Å preke og praktisere

Anders Johansson
Nonfiction
Essay, 260 sider
Glänta produktion, Stockholm 2008

Deres anmelder har tøvet lenge med å skrive denne setningen. Å skrive eller ikke å skrive, å slette igjen og igjen, å falle gråtende om på gulvet. Litteraturviter og kritiker i svenske Expressen Anders Johansson har tidligere publisert Avhandling i litteraturvetenskap: Adorno, Deleuze och litteraturens möjligheter (2003), og nærværende verk legger seg vakkert i forlengelse av denne, både prosjektmessig og i kraft av sin evne til å paralysere den lesende med stripevis av klartenkte, energiske og stilistisk velfunderte utsagn. Men det nytter ikke å vente for lenge, som en kanin i lyset fra billyktene, dette kan ikke handle om paralyse, dette må handle om handling, eller rettere; dette må handle.

Johanssons prosjekt i Nonfiction (de fleste tekstene er tidligere publisert i tidsskriftet Glänta hvor forfatteren også er redaktør) er både å rive ned og bygge opp, og det som må falle, er blant annet anmelderens automatiserte språk, fullt av fraser og grunnlagt i et halvt bevisstgjort hermeneutisk landskap – for det er det en anmelder skal, er det ikke? Fortolke, måle litteraturen opp mot en rigid oppfattelse av hva som er fiksjon, hva som er litterær kvalitet, et cetera. Et avklart grunnlag betyr imidlertid neppe et renskåret, ideologisk prosjekt (fysj, hvem heiler her? Ikke jeg), det betyr neppe en utrenskning av selvmotsigelser. Men kanskje dette ene og alene skyldes den valgte sjefideolog og husgud, Gilles Deleuze, og hans forunderlig schizofrene, syntetiserende filosofi.

Det er Johanssons ambisjon å opptegne skissen til en deleuziansk litteraturkritikk, og det nærmeste vi kommer et enkelt, forholdsvis oversiktlig manifest om litteraturen, ført i pennen av Deleuze, er nok den lille teksten "La littérature et la vie" (1993) som fins oversatt til norsk av Ingrid Nielsen i Audiatur – katalog for ny poesi 2005. Det blir for komplekst å gå inn i den teksten her, men kort sagt kan man si at de klare skillene mellom livet og litteraturen, væren og representasjon, hos Deleuze erstattes av evolusjonære kjeder av gradvise tilblivelser. På den måten erstattes et skarpt enten–eller med et vitalistisk både–og, med et ekko fra Nietzsche.

Arne Melberg opererer i sin nyeste utgivelse (Selvskrevet – om selvframstilling i litteraturen) på samme måte med et både–og, men hos Johansson synes standpunktet også å ha noe å si når det gjelder formen det skrives i. Melberg opprettholder distansen til litteraturen, den forskes på, mens Johansson tar konsekvensen og vrenger skriften ut i det performative: Han både preker og praktiserer det aktuelle litteratursyn i en og samme bevegelse. Eller det er i hvert fall idealet, hvor svimlende det enn kan ta seg ut.

Bevegelsen åpner opp nye rom, flytter teorien ut på gaten og langt inn i det private, ja, langt inn i barneværelset hvor Johansson synger "Bjørnen sover" for sin lille sønn og makter å bruke dette lille hverdagslige scenario til å filosofere ut fra. Således kan også Johanssons "Romanhistoria" strekke seg ubesværet fra den folkelige forfatter Ulf Lundell til avantgardismens darling nummer 1 Martina Lowden og hennes prisbelønte dagboksroman Allt (2006) uten hensyn til snobbete begreper om litterær kvalitet eller genremessige eller institusjonelle forskjeller.

Johansson er ute etter den automatiserte samfunnskritikk, en positur som ofte ikke lykkes med annet enn å bekrefte status quo. Og det er her det blir tydelig at litteraturvitenskapen har bruk for Johansson for å komme seg ut av den akademiske ghetto, men sannelig, verden har også bruk for litteraturvitenskapen, for sjelden har jeg lest så skarpe kommentarer til alt fra karikaturkrise ("Yttrandeofrihet") til et Amerika post-911 ("USA-hat"). I førstnevnte essay slår Johansson blant annet fast "[a]tt reflexmässigt försvara vilket yttrande som helst, i vilken situation som helst är […] inte hållbart – yttrandefrihet är alltid en förhandlingsfråga."

En lang tekst ("Uchuraccay tur och retur") tar oss opp i de peruanske fjell hvor historien om et blodig overfall på en gruppe journalister fortelles. De skjeve, litt mystiske bilder, som en av journalistene lykkes i å ta som sin siste handling, danner utgangspunkt for både deleuzianske og sontagske refleksjoner som snor seg inn og ut av dette merkelige, virkelige.

En tidligere upublisert tekst "Slarv" runder av samlingen, en tekst som har potensial til å bli en ekte kultklassiker, inklusiv alle fine slåfejl. Deres anmelder ruller rundt på gulvet av latter, noen settes fri her, den skrive–lese–levende:

Fullständig tillit till den direkta skriften, den egna förmågan – det vill säga ett fullständigt anammande av slarvandet – krver ett enormt självfrtroende, en enorm styrka. Och om man är alltför stark går man sönder, spricker. Det håller inte. Det framgångsrika skrivanet/levandet bygger på en kombnation av styrka och svahgeht, självörtroende och självkritik, hårdhet och mjukhet. Om man bara är stark går man sönder. Är det banalt?

Nej.

Susanne Christensen, Klassekampen 7. juni 2008