En åpen bok
Hans Hauge og Kristin Ørjasæter (red.)
Åpninger – lesninger i Hanne Ørstaviks forfatterskap
Forlaget Oktober 2008
Sakprosa, 220 sider
Man kan lure på hva det skal bety at mennesker lager mønstre, for eksempel rekkedans; først og fremst må det vel bety at vi er kollektive individer, vi er innstilt på at vi kan få til noe i gruppe, som maur – sammen danne en større kropp. Når det gjelder lesning ligner det umiddelbart en aktivitet som utfoldes i ensomhet, men det er klart at samtalen – som også denne teksten er en del av – danner leserkollektiver, kropper som er større enn det enkelte individet. Å lese Åpninger gir meg umiddelbart en følelse av en bestemt form, av russiske dukker: én ting er at Hanne Ørstaviks forfatterskap i økende grad innskriver leseren som figur, for eksempel Bill i Kallet - Romanen, for på denne måten å diskutere forfatter-leser-relasjonen, men utenfor finnes det også ringer av lesere – de manifesterer seg for eksempel i Åpninger – og det er disse lesernes tekster jeg nå leser.
Det ligger dypt i oss at et åpnende brudd er en del av en fortelling om frigjørelse, mekanismen kjenner vi fra de historiske avantgardene, som blant annet gikk ut på å bryte med alle fastlåste institusjonaliserte former. Avantgardisten vil anskue teksten som et sår som vises fram snarere enn som en henvisning til en under- liggende, ”dypere” Mening. Hanne Ørstavik oversatte i 2006 romaneksperimentet Claus Beck-Nielsen (1963–2001). En biografi, en selvbiografi iscenesatt av den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen, og likhetene mellom forfatterskapene er slående. På hver sin måte er Ørstavik og Beck-Nielsen utbryterkonger, hvis romaner tegner fluktlinjer bort fra verkenheten, ut i en teatral tilnærming til litteraturen. Det er en bevegelse som har potensial til å riste av seg kritikeren, kritikeren som sitter og stritter med sine håpløst utdaterte fortolkningsmaler. Åpninger vil gjøre noe med dette, og uansett om det er et ganske forsiktig utspill, kan man påstå at redaktørene har samlet en bunke eksempler på performative lesemåter. Redaktør Kristin Ørjasæter skriver i sitt essay "Møtet i og med verket":
Å lese en roman performativt innebærer at en ikke er ute etter å avkode verkets immanente betydning, men å betrakte det som en aktør en møtes med, dvs. at romanen setter i gang en hendelse som leseren går inn i som gjennom en svingdør. Ved å tre inn i hendelsen forplikter leseren seg til å følge verkets bevegelser, det vil i dette tilfellet si å investere seg selv i møtet med boka […].
Her tas det til orde for en lesemåte som sjonglerer både med tap av distanse og noe så uhørt som affekt. Nå er det jo en flokk ganske flinke norske og danske akademikere som har samlet seg til en jamboree rundt vår egen Hanne, så helt vilt blir det sjelden, men sitatet kan kanskje belyse hvorfor visse kritiske røster ikke har fått bli med på leken denne gang, og hvorfor Ørstavik strykes rimelig medhårs i denne tekstsamlingen.
Det er et paradoks at Ørstaviks romaner åpner opp for leseren, for det rommet som åpner seg er virkelig under press, dette kanskje for å markere at rommet ikke er til for bare lyst og lek, men snarere innebærer en etisk forpliktelse. Min egen litt unyanserte lesning av de seneste romanene har mest oppfanget det stresset som er en del av leseropplevelsen, det noen kaller en aggressiv, ja, nesten autoritært hylende tone som Ørstaviks idealistiske hovedpersoner gir fra seg, en steil posisjon som ofte synes å ligge i forlengelsen av forfatterens egen. Det er urettferdig, men likevel nærliggende for meg å assosiere til den volden man bruker for å forsøke å innføre demokratiet her og der.
Tekstene i Åpninger er dessverre ofte nesten søvndyssende i sin streben etter flinkhet, men en av skribentene har virkelig dynamitt gjemt i lommene: Lilian Munk Rösing, lektor ved Københavns Universitet, is packing heat. Munk Rösing leser bokstavelig talt fletta av de fleste kritikere. Hennes lesning er klart identifikatorisk, noe som øker følelsen av at vi leser et festskrift, men samtidig er lesningen så intens at hun presterer den beste utlegningen av Ørstaviks romaner jeg har vært borti. At en kritiker klarer å verdsette og på intelligent vis undersøke det ubehaget som litteraturen kan by på er faktisk ingen selvfølge.
Et annet sted har Munk Rösing skrevet om et møte med Ørstavik, at selv forfatterens frisyre representerer et strålende ideal. Her er det neppe snakk om tabloid tøv, men en – ja – sann utlegning av følelsene hun vekker. Man sier om Sex Pistols at alle som så dem live gikk og startet band; på samme måte gjør Ørstaviks romaner faktisk Munk Rösing til forfatter, det ultimate plassbyttet mellom skriveren og leseren. Den performative kritikken er ikke feil fordi den er for følelsesladd, den er snarere en lenge savnet type kritikk som faktisk er i stand til å respondere på åpne verkformer.
Susanne Christensen, Klassekampen 30. august 2008
Saturday, August 30, 2008
Monday, August 25, 2008
Tvetydige møbelfirmaoder
Thomas Marco Blatt
Overalt bor det folk
Kolon forlag 2008
Dikt, 54 sider
For ikke mange dager siden hadde jeg en samtale med en gravid venninne om Liberos lille bok Graviditet, fødsel og den nye familien (red. Mette Thoresen m.fl.) som deles ut gratis til alle vordende mødre i Norge. Boken har formodentlig til hensikt å informere, å støtte og veilede, altså gjøre godt. Dessverre er informasjon sjelden nøytral, og den lille boken fungerer da også fint som propagandasentral for et heteronormativt, etnisk renset Norge, ettersom det konsekvent antas – i både tekst og bilder – at en familie består av to mennesker, en kvinne og en mann, og at disse selvsagt har lys hud. Boken er da også skjult reklame for Libero-produkter, uansett om dette neppe vises eksplisitt.
I samtalen ble IKEA-katalogen trukket frem som eksempel på en lignende reklame (bortsett fra at den kanskje når ut til, men ikke pådyttes alle som venter barn); IKEA selger også utopien om en vakker familie, et vakkert hjem, men signalene peker i andre retninger. Her ser argumentet for et multikulturelt samfunn ut til å være konsekvent – glade, velintegrerte, mørkhudede mennesker slenger rundt i de skandinavisk møblerte rommene. Orienteringen mot det midlertidige hjemmet er også markant når det for eksempel reklameres for et komplett soverom for bare 1685 NOK. Du kan slå livet ditt opp anytime, anywhere.
Kolon forlag lar meg vite at poeten Thomas Marco Blatt er født i 1980 i Pusan i Sør-Korea. Blatt debuterte i 2006 med samlingen Slik vil jeg måle opp verden, som han fikk Terje Vesaas' debutantpris for – Overalt bor det folk er hans andre samling. Arkitektur, byrom og design er viktige motiver i begge samlingene, hvor han måler avstanden mellom identiteter enten de har røtter eller føtter. Rastløstheten er utpreget, i den første boka sprer research-reisene seg ut over Europa-kartet med hovedvekt på Berlin – men felles for dem begge er at de har et prosjekt, som filtreres gjennom en forelskelsens optikk. I den nye samlingen konstrueres poet-figuren ganske annerledes, men undersøkelsen fortsetter, denne gang med fokus på, ja, IKEA, faktisk.
IKEAs steinrike bakmann Ingvar Kamprads visjon om det svenske folkhem er et gjennomgående tankekors i samlingen. I 1994 kom Kamprads medlemskap i en pro-nazistisk gruppering under 2. for dagen. For en poet som har satt seg fore å måle avstanden mellom utopi og Holocaust er dette bra materiale. I historien om Kamprad finnes potente spenninger mellom estetikk, design og massemord, men spørsmålet er om Blatt får brukt materialet optimalt Jeg er i tvil.
Allerede i samlingens første dikt synes prosjektet – undersøkelsen av hva et hjem er – tiltakende diffust for poeten: "og hvordan jeg rabler ned ordene/ mumler og tenker: hva var det?/ er-det-her-du-bor?/ rable over ord, falle om/ og bli liggende på gulvet". Språket settes opp som et slags hjem versus det konkrete gulvet han rammer i fallet. Poeten mumler videre, denne gangen alene, denne gangen ikke i samtale med en elsket, som i første bok. Glemsel fyller diktene med lakuner, poeten er både påståelig ("jeg sier jeg vil utvide diktet,/ skape et demokratisk dikt"), nær ved å gå under av undertrykt raseri og så kvalm (kanskje det er reisesyke) at han spyr.
Problemet er imidlertid at poetens "fall" ikke genererer en ny form – den hakkingen og stammingen som har innfunnet seg er ikke i nærheten av å være kraftfull nok til å sette nevneverdige spor. Det stammende og famlende ender i stedet med å markere seg negativt; diktene blir slappe og energiforlatte og ofte rett og slett platte, lallende og pseudo-filosofiske: "makt betyr å navngi andre" (s. 14), "ingenting er så trist som gladjazz" (s. 19), "livet er en uoversiktlig vev" (s. 23), "i ethvert liv kan mørket komme" (s. 33) og så videre. Den tonen som før vippet mot det elegant henkastede bikker nå over i det likegyldige.
I samlingens tre små diktsuiter kretses det ofte om ritualet som definisjon på hvordan et hjem føles: spillet, sporten, skriften, dansen, snarere enn fikserte størrelser som navn og opprinnelse. Bilder av autentisk arbeiderkultur og bygdeliv med all sin spontane språkbastardisering holdes fram uten at jeg er sikker på om dette fremstilles som mer ”sant” enn IKEA-livet – om ikke annet så finnes det en tydelig varme i disse beskrivelsene.
Blatt kan uten tvil peile ut et bra materiale, og lyspunkter finnes det da også, blant annet to bittersøte, rytmiske dikt: THE IKEA WAY OF LIVING del I og del II, som måler avstanden mellom IKEA-utopien og et dystert "vi fyller en bil/ vi flytter i lag/ det ligner en drøm,/ alt ender en dag" – del I lyder i sin helhet slik:
dache, lache
ingo bingo
bråke, trylle
ivar hylle
alve bord
ingolf krakk
tramp, tramp
komme hjem
være "far"
nær, her
gulvet skinner,
menn og kvinner,
kom i orden
ta tilbake
bettan filler
bad og kjøkken
flytte verden,
bytte hjem
Susanne Christensen, Klassekampen 23. august 2008
Thomas Marco Blatt
Overalt bor det folk
Kolon forlag 2008
Dikt, 54 sider
For ikke mange dager siden hadde jeg en samtale med en gravid venninne om Liberos lille bok Graviditet, fødsel og den nye familien (red. Mette Thoresen m.fl.) som deles ut gratis til alle vordende mødre i Norge. Boken har formodentlig til hensikt å informere, å støtte og veilede, altså gjøre godt. Dessverre er informasjon sjelden nøytral, og den lille boken fungerer da også fint som propagandasentral for et heteronormativt, etnisk renset Norge, ettersom det konsekvent antas – i både tekst og bilder – at en familie består av to mennesker, en kvinne og en mann, og at disse selvsagt har lys hud. Boken er da også skjult reklame for Libero-produkter, uansett om dette neppe vises eksplisitt.
I samtalen ble IKEA-katalogen trukket frem som eksempel på en lignende reklame (bortsett fra at den kanskje når ut til, men ikke pådyttes alle som venter barn); IKEA selger også utopien om en vakker familie, et vakkert hjem, men signalene peker i andre retninger. Her ser argumentet for et multikulturelt samfunn ut til å være konsekvent – glade, velintegrerte, mørkhudede mennesker slenger rundt i de skandinavisk møblerte rommene. Orienteringen mot det midlertidige hjemmet er også markant når det for eksempel reklameres for et komplett soverom for bare 1685 NOK. Du kan slå livet ditt opp anytime, anywhere.
Kolon forlag lar meg vite at poeten Thomas Marco Blatt er født i 1980 i Pusan i Sør-Korea. Blatt debuterte i 2006 med samlingen Slik vil jeg måle opp verden, som han fikk Terje Vesaas' debutantpris for – Overalt bor det folk er hans andre samling. Arkitektur, byrom og design er viktige motiver i begge samlingene, hvor han måler avstanden mellom identiteter enten de har røtter eller føtter. Rastløstheten er utpreget, i den første boka sprer research-reisene seg ut over Europa-kartet med hovedvekt på Berlin – men felles for dem begge er at de har et prosjekt, som filtreres gjennom en forelskelsens optikk. I den nye samlingen konstrueres poet-figuren ganske annerledes, men undersøkelsen fortsetter, denne gang med fokus på, ja, IKEA, faktisk.
IKEAs steinrike bakmann Ingvar Kamprads visjon om det svenske folkhem er et gjennomgående tankekors i samlingen. I 1994 kom Kamprads medlemskap i en pro-nazistisk gruppering under 2. for dagen. For en poet som har satt seg fore å måle avstanden mellom utopi og Holocaust er dette bra materiale. I historien om Kamprad finnes potente spenninger mellom estetikk, design og massemord, men spørsmålet er om Blatt får brukt materialet optimalt Jeg er i tvil.
Allerede i samlingens første dikt synes prosjektet – undersøkelsen av hva et hjem er – tiltakende diffust for poeten: "og hvordan jeg rabler ned ordene/ mumler og tenker: hva var det?/ er-det-her-du-bor?/ rable over ord, falle om/ og bli liggende på gulvet". Språket settes opp som et slags hjem versus det konkrete gulvet han rammer i fallet. Poeten mumler videre, denne gangen alene, denne gangen ikke i samtale med en elsket, som i første bok. Glemsel fyller diktene med lakuner, poeten er både påståelig ("jeg sier jeg vil utvide diktet,/ skape et demokratisk dikt"), nær ved å gå under av undertrykt raseri og så kvalm (kanskje det er reisesyke) at han spyr.
Problemet er imidlertid at poetens "fall" ikke genererer en ny form – den hakkingen og stammingen som har innfunnet seg er ikke i nærheten av å være kraftfull nok til å sette nevneverdige spor. Det stammende og famlende ender i stedet med å markere seg negativt; diktene blir slappe og energiforlatte og ofte rett og slett platte, lallende og pseudo-filosofiske: "makt betyr å navngi andre" (s. 14), "ingenting er så trist som gladjazz" (s. 19), "livet er en uoversiktlig vev" (s. 23), "i ethvert liv kan mørket komme" (s. 33) og så videre. Den tonen som før vippet mot det elegant henkastede bikker nå over i det likegyldige.
I samlingens tre små diktsuiter kretses det ofte om ritualet som definisjon på hvordan et hjem føles: spillet, sporten, skriften, dansen, snarere enn fikserte størrelser som navn og opprinnelse. Bilder av autentisk arbeiderkultur og bygdeliv med all sin spontane språkbastardisering holdes fram uten at jeg er sikker på om dette fremstilles som mer ”sant” enn IKEA-livet – om ikke annet så finnes det en tydelig varme i disse beskrivelsene.
Blatt kan uten tvil peile ut et bra materiale, og lyspunkter finnes det da også, blant annet to bittersøte, rytmiske dikt: THE IKEA WAY OF LIVING del I og del II, som måler avstanden mellom IKEA-utopien og et dystert "vi fyller en bil/ vi flytter i lag/ det ligner en drøm,/ alt ender en dag" – del I lyder i sin helhet slik:
dache, lache
ingo bingo
bråke, trylle
ivar hylle
alve bord
ingolf krakk
tramp, tramp
komme hjem
være "far"
nær, her
gulvet skinner,
menn og kvinner,
kom i orden
ta tilbake
bettan filler
bad og kjøkken
flytte verden,
bytte hjem
Susanne Christensen, Klassekampen 23. august 2008
Sunday, August 17, 2008
Bohemisk rapsodi
Roberto Bolaño
De romantiske hundene
Oversatt av Kristina Solum
Solum Forlag 2008
Dikt, 92 sider
Den chilenske forfatteren Roberto Bolaño står høyt i kurs for tiden. Det hjelper nok en del at mannen døde av leversvikt på et sykehus i Barcelona for bare fem år siden, og ellers har en biografi så kulørt som en markedsføringsavdeling bare kan drømme om. Bolaño var, for å si det mildt, ikke noen 9–16-forfatter, men en sprudlende og vitalistisk, selvmytologiserende livskunstner av den gamle skolen som selvsagt måtte dø av et liv on the road fullt av misbruk, revolusjon og party. Bolaño skrev sitt liv på den måten at det litterære verket er uløselig knyttet sammen med biografien, dette helt fysisk – som han selv formulerte det i sitt siste intervju til spanske Playboy: skriften er «a strange rain of blood, sweat,
semen and tears», et romantisk-naivt syn på skriften og livet som oversetteren Christian Rugstad for øvrig bygger opp under med stor entusiasme i sin artikkel i siste nummer av Vinduet.
Bolaño lever på 60-tallet i Mexico, der han danner han en heftig liten avantgardistisk fraksjon, infrarealistene, som drar fra opplesning til opplesning og uttrykker deres forakt for den skrekkelige, borgerlige poesien som de mener er normen. Men Bolaño ender altså i Spania,
i den lille turistbyen Blanes, og her inntreffer vendepunktet. Bolaño oppfatter seg selv som poet hele livet, men han begynner å skrive prosa da han stifter familie – heroinen ryker også ut med poesien – men romanene skriver han altså, ifølge seg selv, bare for å tjene penger. Jeg skal ikke snakke stygt om en død manns mangel på selvinnsikt, men en ting kan nok slås fast: Grunnen til oppstandelsen rundt Bolaño er neppe på grunn av poesien (man kan argumentere for at markedet under ingen omstendigheter ville gå amok over en poet), men på grunn av prosaen, som nettopp er oppkjøpt av forlagshuset Farrar, Straus & Giroux og under oversettelse til engelsk. Dette gjelder også den 1119-siders massive romanen «2666» som beveger seg over to kontinenter og åtte tiår og som, hviskes det, skulle plassere Bolaño i kategori med Cormac McCarthy og andre kanoniserte romanforfattere.
Etter å ha lest «De romantiske hundene» er det nok dessverre ikke så mye å gjøre, uansett hvor gjerne jeg vil dra min sabel til forsvar for Poesien, å konkludere med at dette er relativt klisjéfylt, raskt glemt beatpoesi. Derfor skal jeg også snike meg unna en nærmere demonstrasjon av nærlesningens edle kunst og i stedet meditere kort over et aspekt som er typisk for Bolaños poesi, nemlig måten poeten bygger verket opp i kontrast til ideen om det nasjonale. Bolaño ga pokker i magisk realisme og andre spesifikt latinamerikanske fakter. Han opptrådte blant annet så aggressivt overfor Isabel Allende at ting kan tyde på at hun fryktet for sitt liv. Bolaño brukte poesien til å flytte inn i bohemdrømmen. De sterkeste påvirkningene synes å være den amerikanske beatpoesien med sitt rotløse, nomadiske flyt, Rimbauds febrile visjoner og Baudelaires dekadente storby- og gateliv, med andre ord en sammenstilling av alt som lukter av ungdom og opprør. Sex beskrives som en slags nekrofili; partnerens bleke hud og det evig fallende regnet i gatene hylles igjen og igjen. Bolaño skriver som en annen Lou Reed utskuddenes historie, skriver fram ansikter og stemmer han treffer på i underverdenen. Møtet, sammentreffet er viktigere enn opprinnelsen, herkomsten, her i det bohemiske ikke-land.
«De romantiske hundene» runder forutsigelig nok av med en hyllest til musen og de frie poeter. Dette er kanskje en lekkerbisken for visse smaksløker, for denne anmelderen smaker det imidlertid for mye gutteaktig rock’n’roll. Bohemenes utopi er for lengst blitt til et kjøpesenter fullt av klamme klisjeer og gotisk destruksjonskitsch.
Susanne Christensen, Klassekampen 16. august 2008
Roberto Bolaño
De romantiske hundene
Oversatt av Kristina Solum
Solum Forlag 2008
Dikt, 92 sider
Den chilenske forfatteren Roberto Bolaño står høyt i kurs for tiden. Det hjelper nok en del at mannen døde av leversvikt på et sykehus i Barcelona for bare fem år siden, og ellers har en biografi så kulørt som en markedsføringsavdeling bare kan drømme om. Bolaño var, for å si det mildt, ikke noen 9–16-forfatter, men en sprudlende og vitalistisk, selvmytologiserende livskunstner av den gamle skolen som selvsagt måtte dø av et liv on the road fullt av misbruk, revolusjon og party. Bolaño skrev sitt liv på den måten at det litterære verket er uløselig knyttet sammen med biografien, dette helt fysisk – som han selv formulerte det i sitt siste intervju til spanske Playboy: skriften er «a strange rain of blood, sweat,
semen and tears», et romantisk-naivt syn på skriften og livet som oversetteren Christian Rugstad for øvrig bygger opp under med stor entusiasme i sin artikkel i siste nummer av Vinduet.
Bolaño lever på 60-tallet i Mexico, der han danner han en heftig liten avantgardistisk fraksjon, infrarealistene, som drar fra opplesning til opplesning og uttrykker deres forakt for den skrekkelige, borgerlige poesien som de mener er normen. Men Bolaño ender altså i Spania,
i den lille turistbyen Blanes, og her inntreffer vendepunktet. Bolaño oppfatter seg selv som poet hele livet, men han begynner å skrive prosa da han stifter familie – heroinen ryker også ut med poesien – men romanene skriver han altså, ifølge seg selv, bare for å tjene penger. Jeg skal ikke snakke stygt om en død manns mangel på selvinnsikt, men en ting kan nok slås fast: Grunnen til oppstandelsen rundt Bolaño er neppe på grunn av poesien (man kan argumentere for at markedet under ingen omstendigheter ville gå amok over en poet), men på grunn av prosaen, som nettopp er oppkjøpt av forlagshuset Farrar, Straus & Giroux og under oversettelse til engelsk. Dette gjelder også den 1119-siders massive romanen «2666» som beveger seg over to kontinenter og åtte tiår og som, hviskes det, skulle plassere Bolaño i kategori med Cormac McCarthy og andre kanoniserte romanforfattere.
Etter å ha lest «De romantiske hundene» er det nok dessverre ikke så mye å gjøre, uansett hvor gjerne jeg vil dra min sabel til forsvar for Poesien, å konkludere med at dette er relativt klisjéfylt, raskt glemt beatpoesi. Derfor skal jeg også snike meg unna en nærmere demonstrasjon av nærlesningens edle kunst og i stedet meditere kort over et aspekt som er typisk for Bolaños poesi, nemlig måten poeten bygger verket opp i kontrast til ideen om det nasjonale. Bolaño ga pokker i magisk realisme og andre spesifikt latinamerikanske fakter. Han opptrådte blant annet så aggressivt overfor Isabel Allende at ting kan tyde på at hun fryktet for sitt liv. Bolaño brukte poesien til å flytte inn i bohemdrømmen. De sterkeste påvirkningene synes å være den amerikanske beatpoesien med sitt rotløse, nomadiske flyt, Rimbauds febrile visjoner og Baudelaires dekadente storby- og gateliv, med andre ord en sammenstilling av alt som lukter av ungdom og opprør. Sex beskrives som en slags nekrofili; partnerens bleke hud og det evig fallende regnet i gatene hylles igjen og igjen. Bolaño skriver som en annen Lou Reed utskuddenes historie, skriver fram ansikter og stemmer han treffer på i underverdenen. Møtet, sammentreffet er viktigere enn opprinnelsen, herkomsten, her i det bohemiske ikke-land.
«De romantiske hundene» runder forutsigelig nok av med en hyllest til musen og de frie poeter. Dette er kanskje en lekkerbisken for visse smaksløker, for denne anmelderen smaker det imidlertid for mye gutteaktig rock’n’roll. Bohemenes utopi er for lengst blitt til et kjøpesenter fullt av klamme klisjeer og gotisk destruksjonskitsch.
Susanne Christensen, Klassekampen 16. august 2008
Sunday, August 10, 2008
Over Atlanteren
Charles Bernstein
De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropik-erna
Dikter, essäer, samtal
I urval, översättning & montage av Anders Lundberg, Jonas (J) Magnusson , Jesper Olsson
295 sider, OEI Editör 2008
Enhver bevegelse – om den er politisk, religiøs eller kunstnerisk – pleier å ende opp med å få et ansikt, selv om representaten for bevegelsen, eller det utvalgte ansiktet, er nokså uvillige i saken.
