Saturday, June 14, 2008

Moderne forvandlingsdikt

Tarald Stein
Framandkar
Digt, 89 sider
Tiden forlag, 2008

Det er ikke sjelden journalister og andre nysgjerrige sjeler har svettet godt over det brennende spørsmålet, i frustrasjon rettet til forfatteren: Handler dette om deg selv? Flommen av forskjellige former for selvbiografisk fiksjon er stor, men en del forfattere gjør et poeng ut av å ikke svare entydig på spørsmålet, men la leseren tumle rundt et sted der ute i ubestemmelighetssonen. Dette gjelder ikke Tarald Stein, som med Framandkar publiserer sin første diktsamling. For her er det ingen tvil, dette er vitnedikt, jeg-i-teksten er identisk med jeg-forfatteren, og her er det poenget – å la dette jeg stå frem og gjennom diktene fortelle om sine opplevelser.

Stein er transkjønnet, hvilket vil si at han er en mann med kvinnelig erfaringsbakgrunn. Diktene kretser omkring opplevelsen av å være født i feil kropp, lengselen mot å føle overensstemmelse mellom fremtoning og selvbilde, avskyen ved alle kvinnelige kroppstegn og den lange, tunge veien før forvandlingen til mann – i fysisk forstand – kan gjennomføres. Forlaget jubler i sin mildt eksotiserende presenta- sjon, dette er "spennende", "for første gang" kan leseren få innblikk i en transkjønnets innerste. Det unike kan gjenintroduseres i markedsføringen.

Diktene skjuler ikke forfatteren denne gang, diktene ligger snarere i forlengelse av historien om forfatteren – lag på lag av fiksjon som også inkluderer det biofaktiske. Fokus på det spesifikt litterære er dermed heller ikke et must, og det er da heller ikke (kanskje jeg burde beklage) dette jeg har mest å si om i denne anmeldelsen. Diktene står frem med en nesten haiku-aktig klarhet og forteller sin historie (de følger en viss kronologi inntil kulminasjonen i happy end) på en måte det nesten bare går an at betegne som troverdig. Det følelsesmessige trykk som ligger i Steins erfaring, blir nærværende for leseren, noe som burde bety at språkarbeidet er grundig og kompetent utført. Så langt, så godt.

Man kunne kalle Steins dikt moderne forvandlingsdikt. Litteraturen har alltid vært et sted for forvandling, kanskje fordi språk kan oppfattes som en slags teknologi, en slags tidsmaskin. På bloggen sin forteller Stein sin egen "komme ut"-historie (Stein er for øvrig også homoseksuell), og her fyller erfaringer med Internett og media ganske godt. Skriften på nett kan fungere som en maske som flytter identiteten ut i det imaginære, i dette tilfelle ut i en eksistens som føles mer sann enn den kroppslige værensform Stein er fanget i. Spørsmålet er hva slags forvandling diktene beskriver, er det fra én til en annen? Nei, faktisk ikke, det er snarere fra ingen til noen. Og det er her jeg får litt vansker med å lese.

Alt kvinneleg
klumper seg
i halsen og vert
eit adamseple
som veks umerkeleg
til det fyller luftrøret


Diktene fremstår – og selges – som en minoritets stemme som taler for første gang, men samtidig er terminologien nøyaktig den samme som feminister i tiår har anklaget patriarkatet for å benytte. Med Jacques Derridas begrep om fallogosentrisme i bakhodet blir det klart at alle spesifikt kvinnelige kroppstegn beskrives som ekle og forvridde, som mangel, som et null og et sår, mens det settes likhetstegn mellom fallos og sann væren, sann tilsynekomst som subjekt. Det er faktisk så mainstream som det kan være.

[…]

Berre eg
kjenner denne pikken
reise seg frå ingenting
mellom kjønnsleppene

Berre eg
kjenner denne mannen
reise seg innanfrå og
slå seg sjølv fast


Sangeren Antony Hegarty med den androgyne stemmeprakten og en film som The Hours (2002) har fått mainstream-publikummet til å bryte ut i tårer, og med disse (og andre, gjennom tidene) har den flagrende og litt morsomme, seksuelle outsider ute i periferien endelig inntatt det universelle, det inderlige og sanne, for full musikk. For det er virkelig ingenting som er uoverkommelig vanskelig å relatere til i Tarald Steins dikt. Hvor mange av oss var for eksempel unge jenter som på ingen måte oppførte oss som jenter? Jenter som i tenårene ble innadvendte og deprimerte fordi kravene om gjenkjennelig feminin atferd ble gjentatt så høylytt på alle nivåer? Jenter som heller ville sulte seg enn å blø og få bryster? Jenter som ville være gutter fordi vi ble fortalt at det bare er gutter som kan tenke, tale og handle? Jeg tør påstå – hvor trist det enn kan lyde – at (selv)hatet rettet mot alt kvinnelig er en universell erfaring.

Susanne Christensen, Klassekampen 14. juni 2008

1 comment:

Susanne said...

Poeten svarer her.