Sunday, October 23, 2016

Glitz og snusfornuft

Sophie Elise Isachsen
Forbilde
Cappelen Damm 2016, 239 sider

Du er selvfølgelig på fornavn med Norges mest kjente blogger, Sophie Elise. På bloggen, og i litteraturen, er den direkte talen og den intime henvendelsen, hennes sterkeste kort. Om en leser bloggen vil en oppleve en slags montasje mellom intime henvendelser, følelsesmessige bekjennelser, og plutselige innslag av reklame. Sophie Elise selger for eksempel en biteskinne med LED-lys som gjør tennene dine skinnende hvite. Det er ingen tvil om at hun er en smart forretningskvinne, i fjor tjente hun 2,5 millioner og mottar samtidig et vell av gratisprodukter. De som lo da hun sykemeldte seg fra bloggen må slutte å le nå. Hvis en har tre sponsoravtaler på 20 tusen kroner hver er det klart at en må sykemelde seg.

Den litterære debuten hennes kaster lys over hvordan en jente født i 1994 kan nå så langt. Ikke minst får vi innblikk i omkostningene, de mørke sidene som har med mobbing, selvskading og angst å gjøre. Bloggens selviscenesettelser får enda et lag med denne boka, hvor det blir tydelig at hennes glamorøse selvframtreden produseres av en smertefull, kritisk selviakttakelse. Sophie Elise fordobles foran øynene våre – på bloggen ser vi henne se seg selv, og i litteraturen ser vi henne se sin egen selviakttakende bloggpraksis. Sophie Elise er mange, refleksjonene hennes i multimediespeilet splitter henne nesten endeløst opp. Men kan du skape et øyeblikk, kan du også selge. Sophie Elise kan det her, i hjembyen Harstad kunne hun skape øyeblikk, og dermed klikk og penger, ut av ingenting: «Ung jente drikker smoothie i Harstad» ble plutselig til en interessant hendelse.

Familien hennes framstår kjærlig og støttende, men tenåringstida er fylt av bekymringer; hun er for lav, hun er ikke pen, føler hun, og hun sliter sosialt. Hun søker aksept, men støtes bort. Faren hennes er en grungerocker med klimamani, pratet om klimaforandringer går tidlig og seint. Den unge jenta kompenserer med å blogge – a room of her own – en drøm om en fin kropp og et glamorøst liv på Oslos vestkant projisert ut til leserne. Hun elsker familien, men: «De var så dømmende. De tenkte ikke på at det fantes grunner til at folk var som de var. De tenkte ikke på at deres barn ville være Linni Meister.» Kusina i Oslo og suksessbloggeren Linni Meister er forbildene hennes. Den ekstreme barbielooken er en slags subversiv appropriasjon; extensions, trippelvipper og trippel-BH (før silikonen) er hennes rustning, hennes sjokkeffekt. Negativ respons er bedre enn å bli oversett. Der Christiane F. i filmen Å være ung er for jævlig (1981) fiksa heroin, fikser Harstad-tenåringer kunstige hormoner, «barbiedop», for å få en solbrent hud, og Restylane for å få større lepper – i håp om at det er deres billett til sponsoravtaler, topplassering i rosablogghierarkiet, og flukt fra provinslivet.

Sophie Elise, altså realitykarakteren skapt av Sophie Elise, har mye til felles med utilpasse unge mennesker som Holden Caulfield, hovedpersonen i J. D. Salingers roman The Catcher in the Rye (1951) og den suksessfikserte og selvskadende Esther Greenwood, hovedpersonen i Sylvia Plaths roman The Bell Jar (1963). Ellers framstår hun som en klassisk it girl i tradisjonen etter Warhol-superstjerner som Edie Sedgewick, men preget av vår egen Kardashian-tidsalder. Når Sophie Elise følger Askepott-narrativet, flytter til Oslo og får all den berømmelsen hun hadde drømt om, er øyeblikket bittersøtt: Be careful what you wish for, it might come true.

Rosablogger-fellesskapene er ikke sterke, de er alle i hard konkurranse med hverandre, og blir først venner når de avtaler bloggkrig og morer seg når kontroversen gir begge et hav av klikk og oppgradering i hierarkiet. Ellers er hun en rosa teen healer for leserne sine, og bruker tid på deres – av og til tunge – problemer. Aktivist er hun også: Et blogginnlegg om palmeolje i Freia-påskeegg utløse massiv Freia-motstand over hele landet – det er vel makt? Forbilde er først og fremst en viktig samtidsbeskrivelse som forsvarer sin plass ved siden av diverse mannlige selvframstillinger. Det er et Hvem er jeg-spørsmål her som har filosofisk tyngde: Hvem er jeg når jeg hypermedierer meg selv? Linni Meister har på et tidspunkt uttrykt interesse (pr-stunt eller ei) for den franske filosofen Jean Baudrillard, og det er mye å gruble over her. Mye mørke og ubehag i dette selvportrettet fra kapitalismens frontlinjer, hvor varesalget har kommet under huden på den unge jenta.

Forlagets mange språklige sminkører (don’t kid yourself, sminkørene jobber på alle norske utgivelser) har gitt henne en litt gammelmodig språkdrakt. Sant å si så foretrekker jeg Sophie Elises egen hastige bloggskrift. Bloggen er hennes medium, men litteraturen virker bedre egnet til å anskueliggjøre diskrepansen mellom den glamorøse overflaten og den emosjonelle realiteten. Selv sier hun at den er et frirom fra sponsoravtalene, litteraturen er ren. På tross av dette nevnes det en del merkevarer på sidene.

Susanne Christensen, Klassekampen 22. oktober 2016.

No comments: