Med hele hjertet

Det er 4. februar 1983. Agnes Carpenter pusler i det pinlig rene kjøkkenet, av og til roper hun opp trappa: «Karen!». Ikke noe svar. Agnes beveger seg opp trappene, roper igjen, stopper og lytter, men ingen lyder kommer fra Karens rom. Snart gjennomtrenges huset av skrik og gråt. På gulvet i Karens walk-in-closet ligger Karens under 40 kilo magre kropp naken, på magen. Hun falt ikke, men jenta var bare skinn og bein og la seg ned, lett som en fjær, for å hvile seg, og sånn døde hun, bare 32 år gammel.

Karen og hennes fire år eldre bror Richard ble under navnet The Carpenters popikoner på tidlig 70-tall, med sanger som «Close to You» og «We’ve Only Just Begun». Karens skjebne tegner en på mange måter perfekt kausal linje fra 50-tallet til 80-tallet: Anorexia nervosa – spiseforstyrrelser – blomstrer opp parallelt med den amerikanske forbrukerkulturen på 50-tallet, men identifiseres først for alvor på 80-tallet. Framveksten av statustunge produkter med fikse navn, båret fram på en sky av svermerisk reklame, eksploderer og skaper et press på både kropp og psyke. Sentralt i dette spillet står husmoren; en dydig og travelt opptatt, lykkelig gift kvinne som viser fram det attråverdige produktet med et strålende smil i sitt perfekte kjøkken. Karens mor Agnes er på mange måter antagonisten i den historien som Randy L. Schmidt forteller i den nye boka Little Girl Blue: The Life of Karen Carpenter – urokkelig, kontrollerende, grov og rasistisk – men også Agnes er formet av kravene om å passe inn i rollen som den perfekte husmor i et skinnende rent, kalifornisk drømmehjem.

Carpenters-familien har av forståelige grunner aktivt forsøkt å styre historien om Karens oppvekst: I den uredigerte versjonen framstår Agnes som nesten ubegripelig følelsesløs. Selv i et siste forsøk på å redde Karen fra å sulte seg i hjel, vegrer Agnes seg. Under et møte hos terapeuten Levenkron i New York nekter hun å si til Karen at hun er glad i henne: «Vi gjør ikke den slags i vår familie», spytter hun.

Den gangen brukte man først og fremst tvang for å behandle spiseforstyrrelser, sykdommen betraktes som et individuelt problem som er løst så snart pasienten spiser igjen. Terapeuten Levenkron oppfatter imidlertid sykdommen – i likhet med vår samtid – dels som et resultat av en destruktiv gruppedynamikk. For at hun skal bli frisk må hele familien ansvarliggjøres, tvinges til å se på seg selv – nettopp det Agnes hårdnakket nekter.

The Carpenters – forstått som familie – blir smidd sammen til et team da de trosser dårlig økonomi og flytter fra østkystens New Haven til Downey i sunny California. Barna er fremdeles tenåringer, men Richard har vist musikktalent og er Agnes’ gullgutt. Familien satser alt og flytter nærmere den kaliforniske drømmefabrikken. Mens Richard surrer ved pianoet svinser Karen inn og åpner munnen, tilfeldig, som Richards anonyme sidekick: Ut av henne faller plutselig denne fantastiske, varme, altomfavnende stemmen. Men uansett den ikonstatus verden senere tillegger henne, er det familiens interne vurdering som gjelder: Karens talent oppstår tilfeldig, som et slags uhell.

Det er for øvrig ikke sangen som er Karens førstevalg, det er trommesettet. Da hun er femten-seksten år åpnes et mørkt, lidenskapelig dyp i hennes blikk. Den unge jenta blir rett og slett elektrisk, fylt til bristepunktet av liv, og det er grunn til å tro at gleden ved å hamre løs på trommene, den rå energien, har noe med saken å gjøre.

Karen beskrives som en tomboy og en beatnik og lærer seg å spille på trommer av sin venn Frankie Chavez. Hun er ikke fornøyd med den fjollete xylofonen hun er blitt tildelt i korpset, og legger sin elsk på noe så utradisjonelt som trommene, et valg som først vekker motstand: Trommer er ikke noe for jenter, mener man.

I California spiller og synger Karen med Richard i bandet Spectrum. I et landskap dominert av hard, psykedelisk rock framstår deres musikk som snill og kjønnsløs heismusikk. Det er vanskelig å tro det, men Spectrum åpner faktisk for blant annet Steppenwolf, og spiller også på den berømte klubben Whisky a Go Go, hvor The Doors er husband i en periode. Søskenparet gjenoppstår snart som en duo, The Carpenters, og heltene deres er Beach Boys, Beatles og Burt Bacharach – også de soft, soft, soft. Karen er bare tjue år gammel da debutsingelen «Close to You» braker gjennom mainstreamradioen og gjør dem berømte over natten. Karen og Richard går rett fra et kontrollert familiemiljø inn i musikkbransjen. De bor fremdeles hjemme under Agnes’ mektige vinger, og bandet tar alle beslutninger i samråd med henne.

The Carpenters får massiv respons fra publikum, en bølge av begeistring slår mot scenen når de opptrer, men Karen føler seg både trygg og glad bak trommene, trommesettet beskytter henne: Hun kan være et strålende smil og en hjertelig stemme uten å behøve å være en kropp også. Kroppen kan hun føle, som hjerteslaget, som går i ett med trommene, men den vises ikke fram, den stilles ikke ut. Men noe tyder på at dette ikke kan fortsette. Musikkjournalisten Lester Bangs skriver negativt om deres sceneframtreden i Rolling Stone i 1971: «There is no balance, no center of attention.» Richard og bandet er enige, Karen forsvinner bak de altfor maskuline trommene. Etter dette inntar hun, ytterst motvillig, rollen som visuelt samlingspunkt og trer fram på scenen for å synge. Den kroppen som føles så problematisk lar seg ikke lenger skjule.

Hjemme raser Agnes mot Karens jødiske venninne Frenda Franklin og kaller The Jackson 5 for niggere. Den renheten og uskylden – all American – som er blitt The Carpenters’ varemerke må beskyttes, mener Agnes, som også er med på å bestemme hvem hennes barn dater. Og ingen er selvfølgelig god nok for Richard. Det blir Karens jobb å utmanøvrere potensielle kjærester bort fra ham, og en liknende rutine utfolder seg rundt Karen selv. Agnes’ aggressive varemerkebeskyttelse sprer seg til deres sosiale nettverk, som effektivt kritiserer og støter ut alle kjæresteemner. Etter hvert har Richard og Karen bare hverandre, et forhold som baserer seg på lillesøsterens endeløse beundring.

På 70-tallet blir «We’ve Only Just Begun» den foretrukne bryllupssangen for en hel generasjon, en sang om et ungt pars forhåpninger og vilje til samarbeid. En sekvens fra den sangen ringer fremdeles i ørene mine: «We’ll find a place where there’s room to grow» – setningen synges med en liten trille med fluktenergi («find a place») som siden toner ut i et melankolsk «room to grow» – spørsmålet er om det finnes room to grow for Richard og Karen, som mennesker og som kunstnere. The Carpenters selges som et konservativt og nostalgisk produkt, men i dag er det ikke vanskelig å høre ironien og de mørke undertonene. Søskenparet forsnakker seg i et radioprogram, de kritiserer Vietnamkrigen og stiller seg positive til ulike former for dop – en liten skandale. Den suverent bitre sangen «Goodbye to Love» sjokkerer alle med en rå gitarfuzz-solo, og «Mr. Guder» er en ertende parodi på en stram Disneyland-sjef som ikke ville la Richard spille ureglementær rockemusikk for barna.

Sangen «Superstar» låner The Carpenters fra Bette Midler, den opprinnelige tittelen er «Groupie» og er eksplisitt i sine referanser til sex. The Carpenters endrer noen ord og får sangen til å handle om romantisk lengsel, men det er fremdeles rom for andre tolkninger i Karens uttrykksfulle stemme. Undergrunnskulturen tar utgangspunkt i de mørke sidene når The Carpenters endelig omfavnes: I 1987 lager Todd Haynes kultfilmen «Superstar: The Karen Carpenter Story» basert på Karens fortelling – alle roller spilles av stivt smilende Barbie-dokker. I 1994 kommer hyllestalbumet «If I Were A Carpenter», hvor rockeband som Sonic Youth spiller skramlete versjoner av Carpenters-sanger – en måte å «oute» det mørke som gjemmer seg under de blanke overflatene.

Karen er ellers blitt dyktig til å skjule at hun sulter seg, under måltidene snakker hun høylytt om hvor fantastisk maten er, og ber alle smake. Snart er hennes egen tallerken tom, og maten fordelt på Richards og bandets tallerkener. Spiseforstyrrelsen blir en livsstil, som fortoner seg som en eneste lang dekkoperasjon, og det er ofte den funksjonen The Carpenters har, å være med på å dekke over problemer og konflikter med nostalgiske sanger om forgangne tider, oldies, but goodies. Bandet spiller blant annet for president Nixon i Det hvite hus like før Watergate-skandalen tar av, og den syltynne, men perfekt smilende Karen presenteres som «Young America at it’s very best». De har neppe spilt «This Masquerade» i Det hvite hus, den blir gitt ut litt senere, men det er klart at The Carpenters rammer noe bittersøtt i den amerikanske folkesjela: «We’re lost in this masquerade». De holder selvfølgelig maska; sangen handler om et parforhold, men et hav av nattsvart undertekst brer seg ut og går i ett med Karens luksuriøse, smilende stemme.

Karen er fremdeles ukomfortabel på scenen, hun beveger seg stivt og vender ofte ryggen til publikum – det er som om de begge stanger hodet i taket: Richard misbruker sovemedisin og får et raserianfall når Neil Sedaka, som åpner for dem i Las Vegas, stråler sterkere på scenen enn de etter hvert ganske slitne Carpenters. En venn i musikkbransjen, Terry Ellis, mener bandet er offer får dårlig management og forsøker å trene Karen på scenen, han ber henne se på publikum, gå mot dem og interagere. Men Karen forstår ikke hva han mener. Han forsøker å forklare:

«Go to the front of the stage and reach your hand out,» [Ellis] instructed.
«Well, why should I do that?»
«Well, the audience will like it!»
«Well, what will they do?»
«Well, they’ll jump up and they’ll hold your hand.»
«No, they won’t!»
«Yes, Karen, they will. And they will absolutely love it.»

Det er her historien går fra trist til tragisk, det er ingen vei utenom. På et tidspunkt hvor Karen allerede har vært gjennom flere sammenbrudd rammes hun av to grufulle hendelser. Hun er nå en 29-årig kvinne, har endelig fått sin egen leilighet og drømmer intenst om å møte Mr. Right, som hun kan gifte seg og få barn med. Men hun leter også etter noe mer, en karriere – a room to grow – og griper sjansen da hun inviteres til å spille inn en soloplate i New York. Musikkprodusenten Phil Ramone fôrer henne med seksuelt eksplisitte tekster og skyver henne i retning av en bløt diskolyd. Hjemme i California møter hun en vegg av avvisning når hun spiller platen sin for Richard og deres plateselskapskontakter. Albumet kommer aldri ut i hennes levetid, og Richard, som har arvet sin mors koleriske temperament, går så langt som å anklage henne for å ha stjålet Carpenters-lyden, en absurd tanke, ettersom Karens stemme faktisk er Carpenters-lyden, noe verken Richard eller Agnes vil erkjenne.

Forsøket på kunstnerisk selvstendighet saboteres, og nettopp på dette tidspunktet lander Mr. Right, Tom Burris, en tilsynelatende smart og rik fyr, men i dagene før det stort anlagte bryllupet viser Burris sitt sanne ansikt: Han er langt fra rik, og han kan ikke få barn. Karen er knust, men går likevel smilende og radmager gjennom bryllupsritualet. Burris klarer siden å tømme Karens bankkonto, slå henne og avvise henne seksuelt som «a bag of bones» – man skulle tro det ikke var sant.

Men Karen er diskré, hun er en dreven anorektiker nå, og misbruker vanndrivende medisin, avføringsmiddel, hormonmedisiner som øker kroppens forbrenning, og verst av alt: brekkmiddelet ipecac syrup. Hun begynner i terapi New York, men familien nekter å samarbeide, og Karens kampvilje er sterkt svekket. Dagen før hun legger seg ned for å dø i sine foreldres hus sier hun til en venninne: «My chest is tired» – en presis beskrivelse, for det brekkmiddelet som hun heller i seg oppløser faktisk hjertemuskelen: Karen kaster bokstavelig talt opp hjertet sitt. Da hennes soloplate omsider kommer ut etter hennes død, er den påført ordene: «Dedicated to my brother Richard with all my heart».

Susanne Christensen, Klassekampen 8. januar 2011

Et eget rom

Cathrine Knudsen
Jeg kunne vært et menneske
roman, 266 sider

Det fantes en åpning midt inne blant en gruppe trær. Det er et opplagt sted å bygge en hule, midt i et boligområde – vi var skjult, forbipasserende kunne ikke se oss, men vi kunne se dem. Sånn er barn, typisk barn. Det sto en gammel lenestol der, og noe annet skrammel – på bakken lå det plastposer.

En dag sto lenestolen brått annerledes, og det syntes som om noen hadde forsøkt å overta rommet vårt. En overveldende følelse forplantet seg: Vi så på tretoppene, himmelen var grå og tung, det var ikke et vindpust, likevel beveget tretoppene seg, og det virket galt, det var noe som ikke stemte. Det jeg så, det så venninna mi, og omvendt. Vi var i en annen tilstand, vi pekte på den grå himmelen over tretoppene, vi sa at her er det noe galt, vi var sikre i vår sak.

Det finnes mange byrom i Cathrine Knudsens tredje roman, og måten de trer fram på, som likegyldige plasser vi alle passerer gjennom, minner meg om tidlige opplevelser av den slags steder, som for eksempel en tilfeldig parkeringsplass. Man streifet gjennom et øde boligområde, mørket falt på, og man iakttok den tomme parkeringsplassen. Man sank inn i dette uspektakulære offentlige rommet uten navn, man sank inn i en annen betydning, som begynte å tone fram.

Det er veldig lite hos Knudsen som faktisk er spektakulært, rommene er gjenkjennelige, normalnorske – ja, byen har til og med et velkjent navn, Drammen. But look again, for dette normalnorske synes å sprekke opp og bli til et scenerom. Noe beveger seg i randen av synsfeltet, leseren blir usikker og begynner å mumle «science fiction» ... nei, «psykedelisk» ... nei, en slags Twilight Zone. Men ingen av de ordene er egentlig treffende.

Boka starter faktisk i et scenerom, hvor instruktørenes anvisninger til en gruppe skuespillere er leserens vei inn til en senildement mor og hennes datter, vår hovedperson – eller rettere sagt, inn til datterens blikk, som vi tildeles teksten gjennom. Blikket er vitenskapelig, søkende, og mange møter oppstår, hun beskriver menneskene hun møter i rike detaljer, men det er veldig lite som tilsier at de rommene vi passerer gjennom danner en sammenhengende fortelling – men skriften insisterer likevel, det er noe her. Teksten folder seg faktisk ut med en utrolig intensitet, for eksempel kan lange beskrivelser av en ungdomsklubb eller et besøk på et motell i Sverige bokstavelig talt vibrere. Knudsen mestrer underliggjøring som om hun nettopp hadde tatt en telefon til Viktor Sjklovskij himself.

Vi følger datteren i filosofisk drift: som engasjert i miljøvern, på reise til Marokko, som biologistudent, som ansatt på et sykehus. Hun har en forestilling om at hun kan bli til et menneske gjennom tilfeldige møter. De hun møter er ofte rusa, pleietrengende outsiderskikkelser, men beskrivelsen av disse framstår i imponerende grad fri for romantiske klisjeer om utenforskap. Det er graden av uforutsigbarhet, det klisjéfrie språket (akkurat det er faktisk en klisjé, men ikke desto mindre må jeg insistere!) og de underliggjørende grepene som gjør dette til en enestående leseopplevelse.

