluderer «smuss» om spøkelser og menstruasjon. Omtalene av Tor Obrestad, Georg Johannessen og Ivar Aasen setter den kroppslige skitten i funksjon som detronisering, makten har en kropp, sier Moe – hun elsker disse herrene og stalker dem samtidig. Også politiske størrelser som EU og finanskrisa i 2008 settes på interessant vis sammen med en saftig, motstandsfylt kroppslighet. 1994 virker som et særlig produktivt år, her skriver Moe en olympisk oversikt over årets debutanter. Hun bemerker følgende, muligens profetisk:
Noko skjer med ordet i kvinners poesi frå og med 90-talet. Med ord-tingen. Her er ein ny distanse til ordet: det heftar ikkje slik til kroppen, som eit barn, som ein mann, som ein sveitt kjole.
En av debutantene i 1994 er Hanne Ørstavik, og hun utsettes for en materialistisk lesning som virker original: Her leses alle designmessige aspekter ved Hakk (1994), litteraturen får fire dimensjoner, teksten blir til et hus.
Nesten 200 sider av denne artikkelsamlingen er viet religionshistorie, bibellesninger og gjennomganger av kirkeåret. Spørsmålet er om vi kan kappe Moe i to, eller om hun kan leses helhetlig? Det er rimelig å gå for en paradoksal, både/og-inspirert lesning. Men det er også nærliggende å se fordomsfritt på hvordan ordet blir handlende både i avantgardistiske aksjoner og i religiøse ritualer.
Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2012
Karin Moe
Skrifter
Sakprosa, 608 sider
Lørdag 25. april 2009 ledet Karin Moe et velvillig talekor i et bortgjemt rom på Litteraturhuset i Oslo. De eldre, distingverte stuntpoetene Erling Kittelsen, Thor Sørheim og Torgeir Rebolledo Pedersen svarte, ettersom Moe leste opp fra sitt finanspolitiske manifest:
Moe: Staten kjøper aksjer ...
Koret: Uten poesi!
Moe: Arbeidsplasser går dukken ...
Koret: Uten poesi!
Konklusjonen på manifestet er selvfølgelig at «Poesi vil ta makta!» og med det fikk 80-tallets avantgardistiske stuntpoesi sin revival. Karin Moe har faktisk tatt i bruk hvert eneste triks i avantgardeboka, sammen med stuntpoetene forsøkte hun å storme de tv-studioene og avisredaksjonene hvor virkeligheten produseres ... uten poesi! Stuntpoetene brukte reklamebransjens event-logikk og fanget blikk og kameralinser med sitt budskap om poesien som en hverdagsforandrende, frigjørende kraft.
Det øvrige forfatterskapet flommer over av en aktivistisk holdning til kunsten, den over 600 sider tykke Skrifter, som dekker de to siste tiårenes tekstproduksjon, bærer preg av dette: I en tekst kiler Moe seg kjønnspolitisk inn mellom Kunsten (maskulint kodet) og kunsthåndverket (feminint kodet), i en annen vektlegger hun litteraturens materielle og grafiske sider, som en annen russisk formalist. Hun protesterte med rette da Flamme-redaktør Bendik Wold i 2010 utropte Audun Mortensen til Norges første konseptforfatter, her bør gjenutgivelsen av Kyka/1984 (1984) vekke den kollektive hukommelsen.
Som Gunstein Bakke er inne på i forordet, og som Moe selv utdyper i den godt gjemte nøkkelteksten «Frå språket til Ordet – ei språkvedkjenning» (2010), finnes det et paradoks mellom den språkkritiske, Ferdinand de Saussure-inspirerte Moe, og den religiøse. Uten å sette opp et rigid enten/eller, kan man si at det er sistnevnte som har fått mest taletid de siste årene. Det er som om Moe falt gjennom den surrealistiske automatskriften og kom ut på den andre siden som troende og tungetalende – men er avstanden egentlig så stor? Hun krysser en slags kulturradikal barriere som forsøker å holde den moderne intellektuelle borte fra Gud og på team med Friedrich Nietzsche, inkarnert av den uavhengige, selvstendig tenkende – troen har ofte et bad name som rimer på falsk trygghet og regresjon.
Det er et mangfold av sjangrer vi finner i Skrifter, og noen av dem møter motstand hos portvokterne i norsk offentlighet. Redaksjonene må nødvendigvis sortere ut blandingsformer som mikser virkelighet og fiksjon på en måte som kan oppfattes som rotete, uklar, ukurant: To av de mest forbudte sjangrene er profetien og konspirasjons- teorien – sistnevnte kunne man pakke inn i en science fiction-inspirert roman (dette fungerer for forfattere som Sigmund Jensen og B. Andreas Bull-Hansen), men her er Moe ikke strategisk, hun kjører på som vanlig, og sånn har hun spart opp til et storstilt moeleak. Når det gjelder profetien som sjanger: Diktere får bare i varierende grad leke med profeten som figur, Steinar Opstad ble møtt med en del motstand rundt Synsverk i 2002, mens Karin Moes generasjonsfelle, den karismatiske amerikanske rockepoeten Patti Smith, bygger videre på sitt mainstreamgjennombrudd med visjonær Rimbaud-rock.
Når Moe leser, gjør hun det skamløst: Hun fikler med kameraet og innstiller det feil i forhold til normene. Optikken er nærsynt og det motsatte av ydmyk; ekstrem zooming forekommer som et kritisk redskap. Moes feministiske blikk faller innenfor denne kategorien, hun er givende når hun løfter fram kvinnelige forfattere, men en tekst om Torborg Nedreaas blir så intim at den også inkluderer «smuss» om spøkelser og menstruasjon. Omtalene av Tor Obrestad, Georg Johannessen og Ivar Aasen setter den kroppslige skitten i funksjon som detronisering, makten har en kropp, sier Moe – hun elsker disse herrene og stalker dem samtidig. Også politiske størrelser som EU og finanskrisa i 2008 settes på interessant vis sammen med en saftig, motstandsfylt kroppslighet. 1994 virker som et særlig produktivt år, her skriver Moe en olympisk oversikt over årets debutanter. Hun bemerker følgende, muligens profetisk:
Noko skjer med ordet i kvinners poesi frå og med 90-talet. Med ord-tingen. Her er ein ny distanse til ordet: det heftar ikkje slik til kroppen, som eit barn, som ein mann, som ein sveitt kjole.
En av debutantene i 1994 er Hanne Ørstavik, og hun utsettes for en materialistisk lesning som virker original: Her leses alle designmessige aspekter ved Hakk (1994), litteraturen får fire dimensjoner, teksten blir til et hus.
Nesten 200 sider av denne artikkelsamlingen er viet religionshistorie, bibellesninger og gjennomganger av kirkeåret. Spørsmålet er om vi kan kappe Moe i to, eller om hun kan leses helhetlig? Det er rimelig å gå for en paradoksal, både/og-inspirert lesning. Men det er også nærliggende å se fordomsfritt på hvordan ordet blir handlende både i avantgardistiske aksjoner og i religiøse ritualer.
Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2012
Friday, June 08, 2012
Snapshots fra verden
Jo Torkjel Fenne
Statueveltere
Dikt, 131 sider
Hva er en statue? De fyller det offentlige rom, og de forestiller ofte en person eller et dyr eller en kombinasjon av disse, enten i harmoni – rytterstatuen, mannen som har full kontroll – eller kamp. Ofte representerer statuene noe historisk, noe folket bør minnes, eller de knytter seg til pengerelasjoner; hvilket firma med respekt for seg selv har vel ikke en modernistisk liten sak stående utenfor sitt hovedkvarter?
I bildekunstutdannede Jo Torkjell Fennes første diktsamling, møter vi en slags verdensomspennende ikonoklasme, altså en universell symbolødeleggelsestrang; diktene oppsøker historier om statuer som forsvinner, som sprenges, saboteres, kles ut eller skribles på, som omskrives av folket. I stramme tekstfirkanter reiser vi jorda rundt, hvert dikt er gitt tittel etter navn på en nasjon, og av det kan man konkludere at tekstene baserer seg på research, men det er tvilsomt om Fenne har samme prosjekt som Kilroy – Fenne var neppe der, for dette er tydeligvis Google-dikt, YouTube-dikt, Wikipedia-dikt.
Her klippes det mellom den graffitimalte muren i Palestina og minnesmerket for Europas myrdede jøder i Berlin, videre til den irriterende fastfoodrestaurantklovnen Ronald McDonald og artister som krysser grensene mellom pop og politikk, som for eksempel John Lennon, Tupac Shakur og Bob Marley. Jo, tekstene forteller en historie, men de er verken narrative eller lyriske, de er snarere sound bites, samples, kollasjer, og bærer på det viset preg av det elektroniske mediet som materialet er filtrert gjennom. Her er innslag av engelsk, japansk og arabisk, og stammende tall- og bokstavrekker forekommer også; vi er altså på grensen til semiotisk sus, hvit støy i grafisk form, selv om Fenne er langt fra radikal her. Det er betryggende å vite at norske forlag beskytter oss mot for stor grad av bisarr uforståelighet, for denne diktsamlingen faller ned på den forståelige side, uansett om den kan sies å være i familie med en internasjonal – og til tider rabiat – trend ved navn postpoesi, postproduktiv poesi, konseptuell poesi, Google-poesi, eller hva du nå vil kalle det.
Gjenkjennelsens barnlige glede rammer når Jørgen Nashs situasjonistiske mord på Den lille havfrue i 1960-tallets København dukker opp, men de umiddelbare høydepunktene er faktisk onelinerne – for eksempel høres dette nesten ut som en sosialistisk gladmelding:
Østerrike
TJENEREN er omsmeltet.
Den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har i nyere tid gjort seg til talsmann for konseptkunstinspirert uncreative writing, at det er vel så bra å redigere, samle og lage kollasjer som å skape, og Matias Faldbakkens seineste tekstbaserte verker samtaler også med den tradisjonen Fenne arbeider innenfor. Faldbakken viser for øvrig i disse dager nettopp en flokk statuer, som er veltet med stor poetisk ømhet, i Office for Contemporary Arts lokaler. Men spørsmålet er om statuene egentlig er så viktige hos Fenne, først og fremst viser han til en relasjon mellom statueprodusentenes påstander om eviggyldig symbolverdi og ulike omskiftelige, folkelige følelser. Hvilken poet og politiker har ikke stått fram og talt «på folkets vegne»? Fenne står ikke fram og representerer noen, men han viser fram en bunke snapshots av kommenterende handlinger, både hærverk, men også roser (Norge) og grønne tørklær (Iran) – slik sirkler han kanskje inn en slags folkets røst. Grepet er på mange måter strålende, men tekstene står ofte og flimrer som tv-skjermer, det krever litt arbeid å ikke stirre tilbake med et tomt blikk.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. juni 2012
Jo Torkjel Fenne
Statueveltere
Dikt, 131 sider
Hva er en statue? De fyller det offentlige rom, og de forestiller ofte en person eller et dyr eller en kombinasjon av disse, enten i harmoni – rytterstatuen, mannen som har full kontroll – eller kamp. Ofte representerer statuene noe historisk, noe folket bør minnes, eller de knytter seg til pengerelasjoner; hvilket firma med respekt for seg selv har vel ikke en modernistisk liten sak stående utenfor sitt hovedkvarter?
I bildekunstutdannede Jo Torkjell Fennes første diktsamling, møter vi en slags verdensomspennende ikonoklasme, altså en universell symbolødeleggelsestrang; diktene oppsøker historier om statuer som forsvinner, som sprenges, saboteres, kles ut eller skribles på, som omskrives av folket. I stramme tekstfirkanter reiser vi jorda rundt, hvert dikt er gitt tittel etter navn på en nasjon, og av det kan man konkludere at tekstene baserer seg på research, men det er tvilsomt om Fenne har samme prosjekt som Kilroy – Fenne var neppe der, for dette er tydeligvis Google-dikt, YouTube-dikt, Wikipedia-dikt.
Her klippes det mellom den graffitimalte muren i Palestina og minnesmerket for Europas myrdede jøder i Berlin, videre til den irriterende fastfoodrestaurantklovnen Ronald McDonald og artister som krysser grensene mellom pop og politikk, som for eksempel John Lennon, Tupac Shakur og Bob Marley. Jo, tekstene forteller en historie, men de er verken narrative eller lyriske, de er snarere sound bites, samples, kollasjer, og bærer på det viset preg av det elektroniske mediet som materialet er filtrert gjennom. Her er innslag av engelsk, japansk og arabisk, og stammende tall- og bokstavrekker forekommer også; vi er altså på grensen til semiotisk sus, hvit støy i grafisk form, selv om Fenne er langt fra radikal her. Det er betryggende å vite at norske forlag beskytter oss mot for stor grad av bisarr uforståelighet, for denne diktsamlingen faller ned på den forståelige side, uansett om den kan sies å være i familie med en internasjonal – og til tider rabiat – trend ved navn postpoesi, postproduktiv poesi, konseptuell poesi, Google-poesi, eller hva du nå vil kalle det.
Gjenkjennelsens barnlige glede rammer når Jørgen Nashs situasjonistiske mord på Den lille havfrue i 1960-tallets København dukker opp, men de umiddelbare høydepunktene er faktisk onelinerne – for eksempel høres dette nesten ut som en sosialistisk gladmelding:
Østerrike
TJENEREN er omsmeltet.
Den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har i nyere tid gjort seg til talsmann for konseptkunstinspirert uncreative writing, at det er vel så bra å redigere, samle og lage kollasjer som å skape, og Matias Faldbakkens seineste tekstbaserte verker samtaler også med den tradisjonen Fenne arbeider innenfor. Faldbakken viser for øvrig i disse dager nettopp en flokk statuer, som er veltet med stor poetisk ømhet, i Office for Contemporary Arts lokaler. Men spørsmålet er om statuene egentlig er så viktige hos Fenne, først og fremst viser han til en relasjon mellom statueprodusentenes påstander om eviggyldig symbolverdi og ulike omskiftelige, folkelige følelser. Hvilken poet og politiker har ikke stått fram og talt «på folkets vegne»? Fenne står ikke fram og representerer noen, men han viser fram en bunke snapshots av kommenterende handlinger, både hærverk, men også roser (Norge) og grønne tørklær (Iran) – slik sirkler han kanskje inn en slags folkets røst. Grepet er på mange måter strålende, men tekstene står ofte og flimrer som tv-skjermer, det krever litt arbeid å ikke stirre tilbake med et tomt blikk.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. juni 2012
Wednesday, June 06, 2012
Stormfulle høyder
Josefine Klougart
Én af os sover
roman, 260 sider
Hvorfor har metaforene forsvunnet fra samtidspoesien? Det spørsmålet stilte den svenske poeten og kritikeren Anna Hallberg i 2003, i en omdiskutert artikkel i Dagens Nyheter. Bruken av metaforer kan være et tegn på en skjønnhetssøkende litteratur, hvor ordbilder omskaper og løfter opp virkeligheten til kunst. Denne holdning ble til en viss grad kastet ut med badevannet på 00-tallet da deler av den skandinaviske litteraturen tok en vending mot en mer dokumentarisk stil. Det kan selvfølgelig diskuteres, men i begge tilfeller finnes det en grunnleggende virkelighetshunger, et ønske om å komme nærmere.
Sju år og mange litteraturdebatter seinere debuterte danske Josefine Klougart med oppvekstromanen Stigninger og fald (Rosinante 2010), som bokstavelig talt flommer over av et glitrende, bilderikt språk som ikke har spor av dokumentarisk ”flathet” i seg. Et sus gikk gjennom Danmark: Det ”høye” språket var tilbake, dette hadde en eim av the western canon, litteraturen hadde gjenvunnet sin forførelseskraft.
Klougart skriver ofte med bakgrunn i sitt barndoms landskap, det naturskjønne Mols i Jylland, som man kan fristes til å kalle hennes eget Wuthering Heights. De stormfulle høydene, forstått som gjenkomsten av en tradisjonsbevisst, flamboyant skrivestil, var også startskuddet for en slags høykonjunktur – eller det føltes som en høykonjunktur, i alle fall fulgte pressen med. Her var en holdning som kunne oppfattes som glamourøs, og suset ble enda større da Klougart i 2011 ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin debut. Noe som – rituelt, og svært tidstypisk – utløste en bølge av raseri mot den danske juryen som tillot seg å satse på et så ungt forfatterskap. Siden debuten har hun publisert den Marguerite Duras-aktige sex-til-døden-romanen Hallerne (2011) og den vintertunge hjemkomstromanen Én af os sover (2012).
Når den foreliggende romanen fungerer best, puffes man dit hvor selve lesningens uropplevelse – dit første skudd av dette euforiserende dopet – kommer til overflaten igjen: Som om syntaksen får setningene til å stå ut; noe virker levende, vekker til live. I Én af os sover er det lenge de melankolske vinterbildene som presser på. Hos denne leseren framkalles et nesten glemt arkiv av private sansebilder fra et vintertungt Jylland i januar. Klougart skriver: ”Æbletræets bark er sort, som det eneste i haven, sort. Det står og skærer sig kalligrafisk ind i vinteren.” Senere varierer hun: ”Jeg læner mig ud af vinduet, og trærne rejser sig, er kolde hænder i snehandsker.”
Én af os sover mediterer konsekvent over tapsfølelser, mellomtilstander og en grunnleggende hjemløshet. Den hjemvendte datteren er fanget både mellom byen, landet og mellom menn. Hjemstedets stormfulle høyder framstår som det sanselige kongeriket, og få klarer vel å skrive så intenst om kjøkkenet, stallen og åkerne og samtidig så presist om de tingsliggjørende relasjonene mellom mann og kvinne (som i Hallerne). Det sistnevnte får vi også her, i beskrivelsene av hennes sommer med en ny mann – hun oppfatter sitt ansikt som smadret, men får ingen respons; hun er skjønn, uansett hva.
Det evige du – her i form av relasjoner til menn – er sentralt hos Klougart, men kanskje finnes det langt større og mer diffuse tap bak de skrantende kjærlighetsrelasjonene. For kritiserer hun ikke alle de klamme forestillingene om progresjon? Å vokse opp og flytte til byen, at etter en mann kommer enda en mann – og større lykke? Yeah, right. Det evige du spiller kanskje en rolle, men her står det minst like mye om forholdet til moren, landskapet og kunsten.
Nettopp hjemstedet og alle opprinnelsesmyter som hører til det, skrives det mye om i yngre, dansk litteratur. En forfatter som Bjørn Rasmussen vender seg mot det i raseri, Klougart med sorg, men også med en dypt unostalgisk erkjennelse av at hjemløsheten er fundamental. Som hun formulerer det: Hjemlengselen er et hjem.
Susanne Christensen, Klassekampen 26. maj 2012
Josefine Klougart
Én af os sover
roman, 260 sider
Hvorfor har metaforene forsvunnet fra samtidspoesien? Det spørsmålet stilte den svenske poeten og kritikeren Anna Hallberg i 2003, i en omdiskutert artikkel i Dagens Nyheter. Bruken av metaforer kan være et tegn på en skjønnhetssøkende litteratur, hvor ordbilder omskaper og løfter opp virkeligheten til kunst. Denne holdning ble til en viss grad kastet ut med badevannet på 00-tallet da deler av den skandinaviske litteraturen tok en vending mot en mer dokumentarisk stil. Det kan selvfølgelig diskuteres, men i begge tilfeller finnes det en grunnleggende virkelighetshunger, et ønske om å komme nærmere.
Sju år og mange litteraturdebatter seinere debuterte danske Josefine Klougart med oppvekstromanen Stigninger og fald (Rosinante 2010), som bokstavelig talt flommer over av et glitrende, bilderikt språk som ikke har spor av dokumentarisk ”flathet” i seg. Et sus gikk gjennom Danmark: Det ”høye” språket var tilbake, dette hadde en eim av the western canon, litteraturen hadde gjenvunnet sin forførelseskraft.
Klougart skriver ofte med bakgrunn i sitt barndoms landskap, det naturskjønne Mols i Jylland, som man kan fristes til å kalle hennes eget Wuthering Heights. De stormfulle høydene, forstått som gjenkomsten av en tradisjonsbevisst, flamboyant skrivestil, var også startskuddet for en slags høykonjunktur – eller det føltes som en høykonjunktur, i alle fall fulgte pressen med. Her var en holdning som kunne oppfattes som glamourøs, og suset ble enda større da Klougart i 2011 ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin debut. Noe som – rituelt, og svært tidstypisk – utløste en bølge av raseri mot den danske juryen som tillot seg å satse på et så ungt forfatterskap. Siden debuten har hun publisert den Marguerite Duras-aktige sex-til-døden-romanen Hallerne (2011) og den vintertunge hjemkomstromanen Én af os sover (2012).
Når den foreliggende romanen fungerer best, puffes man dit hvor selve lesningens uropplevelse – dit første skudd av dette euforiserende dopet – kommer til overflaten igjen: Som om syntaksen får setningene til å stå ut; noe virker levende, vekker til live. I Én af os sover er det lenge de melankolske vinterbildene som presser på. Hos denne leseren framkalles et nesten glemt arkiv av private sansebilder fra et vintertungt Jylland i januar. Klougart skriver: ”Æbletræets bark er sort, som det eneste i haven, sort. Det står og skærer sig kalligrafisk ind i vinteren.” Senere varierer hun: ”Jeg læner mig ud af vinduet, og trærne rejser sig, er kolde hænder i snehandsker.”
Én af os sover mediterer konsekvent over tapsfølelser, mellomtilstander og en grunnleggende hjemløshet. Den hjemvendte datteren er fanget både mellom byen, landet og mellom menn. Hjemstedets stormfulle høyder framstår som det sanselige kongeriket, og få klarer vel å skrive så intenst om kjøkkenet, stallen og åkerne og samtidig så presist om de tingsliggjørende relasjonene mellom mann og kvinne (som i Hallerne). Det sistnevnte får vi også her, i beskrivelsene av hennes sommer med en ny mann – hun oppfatter sitt ansikt som smadret, men får ingen respons; hun er skjønn, uansett hva.
Det evige du – her i form av relasjoner til menn – er sentralt hos Klougart, men kanskje finnes det langt større og mer diffuse tap bak de skrantende kjærlighetsrelasjonene. For kritiserer hun ikke alle de klamme forestillingene om progresjon? Å vokse opp og flytte til byen, at etter en mann kommer enda en mann – og større lykke? Yeah, right. Det evige du spiller kanskje en rolle, men her står det minst like mye om forholdet til moren, landskapet og kunsten.
Nettopp hjemstedet og alle opprinnelsesmyter som hører til det, skrives det mye om i yngre, dansk litteratur. En forfatter som Bjørn Rasmussen vender seg mot det i raseri, Klougart med sorg, men også med en dypt unostalgisk erkjennelse av at hjemløsheten er fundamental. Som hun formulerer det: Hjemlengselen er et hjem.
Susanne Christensen, Klassekampen 26. maj 2012
Saturday, June 02, 2012
Det gyldne buret
Ane Farsethås
Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur
Sakprosa, 359 sider
Talking Heads sang om en «New Feeling», kanskje var det noe sånt Eivind Røssaak tok opp i Selviakttakelse – en tendens i kunst og litteratur fra 2005? Her satte han ord på bevegelser som var under utvikling i den internasjonale kunsten på 90-tallet, men som knytter an til en tradisjon for selvframstilling som har røtter langt tilbake i historien. Røssaaks tre eksempler på en vending mot det performative er Vibeke Tandberg, Dag Solstad og Stig Larsson – han beveger seg altså på tvers av både sjangrer og nasjonale grenser, mens Ane Farsethås i Herfra til virkeligheten velger seg et smalere felt; her finnes overveiende nyskrevne tekster om the usual suspects i den norske samtidsprosa på 00-tallet: Abo Rasul, Hanne Ørstavik, Karl Ove Knausgård, Trude Marstein, Thure Erik Lund, og så videre. Farsethås er kjent som fast ansatt litteraturkritiker i Dagens Næringsliv fra 2002 til 2011 og har siden – til glede for leserne – tatt over som redaksjonssjef i Morgenbladets kulturavdeling.
Hvorfor starter Farsethås i 2002? Apropos selviakttakelse, det er vanskelig å ignorere at Farsethås og undertegnede har vært kritikere i samme felt, i samme periode, og med øye for noen av de samme tendensene. Pussig nok ser det ut som om vi begge responderte på Hanne Ørstaviks roman Uke 43 fra 2002, i alle fall husker jeg tydelig Farsethås’ artikkel i Vinduet, som også var noe av det første hun publiserte. For øvrig var det skriblerier om Ørstavik som førte til mitt første anmelderoppdrag samme år, noe som neppe er tilfeldig, ettersom Uke 43s hovedperson, den nyansatte høyskolelektoren Solveig, står for et steilt litteratursyn (Farsethås’ ord er «ekthetsfundamentalisme») som virker provoserende nok til å framkalle nye, kritiske penner.
Ettersom Farsethås konsentrerer seg om en norsk prosakanon, virker det også som om hun forsøker å stille inn skarpt på en norsk tidsånd (her krøller noen av oss allerede tærne), eller kanskje snarere en norsk offentlighet hvor folk er mer eller mindre i samme båt. Hennes kodeord er uvirkelighetsfølelse, et resultat av det gyldne buret som er et land preget av en snill, sosialdemokratisk oppdragelse. Hyperrefleksiv selviakttakelse, den såkalt postmoderne tilstanden, har fjernet oss fra alle følelser av autentisitet, og romanene på 00-tallet er fulle av uvirkelighetsflyktninger. Her har Farsethås et litteraturhistorisk perspektiv klart, som for en stund redder oss ut fra de smale kategoriene: Både Cervantes’ roman Don Quixote fra 1605 og Flauberts Madame Bovary fra 1856 har fortapte hovedpersoner som lider av en overdose uvirkelighet.
