Sjokkdoktrinen

Simon Reynolds
Shock and Awe. Glam Rock and its Legacy
Essayistikk, 687 sider
Faber & Faber, 2016

Glamrocken er tilbake! Nå er det vel de færreste av oss som drømmer om en slik overskrift, der den framtvinger marerittaktige bilder av Slade-frontmann Noddy Holder iført platåsko, høy hatt og et ubehagelig, køddete flir. Selvfølgelig er en versjon av Slade på veien også nå i 2016, og spiller bandet i din lokale idrettshall til helga, er du herved advart. Så hvorfor er det da interessant å skrive en bok om 70-tallets eskapistiske glamrock akkurat nå, slik Simon Reynolds har gjort? Én altoverskyggende grunn til å lese et sånt studie er at det er ført i pennen av nettopp Reynolds, en eminent, britisk musikkjournalist. På 1980- og 90-tallet var han en sentral brikke i musikkmagasinet Melody Makers superkreative journalistteam, som utviklet en nyskapende måte at skrive om populærmusikk på. Dette var skribenter med bred kulturell tilnærming, som hadde blikk for både det estetiske og det politiske. Reynolds står bak en lang rekke musikkbøker, blant annet hans hyppig siterte verk om postpunk, Rip It Up and Start Again (2005), og den om musikkens stadig voksende retro-oppheng, Retromania: Pop Culture’s Addiction to Its Own Past (2011).

Årets bok er sørgelig aktuell med sitt omslag prydet av et rødt lyn, gjenkjennelig fra David Bowies malte ansikt fra coveret til Aladdin Sane (1973): I år forlot både Bowie og Prince oss. Spesielt Bowie er protoglam, og som «glam-oppfinner» følger han i hælene på Marc Bolan, hvis band T. Rex skapte T-Rextasy (next level etter Beatlemania) med en sexy og glitrende look, fjollete og poetiske tekster og en vuggende rytme, en gjentakende hitformel tidlig på 70-tallet. I en av de mest overraskende nekrologene da Prince gikk bort, foretok Reynolds sammenlikningen mellom Prince og Bolan, begge konstant på vei til en galakse langt mer sexy enn vår. Hva er mer forførende enn kosmos?

Reynolds’ bok kunne imidlertid like gjerne hatt tittelen «Hva er postmodernisme?» eller «Hva er kunst?», forstått som et studie av hva det kunstige er og hva skal vi med det. For dette er Reynolds’ bragd; å skrive kroppsliggjort, estetisk teori midt i et mainstreamfelt, som man tradisjonelt oppfatter musikkjournalistikken som en del av, og gjøre det slik at teksten likevel er tilgjengelig. Get yr aesthetic education now, for å si det slik. Derfor er det også Reynolds’ (og hans kone, redaktør og forfatter Joy Press’) bok fra 1996, The Sex Revolts: Gender, Rebellion, and Rock ‘N’ Roll, som i praksis er forløperen til årets glambok, der den egentlige tematikken er skapelsen av en persona i populærmusikken. Helt tilbake til Melody Maker-tiden var dette spørsmål som brant. Skribentene skrev konsertanmeldelser som om de var på syre, påvirket av French Theory. De var ikke bare konsumenter, men brukte musikkopplevelsen (altså: den estetiske erfaring) som en portal til kunsthistorien, sosiologien og et politisk engasjement, og til kunstens helt konkrete kjønns- og klasseoverskridende muligheter.

Reynolds starter sin historie med Bolan. Både han og Bowie var mods, altså stilbevisste klasserebeller, en britisk subkultur hvis grunnidé var at klasse er et spørsmål om å posere, ha riktige klær og den rette stil. Bolan omfavnet også dandyismen og den magiske («hippie») tenkning i et vitalt krysningspunkt mellom 60- og 70-tallet. Både for Bolan og Bowie er sjokket helt essensielt for deres suksess. For eksempel er det et rikt sjokkpotensial i en mann som i virkeligheten er en kvinne eller omvendt. Sånn blir Reynolds’ egentlige tema postmodernismen i sine mest eskapistiske gevanter (When I’m sad I slide, som Bolan synger) og bruken av maske og persona som kjønnsoverskridende sjokkstrategi.

Dette er definitivt en historie som har blitt fortalt før, enten med trykk på jublende frigjøring eller på forræderi, løgn og nyliberalisme. Verken Bolan eller Bowie var utpreget homoseksuelle i sine privatliv, selv om de begge hadde affærer med menn, men de hadde øye for crossover-strategienes potensial for å overrumple publikum. I så måte var den homoseksuelle undergrunn en estetisk avantgarde man kunne la seg inspirere endeløst av. Mange av Reynolds’ historier er for øvrig velkjent materiale (Bowie med Lou Reed, Bowie i Berlin, etc.), og dermed blir det enda viktigere å observere hvilke momenter og mekanismer forfatteren fokuserer på. Bowie-studiet er svimlende detaljert, men er det spesielt varmt? Jeg tviler. Det virker som Reynolds egentlig ikke betrakter Bowie som en «rocker», annet enn på et metaplan (gjennom frelserfiguren Ziggy Stardust), snarere er han en skuespiller. Det mest positive som skrives om Bowies musikk er da også dette: «Mick Ronson er en god gitarist.»

Boka er en herlig blanding av det Reynolds betegner som «high glam» (ikoniske kunstnere som Bowie, Bolan og Roxy Music), glamrockere som ikke riktig innehar potensialet for kanonisering (beklager, for meg er det nok Slade) og helt ukjente deler av historien, som Bolans tidlige band John’s Children. Studiet av Roxy Music fremstår som en leksjon i verdsettelse av det kunstige, eller det kunstaktige. Temperaturen stiger merkbart i en forelsket omtale av Roxy Musics vilt stilsiterende uttrykk, spesielt på bandets album nummer to, For Your Pleasure (1973). Samtidig som forfatterens antipati for Roxy Musics misogyne plateomslag og Brian Ferrys snobbete overklasselivsstil understrekes.

Reynolds’ bok er en god veiviser til hva «meningen» med det kunstige er, og likedan med bruken av en persona – altså fiksjon, kort og godt. Rockefundamentalister opptatt av inderlighet, en slags realisme hvor sang og sanger står i et autentisk 1:1-forhold, har neppe Reynolds’ interesse her. Det avsluttende kapittelet «Aftershock» følger glam-sporet opp til vår samtid, hvor vi finner den eksplisitt politiske Reynolds, som i utgivelsen ellers ikke trer så klart fram. Men hvor er så glam i dag, spør han, og svarer med bitende kommentarer til Lady Gaga og Kanye West, som ifølge Reynolds tar Bowies mest berømmelseskåte grep i bruk i en pop-performance som nærmer seg vanviddet.

I denne delen av boka kunne Norges egen Jenny Hval ha passet inn. Hun har skrevet intensivt om både Bowie og en annen glamdronning, Kate Bush, og i sine egne opptredener beveger hun seg lenger og lenger ut i det teatrale. Den viktige forskjellen er at Hvals narrativer ofte handler om å tape. Hun taper med en oppblåsbar svane rundt halsen, den henger slapt omkring henne, og får henne til at se ut som en hjerteskjærende Björk-wannabe. Og hun synger ironisk om at det å menstruere er å tape som kvinne. En så bevisst performance, som handler om nederlag, fungerer som effektiv kritikk av de absurde suksesstandarder som dagens glitz og glam-idealer påtvinger oss.

Susanne Christensen, Klassekampen 24. oktober 2016. Interview her.