Å si at en tekst er filosofisk eller teoretisk informert er ikke det samme som å si at den er vanskelig tilgjengelig. Snarere kan den filosofiske klangbunnen få forfatteren til å stille pokker så gode spørsmål, blant annet om hvordan vi formes av oppdragelse og utdannelse, hvordan viten implementeres og om det faktisk kan la seg gjøre å riste seg fri av allerede konstruerte historier om livet: «[J]eg ville ... forsikre meg om at jeg ikke bare ble lurt inn i utøvelsen av noe allerede eksisterende.»

Det er cirka her at Knudsen skriver fletta av det meste som skrives i Norge i dag, blant annet av den enkle grunn at virkeligheten på samme tid er gjenkjennelig, men aldri selvsagt; ingenting er gitt, og dette gjør teksten til et reelt mulighetsrom, i beste psykedeliske forstand, hvor en nærmest transcendent fortapelse i det ordinære kan flytte leseren i nye, overraskende retninger.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. november 2011

Hjemmets lune rede

Gøhril Gabrielsen
Skadedyr
roman, 265 sider

Mennesket lever i uhellige allianser med dyr. Enten pynter vi våre pelskledde venner med sløyfer og bånd og kjæler med dem, eller dyrene lever mer skjult: Ulike insekter og parasitter kan til og med true med å invadere våre hjem og gjøre dem ubeboelige. Gøhril Gabrielsens tredje roman starter nettopp der hvor et lite vesen, en veps, slukes en yndig sommerdag, dreper en far, og splitter en familie.

Fire søsken barrikaderer seg hver på sin måte og lever sine liv fjernt fra hverandre, og vi følger den navnløse, overvektige og svært følelsesmessige sønnen som traumatiseres til å bli skadedyrbekjemper. Tapet av all tilhørighet med andre mennesker har dehumanisert ham, og det går ikke alltid bra med de smådyrene som skal bekjempes. Etter intens blikkontakt med en mus bryter vår hovedperson sammen i gråt, han ser seg selv i det som skal utryddes, og siden blir han en svært teoretisk innstilt skadedyrbekjemper, så teoretisk at han til slutt får sparken, han har ikke lenger noen praktisk funksjon i firmaet.

Gabrielsen slår an en absurd og humoristisk tone i fortellingen om denne «sippemann, barnemann, kvinnemann» og hans liv med kona Sibylla og stedatteren O. Det er først da han tar Sibylla med vold, og på den måten skaper en forskjell mellom dem, at han klarer å ta tak i ting og etablere sitt eget utryddelsesfirma, med det overbevisende navnet Ekstremt Rent.

I romanens andredel forflytter vi oss i tid og rom til et nonnekloster i São Paulo i 1779, hvor to nonner kommer opp i trøbbel og til slutt utryddes, kan man si, inspirert av den spanske inkvisisjonen. Det er imponerende hvordan Gabrielsen klarer å styre en tekst med en så vilter fantasi og stort vingespenn, og samtidig skrive med så stor grad av sikkerhet og flyt. Med et nikk til Franz Kafkas «Forvandlingen» (1915) og muligvis også til William S. Burroughs’ svært insektaktige bug exterminators, trylles vi inn i individers særegne logikk, mens disse forsøker å navigere i forhold til en normalitet som de er på åpen kollisjonskurs med – it smells like literature, for å si det sånn.

Min innvending retter seg ikke først og fremst mot de to fortellingene i seg selv, men mot de konseptuelle sammenføyningene av disse, som framstår en smule søkt, og på de litt for tallrike understrekningene av skadedyrsymbolikken. Romanen tvinges til å gå opp som verk, et harmoniserende grep man kan stille seg skeptisk til.