Den amerikanske poeten, essayisten og, for en periode på 90-tallet, innflytelsesrike professoren ved University of Buffalos poetics- program, en av de viktigste utdannelsene for skrivende i Amerika, Charles Bernstein, sitter i saksen: Han skal for evig omtales som ”far” eller ”leder” for det vi kjenner som language-bevegelsen innenfor poesi; language-skolen, language-klubben, language-kulten. Og det er på sitt vis rettferdig nok, Bernstein redigerte fra 1978 til 1982 tidsskriftet L=A=N=G=U=A=G=E sammen med poeten Bruce Andrews, men som han selv påpeker i en samtale med sine svenske redaktører Lundberg og Olsson, så var language først og fremst en redaksjonell konstruksjon, ikke noe åndelig brorskap med et klart manifest eller en felles poetikk. Language var snarere et nettverk av ulike poeter som, for de flestes vedkommende, ble koblet sammen av Bernstein og Andrews, i forbindelse med tidsskriftet eller diverse antologiprosjekter, eller som rett og slett koblet seg på fordi de hadde muligheten, rent geografisk. Det finnes sånn sett ikke noe typisk languagedikt, men man kan snike seg til å påstå at language-poetene ofte framfører identitets- og ideologikritiske standpunkter i kraft av en bruddorientert, formbevisst poesi.
Bernstein har siden debuten i 1975 publisert over 40 bøker og nærmer vi oss ham via nettet får man inntrykk av en enorm og mangfoldig produktivitet som pumper ut av de charlesbernsteinske fabrikkene. Vi vil si at han er en naturkraft eller vi vil si at han er sitt eget multimedie, eller kanskje vil vi si at han er begge disse tingene i kombinasjon; et multimedie i naturkraftens forkledning: Charles Bernstein er tilstede i tekst, lyd og bilde på Last.fm, YouTube og Flickr og som tilgjengelig arrangement på Ticketmaster og som ringetone til din mobiltelefon. Charles Bernstein komponerer lydspor til film (for eksempel til grøsseren «Nightmare on Elm Street») og Charles Bernstein, doktor med smertebehandling som spesialfelt, styrer sin egen legepraksis på Manhattan. De to siste versjonene er forresten ikke mannen vi leter etter, selv om poeten Bernstein faktisk har slått sammen filmindustri og legepraksis da han spilte
Dr. Simon i filmen «Finding Forrester» (2000).
Da Bernstein var på visitt i Stockholm i juni forbindelse med utgivelsen av tekstutvalget med den sinnsopprivende, thriller- inspirerte tittelen «De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropik-erna» inkluderte hans opptreden også et mangfold av roller, dels som deltaker på den ambisiøst anlagte og humanistisk appellerende forfatter- og oversetterkongressen Waltic hvor han blant annet holdt en vill og vanvittig powerpointpresantasjon assistert (eller rettere sagt avbrutt) av den finske poeten Leevi
Letho og dels framtrådte på en slippefest hvor han, sammen med billedkunstneren Susan Bee blant annet presenterte en rekke tekst-bilde-samarbeider. Bernsteins mørkebrune cordfløyelsjakke
ga fra seg en eim av både Woody Allen, remixet beatpoesi og cool newyorkeravantgarde – alt fra Karl Marx til brødrende Marx.
Language-poesien er for de fleste poeters vedkommende en reaksjon på den offisielle poesikulturen så vel som på den mer alternative: 50- og 60-tallets beatpoesi og kunstnerkollektivet Black Mountains romantisk-ekspressive poetikker. Bruce Andrews' aggressive statement "I hate speech" retter seg mot autentitetssøkende poesikulturer – hvori opptatt diverse rebelske punk- og roots-orienterte spoken word-scener med stor tro på diktet som et transparent medie man fritt kan presse Mening gjennom.
Language-poetenes nettverksbaserte kollektiver har egnet seg godt for en forflytting inn i internettets tidsalder, og nettopp her har Bernstein bidratt stort til å åpne opp et fora for videre samtale: University of Buffalos poetics-program hadde en stund en særdeles aktiv e-postliste og Bernstein har også vært med på å opprette uunnværlige poesibaser som EPC, Electronic Poetics Center, mp3-basen Penn Sound og nå sist den tverrkulturelle poesibloggen Poetic Exchange.
Language står for en type tekst som beveger seg i et rom parallellt med det som åpnet seg i bildekunsten etter Duchamp: en neo-
avantgarde som har forflyttet seg – i mange tilfeller helt konkret reist – over Atlanteren til Amerika, og som dels suger sin inspirasjon fra Europas historiske avantgarder, men som også omskriver disse. Typisk rykkes teksten ut i et åpent rom og blir performativ, dens materielle sider undersøkes i lyd- og konkretpoetiske uttrykk. Bernsteins egne tekster uttrykker en tilnærmelse mellom poesien og teorien, hvilket blant annet gjør at dikt ofte ligner essays og omvendt: Det er tydelig at disse tekstene ikke har noen problemer med å tenke i abstrakte begreper.
Bernstein selv uttrykker det på satirisk vis, med en sampling av selvhjelpsguidens klissete retorikk, så er diktene vanskelige, på den måten at de ikke akkurat er fastfood. De er tungt fordøyelige, men dette for å slå fast et didaktisk poeng: estetisk erfaring krever alltid leserens aktive arbeidsinnsats. Det som tilfører tekstene letthet og åpenhet er at de er rike på humor og slapstick og det faktum at tekstene også ofte er en pedagogisk tour de force: En imponerende mengde lesninger flettes sammen – de fleste poeter i den vestlige hemisfære (både samtidige – som Lyn Hejinian, Ron Silliman og Juliana Spahr, og kanoniske – som Gertrude Stein) pluss filosofi
og teori fra Brecht til Bataille til Derrida and back again.
I det innflytelsesrike essayet (som for øvrig er satt opp som et dikt, med ujevn høyremarg) fra 1987, ”Absorption och ogenomtränglig- het”, tar Bernstein utgangspunkt i Canadas uvilje mot å la seg oppsluke av Amerika. Motstand mot å bli absorbert er en politisk handling, slår Bernstein fast, og ut i fra dette argumenteres det for en poesi formet som abrupt sammenstiftede collager – motstanden ligger i de oppbrutte strukturene, i bristen på effektivitet. Tilhøreren suges inn i en rytmisk og strømmende poesi – vi vet hvor forførende rytmisk vellyd er når den for eksempel brukes i forbindelse med reklame og striptease. De bruddene og forstyrrelsene som Bernsteins tekster åpner opp for skal få oss til å reflektere over kommunika- sjonens natur og sensitivere oss i møtet med radikal annerledeshet, noe som den herskende humanistiske poesikulturen forsømmer med sine bastante oder til alt menneskelig, hvilket ofte vil si alt som ligner oss selv.
Det er ikke mange spor av Bernstein i norsk kontekst, et hederlig unntak er Nypoesi.net, som har oversatt flere essays. I Sverige ser det imidlertid annerledes ut, her har litteraturtidsskriftet OEI (hvis redaksjonelle kjerne også er ansvarlig for utgivelsen som foreligger) brukt de siste ti årene på å smugle language-poesien inn. OEI-miljøet har til tider fungert som party poopers i et land hvor en skinnhellig sosialdemokratisk humanisme er i ferd med å gli ut i aggressiv populisme, en returbillett tilbake til likhetens og gjenkjennelighetens falske trygghet. Det finnes en sprengkraft i dette tekstutvalget, et utvalg som burde være obligatorisk i mange forbindelser, ikke minst for kritikeren, ettersom en hel del skandinaviske poeter forlengst har oppdaget language-poesien.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. august 2008
Charles Bernstein
De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropik-erna
Dikter, essäer, samtal
I urval, översättning & montage av Anders Lundberg, Jonas (J) Magnusson , Jesper Olsson
295 sider, OEI Editör 2008
Enhver bevegelse – om den er politisk, religiøs eller kunstnerisk – pleier å ende opp med å få et ansikt, selv om representaten for bevegelsen, eller det utvalgte ansiktet, er nokså uvillige i saken.
Den amerikanske poeten, essayisten og, for en periode på 90-tallet, innflytelsesrike professoren ved University of Buffalos poetics- program, en av de viktigste utdannelsene for skrivende i Amerika, Charles Bernstein, sitter i saksen: Han skal for evig omtales som ”far” eller ”leder” for det vi kjenner som language-bevegelsen innenfor poesi; language-skolen, language-klubben, language-kulten. Og det er på sitt vis rettferdig nok, Bernstein redigerte fra 1978 til 1982 tidsskriftet L=A=N=G=U=A=G=E sammen med poeten Bruce Andrews, men som han selv påpeker i en samtale med sine svenske redaktører Lundberg og Olsson, så var language først og fremst en redaksjonell konstruksjon, ikke noe åndelig brorskap med et klart manifest eller en felles poetikk. Language var snarere et nettverk av ulike poeter som, for de flestes vedkommende, ble koblet sammen av Bernstein og Andrews, i forbindelse med tidsskriftet eller diverse antologiprosjekter, eller som rett og slett koblet seg på fordi de hadde muligheten, rent geografisk. Det finnes sånn sett ikke noe typisk languagedikt, men man kan snike seg til å påstå at language-poetene ofte framfører identitets- og ideologikritiske standpunkter i kraft av en bruddorientert, formbevisst poesi.
Bernstein har siden debuten i 1975 publisert over 40 bøker og nærmer vi oss ham via nettet får man inntrykk av en enorm og mangfoldig produktivitet som pumper ut av de charlesbernsteinske fabrikkene. Vi vil si at han er en naturkraft eller vi vil si at han er sitt eget multimedie, eller kanskje vil vi si at han er begge disse tingene i kombinasjon; et multimedie i naturkraftens forkledning: Charles Bernstein er tilstede i tekst, lyd og bilde på Last.fm, YouTube og Flickr og som tilgjengelig arrangement på Ticketmaster og som ringetone til din mobiltelefon. Charles Bernstein komponerer lydspor til film (for eksempel til grøsseren «Nightmare on Elm Street») og Charles Bernstein, doktor med smertebehandling som spesialfelt, styrer sin egen legepraksis på Manhattan. De to siste versjonene er forresten ikke mannen vi leter etter, selv om poeten Bernstein faktisk har slått sammen filmindustri og legepraksis da han spilte
Dr. Simon i filmen «Finding Forrester» (2000).
Da Bernstein var på visitt i Stockholm i juni forbindelse med utgivelsen av tekstutvalget med den sinnsopprivende, thriller- inspirerte tittelen «De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropik-erna» inkluderte hans opptreden også et mangfold av roller, dels som deltaker på den ambisiøst anlagte og humanistisk appellerende forfatter- og oversetterkongressen Waltic hvor han blant annet holdt en vill og vanvittig powerpointpresantasjon assistert (eller rettere sagt avbrutt) av den finske poeten Leevi
Letho og dels framtrådte på en slippefest hvor han, sammen med billedkunstneren Susan Bee blant annet presenterte en rekke tekst-bilde-samarbeider. Bernsteins mørkebrune cordfløyelsjakke
ga fra seg en eim av både Woody Allen, remixet beatpoesi og cool newyorkeravantgarde – alt fra Karl Marx til brødrende Marx.
Language-poesien er for de fleste poeters vedkommende en reaksjon på den offisielle poesikulturen så vel som på den mer alternative: 50- og 60-tallets beatpoesi og kunstnerkollektivet Black Mountains romantisk-ekspressive poetikker. Bruce Andrews' aggressive statement "I hate speech" retter seg mot autentitetssøkende poesikulturer – hvori opptatt diverse rebelske punk- og roots-orienterte spoken word-scener med stor tro på diktet som et transparent medie man fritt kan presse Mening gjennom.
Language-poetenes nettverksbaserte kollektiver har egnet seg godt for en forflytting inn i internettets tidsalder, og nettopp her har Bernstein bidratt stort til å åpne opp et fora for videre samtale: University of Buffalos poetics-program hadde en stund en særdeles aktiv e-postliste og Bernstein har også vært med på å opprette uunnværlige poesibaser som EPC, Electronic Poetics Center, mp3-basen Penn Sound og nå sist den tverrkulturelle poesibloggen Poetic Exchange.
Language står for en type tekst som beveger seg i et rom parallellt med det som åpnet seg i bildekunsten etter Duchamp: en neo-
avantgarde som har forflyttet seg – i mange tilfeller helt konkret reist – over Atlanteren til Amerika, og som dels suger sin inspirasjon fra Europas historiske avantgarder, men som også omskriver disse. Typisk rykkes teksten ut i et åpent rom og blir performativ, dens materielle sider undersøkes i lyd- og konkretpoetiske uttrykk. Bernsteins egne tekster uttrykker en tilnærmelse mellom poesien og teorien, hvilket blant annet gjør at dikt ofte ligner essays og omvendt: Det er tydelig at disse tekstene ikke har noen problemer med å tenke i abstrakte begreper.
Bernstein selv uttrykker det på satirisk vis, med en sampling av selvhjelpsguidens klissete retorikk, så er diktene vanskelige, på den måten at de ikke akkurat er fastfood. De er tungt fordøyelige, men dette for å slå fast et didaktisk poeng: estetisk erfaring krever alltid leserens aktive arbeidsinnsats. Det som tilfører tekstene letthet og åpenhet er at de er rike på humor og slapstick og det faktum at tekstene også ofte er en pedagogisk tour de force: En imponerende mengde lesninger flettes sammen – de fleste poeter i den vestlige hemisfære (både samtidige – som Lyn Hejinian, Ron Silliman og Juliana Spahr, og kanoniske – som Gertrude Stein) pluss filosofi
og teori fra Brecht til Bataille til Derrida and back again.
I det innflytelsesrike essayet (som for øvrig er satt opp som et dikt, med ujevn høyremarg) fra 1987, ”Absorption och ogenomtränglig- het”, tar Bernstein utgangspunkt i Canadas uvilje mot å la seg oppsluke av Amerika. Motstand mot å bli absorbert er en politisk handling, slår Bernstein fast, og ut i fra dette argumenteres det for en poesi formet som abrupt sammenstiftede collager – motstanden ligger i de oppbrutte strukturene, i bristen på effektivitet. Tilhøreren suges inn i en rytmisk og strømmende poesi – vi vet hvor forførende rytmisk vellyd er når den for eksempel brukes i forbindelse med reklame og striptease. De bruddene og forstyrrelsene som Bernsteins tekster åpner opp for skal få oss til å reflektere over kommunika- sjonens natur og sensitivere oss i møtet med radikal annerledeshet, noe som den herskende humanistiske poesikulturen forsømmer med sine bastante oder til alt menneskelig, hvilket ofte vil si alt som ligner oss selv.
Det er ikke mange spor av Bernstein i norsk kontekst, et hederlig unntak er Nypoesi.net, som har oversatt flere essays. I Sverige ser det imidlertid annerledes ut, her har litteraturtidsskriftet OEI (hvis redaksjonelle kjerne også er ansvarlig for utgivelsen som foreligger) brukt de siste ti årene på å smugle language-poesien inn. OEI-miljøet har til tider fungert som party poopers i et land hvor en skinnhellig sosialdemokratisk humanisme er i ferd med å gli ut i aggressiv populisme, en returbillett tilbake til likhetens og gjenkjennelighetens falske trygghet. Det finnes en sprengkraft i dette tekstutvalget, et utvalg som burde være obligatorisk i mange forbindelser, ikke minst for kritikeren, ettersom en hel del skandinaviske poeter forlengst har oppdaget language-poesien.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. august 2008
Subscribe to:
Posts (Atom)