Til forskjell fra Røssaak, er det faktisk ikke Farsethås’ misjon å spore en trend, og hun er også klar over at en tøvete kategori som «virkelighetslitteratur» er en sekk full av helt sprikende intensjoner. En rundebordssamtale mellom for eksempel Karl Ove Knausgård, amerikanske Dave Eggers og danske Claus Beck-Nielsen, ville sannsynlig ende i tårer: Den ene ville betakke seg for identitet, den andre ville si åh Gud, ja takk, omsider. I forordet nevner Farsethås for øvrig rundebordsamtalen som et formmessig forbilde, og hennes bok fungerer best når dette forsøkes iverksatt, som på slutten av avsnittet om Fosse og Ørstaviks gudsbegrep, hvor også Rasul får klinge med.
Hennes lesemetode er inspirert av dekonstruksjonen, men på tross av hangen til å oppløse motsetningspar og det tydelige feministiske anslaget, så er det en «voksen» form for dekonstruksjon, som legger den tenåringsaktige kompromissløsheten bak seg, og vender seg pragmatisk mot historien og samfunnet. Mest tent virker hun i avsnittet om Rasul og Fosse: I Rasuls meningstomme overflater finner hun en klangbunn av sorg; det er som om negasjonen ikke kan klare seg uten en motpol, skriver hun. Den eldre, metafysisk interesserte Fosse veies mot den yngre, språkkritiske Fosse. Både overflater og dybder kan være påstander og posering.
Farsethås er ingen eksentrisk leser, hun er sjelden på kanten av noe, men hun er gjerne stridbar, og det er et stabilt tempo i tekstene. Hun ender på den riktige siden av tannløs, men også på den sikre siden av farlig; hun er som oftest trygg og diplomatisk, selv om enkelte sleivspark forekommer. Hun er ikke pregløs, hun er aldri pop og den litteraturvitenskapelige kompetansen er nærmest plettfri, noe som dessverre kan resultere i forbipasserende kjedsomhet. Det er ikke alltid lett å sitte stille på stolen, et par ganger ruller jeg rundt på gulvet som et barn med ADHD; å lese innenfor det nasjonale virker håpløst begrensende, forfattere som Dag Solstad og Karl Ove Knausgård er blitt pliktøvelser, de er den erkenorske kritikers svar på rødgrød-med-fløde.
Nettopp Knausgård får rollen som en slags frelser i møte med 00-tallets kvelende følelse av uvirkelighet. Farsethås kan med ett puste, skriver hun. Spørsmålet er hva som nå skal skje med dette glimt av autentisk livsfølelse? Knausgård reflekterer i sjette del av Min kamp (2011) over terrorangrepet den 22. juli, og nærmer seg en forsoning med sosialdemokratiets gyldne bur. Hva gjør mon dette med kritikerens pusterom?
Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2012
Ane Farsethås
Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur
Sakprosa, 359 sider
Talking Heads sang om en «New Feeling», kanskje var det noe sånt Eivind Røssaak tok opp i Selviakttakelse – en tendens i kunst og litteratur fra 2005? Her satte han ord på bevegelser som var under utvikling i den internasjonale kunsten på 90-tallet, men som knytter an til en tradisjon for selvframstilling som har røtter langt tilbake i historien. Røssaaks tre eksempler på en vending mot det performative er Vibeke Tandberg, Dag Solstad og Stig Larsson – han beveger seg altså på tvers av både sjangrer og nasjonale grenser, mens Ane Farsethås i Herfra til virkeligheten velger seg et smalere felt; her finnes overveiende nyskrevne tekster om the usual suspects i den norske samtidsprosa på 00-tallet: Abo Rasul, Hanne Ørstavik, Karl Ove Knausgård, Trude Marstein, Thure Erik Lund, og så videre. Farsethås er kjent som fast ansatt litteraturkritiker i Dagens Næringsliv fra 2002 til 2011 og har siden – til glede for leserne – tatt over som redaksjonssjef i Morgenbladets kulturavdeling.
Hvorfor starter Farsethås i 2002? Apropos selviakttakelse, det er vanskelig å ignorere at Farsethås og undertegnede har vært kritikere i samme felt, i samme periode, og med øye for noen av de samme tendensene. Pussig nok ser det ut som om vi begge responderte på Hanne Ørstaviks roman Uke 43 fra 2002, i alle fall husker jeg tydelig Farsethås’ artikkel i Vinduet, som også var noe av det første hun publiserte. For øvrig var det skriblerier om Ørstavik som førte til mitt første anmelderoppdrag samme år, noe som neppe er tilfeldig, ettersom Uke 43s hovedperson, den nyansatte høyskolelektoren Solveig, står for et steilt litteratursyn (Farsethås’ ord er «ekthetsfundamentalisme») som virker provoserende nok til å framkalle nye, kritiske penner.
Ettersom Farsethås konsentrerer seg om en norsk prosakanon, virker det også som om hun forsøker å stille inn skarpt på en norsk tidsånd (her krøller noen av oss allerede tærne), eller kanskje snarere en norsk offentlighet hvor folk er mer eller mindre i samme båt. Hennes kodeord er uvirkelighetsfølelse, et resultat av det gyldne buret som er et land preget av en snill, sosialdemokratisk oppdragelse. Hyperrefleksiv selviakttakelse, den såkalt postmoderne tilstanden, har fjernet oss fra alle følelser av autentisitet, og romanene på 00-tallet er fulle av uvirkelighetsflyktninger. Her har Farsethås et litteraturhistorisk perspektiv klart, som for en stund redder oss ut fra de smale kategoriene: Både Cervantes’ roman Don Quixote fra 1605 og Flauberts Madame Bovary fra 1856 har fortapte hovedpersoner som lider av en overdose uvirkelighet.
Til forskjell fra Røssaak, er det faktisk ikke Farsethås’ misjon å spore en trend, og hun er også klar over at en tøvete kategori som «virkelighetslitteratur» er en sekk full av helt sprikende intensjoner. En rundebordssamtale mellom for eksempel Karl Ove Knausgård, amerikanske Dave Eggers og danske Claus Beck-Nielsen, ville sannsynlig ende i tårer: Den ene ville betakke seg for identitet, den andre ville si åh Gud, ja takk, omsider. I forordet nevner Farsethås for øvrig rundebordsamtalen som et formmessig forbilde, og hennes bok fungerer best når dette forsøkes iverksatt, som på slutten av avsnittet om Fosse og Ørstaviks gudsbegrep, hvor også Rasul får klinge med.
Hennes lesemetode er inspirert av dekonstruksjonen, men på tross av hangen til å oppløse motsetningspar og det tydelige feministiske anslaget, så er det en «voksen» form for dekonstruksjon, som legger den tenåringsaktige kompromissløsheten bak seg, og vender seg pragmatisk mot historien og samfunnet. Mest tent virker hun i avsnittet om Rasul og Fosse: I Rasuls meningstomme overflater finner hun en klangbunn av sorg; det er som om negasjonen ikke kan klare seg uten en motpol, skriver hun. Den eldre, metafysisk interesserte Fosse veies mot den yngre, språkkritiske Fosse. Både overflater og dybder kan være påstander og posering.
Farsethås er ingen eksentrisk leser, hun er sjelden på kanten av noe, men hun er gjerne stridbar, og det er et stabilt tempo i tekstene. Hun ender på den riktige siden av tannløs, men også på den sikre siden av farlig; hun er som oftest trygg og diplomatisk, selv om enkelte sleivspark forekommer. Hun er ikke pregløs, hun er aldri pop og den litteraturvitenskapelige kompetansen er nærmest plettfri, noe som dessverre kan resultere i forbipasserende kjedsomhet. Det er ikke alltid lett å sitte stille på stolen, et par ganger ruller jeg rundt på gulvet som et barn med ADHD; å lese innenfor det nasjonale virker håpløst begrensende, forfattere som Dag Solstad og Karl Ove Knausgård er blitt pliktøvelser, de er den erkenorske kritikers svar på rødgrød-med-fløde.
Nettopp Knausgård får rollen som en slags frelser i møte med 00-tallets kvelende følelse av uvirkelighet. Farsethås kan med ett puste, skriver hun. Spørsmålet er hva som nå skal skje med dette glimt av autentisk livsfølelse? Knausgård reflekterer i sjette del av Min kamp (2011) over terrorangrepet den 22. juli, og nærmer seg en forsoning med sosialdemokratiets gyldne bur. Hva gjør mon dette med kritikerens pusterom?
Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2012
Subscribe to:
Posts (Atom)