Som i Svimlende muligheter, ingen frykt, romanen fra 2008, er det noe her som minner om Stig Sæterbakken; måten å skrive seg inn mot et sted hvor livs- og dødsdriften sammenflettes på paradoksale, smertefulle måter, og evnen til å skrive fram et reelt, taktilt ubehag. Men paradoksalt nok er det den lettheten som får leseren til å flyte behagelig gjennom teksten som også bidrar til å tøyse alvoret vekk, og glatte ut de stedene hvor sømmen gjerne kunne vært grovere.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. november 2011

På gateplan

n+1
Occupy! An OWS-inspired gazette
Red. Astra Taylor, Eli Schmitt, m.fl.
Oktober 2011, New York City

New Yorks gater er fulle av aviser. Som i de fleste større byer, er det vanskelig å slippe unna avisselgere, avisstativer, stumper av avisoverskrifter ute i synsfeltet og rester av aviser som blåser rundt på fortauet. Siden 17. september, da Occupy Wall Street-bevegelsen slo seg ned i Lower Manhattans finansdistrikt, er enda flere aviser kommet til. To av disse er parasittiske: The Occupied Wall Street Journal er OWS-bevegelsens egen avis, som også kommer i en spansk utgave, og sannelig om ikke New York Post-lesere fikk seg et sjokk da overskriften lød «We’re screwed» – aktivistgruppa The Yes Mens uautoriserte spesialutgave handler om klimaendringene, og er faktuell nok, men benytter seg av humor og détournement, et grep som snur på velkjente former – for eksempel logoer – så en annen mening kommer fram.

Det newyorkske litteraturtidsskriftet n+1 – som oppsto i 2004 og flagger en viss affinitet til kritisk teori – har tenkt og handlet imponerende raskt, og bidrar nå til avisbunken med en gratis gazette som også finnes på nettet. Publikasjonen gir en unik inngangsvinkel til det opprøret som mange større aviser allerede er godt i gang med å portrettere som diffust og uartikulert, som en gjeng trommende hippie-kids uten leder og uten program. Filosofen Slavoj Zizek har ved flere anledninger gått i forsvar for denne tilsynelatende uklarheten; han kaller det en hersketeknikk, å gjøre som mannen som med irritert mine spør sin hysteriske kone: «Men hva er det du vil?». Hun må forklare seg, bruke hans språk.

Tea Party-bevegelsen, som vokste fram i 2009, har nå representanter i det republikanske partiet, men veien har vært lang, og inntil videre er det kanskje nok å vite at en slags kollektiv kropp er i ferd med å samle seg i Zuccotti Park og mange andre steder i verden som del av OWS-bevegelsen, og at man krever sosial likhet ut fra slagordet «We are the 99 %».

n+1-avisa sløyfer det leddet som heter journalistisk fortolkning, og setter i stedet sammen en slags fortelling om bevegelsens første uker, i form av en collage av kronologisk ordnede vitnesbyrd. Den første delen, On the Ground, består av små fortellinger om å reke rundt i ytterkanten av Zuccotti Park, om møter, samtale, handling, og til syvende og sist om forandring, som når Manissa Maharawal i teksten Standing Up (Day 4) forteller om hvordan hun og hennes venner klarer å rette på en formulering rundt rase i et sentralt dokument som aktivistene jobber fram på General Assembly, det åpne fellesmøtet – et eksperiment i direkte demokrati – som er kjernen i okkupasjonens daglige aktivitetsprogram.

På samme måte som i den svenske forfatteren Jörgen Gassilewskis roman Göteborgshändelserna (2006), om uroen rundt EU-toppmøtet i 2001, fanger n+1-avisas første del mange av disse fortellingene som ellers går under radaren på tradisjonelle medier, om utilfredshet og om å komme sammen i det offentlige rom i et forsøk på å strikke sammen en kollektiv protestkropp. Dette er et tidsskrift som trer til som en megafon for demonstranter som ellers må hengi seg til en slags merkelig, repetitiv korsang («the human microphone») for å i det hele tatt høre hverandre.

Utover i tidsskriftet diskuteres blant annet bankenes og politiets rolle, og historiske perspektiver tilføyes når aktivister med erfaring fra tidligere tiders sosiale kamper kommer til orde. I finansdistriktet på Lower Manhattan står en stor bronsetyr, som nå er omringet av beskyttende politistyrker. På amerikansk betyr «bull» bedrag, og det bedraget som Wall Street har stått for under finanskrisa er ett av OWS-bevegelsens angrepsmål. n+1-avisa gir et bilde av kampene mens de kjempes, og det er snakk om alt annet enn bull.

Susanne Christensen, Klassekampen 5. november 2011