Saturday, June 21, 2008

Hvit manns byrde

Morten Claussen
Onan fra koloniene
Solum forlag 2008
Fortelling, 96 sider

Denne anmelderen hører ikke til blant de mest bibelsterke, men hun skulle mene at vi her har å gjøre med en bibelsk fortelling som, i omarbeidet form, har forflyttet seg til den afrikanske landsbygda.
At fortellingen er omarbeidet betyr flere ting, blant annet at det er ganske vanskelig å svelge sjangerbetegnelsen «fortelling» – her
lyser nemlig alt av den moderne europeiske romanen.

«Onan fra koloniene» er delt inn i tre deler. Vi får aldri vite akkurat hvor i Afrika vi er (tenk i nærheten av Sudan og Rwanda, en eller annen grufull stammekrig er i gang), og en liten Hitler Jugend av en nihilistisk barnesoldat, Kwesi, slakter sin egen familie, enten «familie» er ment i overført betydning eller ikke. Stemmen som fyller mesteparten av første del svever et sted mellom liv og død; det er en eldre manns bevissthet som spinnes ut: landsbyens heksedoktor. Vi er på et høystemt eksistensielt og ukroppslig nivå fra første side. Alt som kan binde mennesker sammen i et sivilisert kollektiv – blods- bånd, visjonært brobyggeri, narrativen, fortellingen – synes å lide i møtet med Kwesi. Kwesi ser ikke lenger seg selv i Den Andre, han er en fallen engel som utøver mørk, meningsløs vold.

Heksedoktorens liv ebber ut og vi transporteres rett inn i hans summende hode – og det er her et ord begynner å summe i anmelderens hode mens hun leser; ordet vil ikke gå vekk, som en irriterende popsang: engage. Som fjerne elementer i rommet – store, hvite og i slow motion – som forsøkes å kobles sammen i de ytre galakser; we do not engage, språket og jeg.

Først fra side 25 blander andre jeg'er seg inn i koret, og teksten får en dialogisk form hvor avsnitt snakker med avsnitt. Kwesi har blitt tatt til fange, men unnslipper og sleper sitt offer (enda et nært familiemedlem, angivelig Kwesis egen far) ut på en håpløs reise gjennom et øde landskap. Etterpå skjer det et maktskifte; Kwesi er syk av malaria og er nå den motvillige, fandenivoldske lærlingen som mildt belæres av faren. Hele greia er visstnok hvitingenes skyld, men mer død og ulykke venter på veien og fortellingen senker seg bare dypere ned i mørket.

Claussen har et lengre, mangfoldig forfatterskap bak seg, og får absolutt poeng for vilje til eksperimentering. Språket har en esoterisk kvalitet som bærer med seg mer enn et ekko fra den
gode, gamle vestlige kanon. Det brobyggeriet som det snakkes om i teksten, symbolet på drømmen om en samfunn, ingeniørkunstens seier over det mørke kontinentet, har ett og annet til felles med en annen vestlig megastruktur, romanspråket. Og det er her jeg nøler litt. Nødhjelp kan vel delvis forstås som en handling hvor vesten låner ut sin teknologi til land i den tredje verden, men nødhjelps- aksjoner kan også ligne merkelig på nykolonialisme.

Claussens språk forekommer meg like vidunderlig mislykket som Fitzcarraldos plan om å slepe et dampskip gjennom den peruvianske jungelen (i filmen Fitzcarraldo av Werner Herzog (1982)). Helt instinktivt ønsker jeg meg et mer språkproblematiserende modus heller enn dette patosfylte, fossende språket. For denne leseren ebber det ut i en litt trist gestus; we do not engage, språket og jeg. Forlovelsen blir det ikke noe av, engasjementet oppstår ikke, it's a miss.

Susanne Christensen, Klassekampen 21. juni 2008

No comments: