Thursday, October 20, 2016

Ertende opvækstNARRativer

Maiken Horn Bolset
Narr
Dikt, 63 sider
Cappelen Damm, 2016

Det er med en sjenerøs gestus at denne narren går på scenen. I Maiken Horn Bolsets diktdebut er det en kroppslighet og en humor som gjør at leseropplevelsen føles varm og berikende. Det kjølige, ensomme kvistrommet med utsikt mot et naturlandskap, som har festa seg som en klisjé i lyrikken, er neppe det vi blir invitert inn i her. Jeget som presenterer seg – narren, må vi anta – er opptatt av relasjoner. Først og fremst familierelasjoner, men også villere fellesskap som virker å knytte seg til gateliv, byliv, uteliv. I samlingens første dikt trer narren fram som en del av et narrfellesskap som møtes i gatene og utfører ritualer, demonstrasjoner eller en slags performancekunst.

Nedover gaten med mitt bølgende hår
forbi mannekengenes tyngde
ett klakk fra en stiletthæl
så begynner hele gaten å vibrere
mennesker kommer
de ligner barnetegninger
med sirkelformet rødme og hudfargede lår
vi går sammen om den pusteøvelse det er
å ta oss til magen og gjenta
GA ZA GA ZA
først varmes hånden opp
deretter synker samtlige ned i en henført tilstand
og et hjerteformet hjerte pumpes ut i luften


Det virker imidlertid ikke som om narrfiguren har vært styrende for skrivingen, men heller har kommet til senere som svar på et spørsmål: Hvem er det som trer fram her? Poeten som narr er ikke et uinteressant tema, men her begir vi oss dypere inn i et oppvekstNARRativ hvor relasjoner til skolekamerater, foreldre og besteforeldre undersøkes. I motsetning til en romantisk oppfattelse av poeten som en mediator mellom den verdslige eksistensen og åndenes rike, er den narraktige poeten grunnfestet i hverdagslivet – og mindre interessert i å samle de øyeblikkene som er fulle av epifanisk innsikt. Hvis narren har en subversiv politisk rolle som den som kan stille spørsmål ved hierarkier ved hjelp av humor, har Bolsets narr i mindre grad storpolitiske ambisjoner. Hennes subversive praksis er heller små forflytninger. Blant annet kroppen og erotikken er sjelden gjemt i private, lukkede rom. Hun spør for eksempel: «Kan man lære seg å elske noen i et lyskryss?»

Diktene framstår nokså prosaiske, både verdslige og hverdagslige, men med et ertende, viltert trykk som virker beslekta med danske Mette Moestrup og lignende poeter. Derfor virker det også mildt mystifiserende at det ikke helt går an å identifisere et tydelig grep eller prinsipp som diktene til Bolset har til felles. De er langt fra abstrakte, men det virker likevel som om de unngår klare kunngjøringer om hva som egentlig er prosjektet. Vil Bolset formulere en ny måte å fremtre på for poeten? Hva kan poeten som narr – er det en rolle som gir plass til å eksperimentere, leke med livet, uten å forsvinne i abstraksjon? Kan poeten som narr komme tettere på det hverdagslige? Har hun rett og slett ikke bestemt seg ennå, og er det derfor hun unngår klare grep og erklæringer? Uansett er det et sympatisk første møte.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. oktober 2016.

No comments: