Ode til St. Real

Tormod Haugland
Orm, ugla og and. Prosa obskura
Etterord av Ole Robert Sunde
Forlaget Oktober 2008
Tekster, 228 sider

Et stykke inn i filmen Fight Club (Fincher, 1999) visualiserer fortelleren, den smertende sjelen Jack, seg inn i en hule av is. Poenget er at han skal fri seg fra depresjonen sin ved å finne sitt indre kraftdyr. I ishulen finner Jack en pingvin som med pipende stemme ber ham gli, slide down the surface of things, før den selv setter av gårde og glir av sted på buken. Jeg vet ikke hva Tormod Haugland ville finne i en ishule, men han har funnet hele tre dyr gjemt i navnet sitt: tORMod haUGLAND; en orm, en ugle og en and.

Utgivelsen som foreligger framviser tekster av Haugland skrevet i tidsrommet 1994–2007, som er publisert i diverse tidsskrifter og antologier. Det romslige tekstbegrepet er bra, for her finnes både fugl og fisk, fakta og fiksjon. Og man kunne føle seg fristet til å fortsette de zoologiske eskapadene: orm, ugle, and og hummer og kanari – men sant å si så redder samlingen seg fint gjennom, blant annet i kraft av sin gjennomtenkte komposisjon. Så er det sagt.

Tekstene er kronologisk satt opp og starter med et par nådeløse novelle- og kortprosatekster som lar oss ane (og som vi allerede vet, hvis vi kjenner til forfatterskapet) et landskap hvor kaffi, husdyrhold og døde familiemedlemmer står sentralt. Fargene er så mørke som i van Goghs portrett av de potetspisende hollandske bøndene, sittende i et nesten fundamentalistisk førmoderne lys fra en enslig oljelampe.

Hvis vi skulle være i tvil om hvor i verden vi befinner oss så la meg slå fast: Vestlandet. Ytre-Nordhordaland for å være mer presis. En gjennomgående figur er Hauglands bestefar, et tyngdepunkt som fungerer som en slags alle tings opprinnelse (i hvert fall skriftens opprinnelse), en stemme som inkarnerer det autentisk folkelige,
en form for ikke-institusjonaliseret intellektuell som det går an å sverme for og hylle. I den mildt sagt inspirerte overskuddsteksten "Skrivning i Ytre-Nordhordaland etter Mongstad-raffineriet" hører vi om hvordan det nybygde oljeraffineriet forårsaker en skrive- eksplosjon i en bygd som ellers ligger i et fredelig åndsmørke. Bøndene griper til pennen og den samfunnskritiske praksis spirer fram, blant annet i lokalavisens kulturredaksjon hvor den unge Haugland er ansatt som journalist. Haugland er ofte strålende vittig og det er ikke få tall tales å finne i denne samlingen, for eksempel skal lokalavisen ha fått navnet sitt fra en lokal legende, en skotte ved navn James Real, St. Real, i bunden form Strilen.

Jeg blir sittende lenge og fundere over spranget fra de innledende novelle- og kortprosatekstene til intervjuet med forfatteren Kristian Petri. Sammensetningen av teksttyper minner mer om et tidsskrift – eller en skriveskole: Haugland legger fram sine verk, de blir teksteksempler på samme måte som intervjuet er krydret med teksteksempler fra Petris forfatterskap. Men de skjønnlitterære tekstene blir også en del av en mer overordnet søkende bevegelse som utfolder seg kontinuerlig gjennom et hvilket som helst skriftlig uttrykk. På den måten blir samlingen en slags selvbiografisk beretning som speiler en forfatter som borer seg lengre og lengre
ned i materien. Bevegelsen ser pussig nok sånn ut: fra realisme via feminisme (som i den fine novellen "Plump fiksjon") til rusa realisme (som i det totalt utflippa prosastykket "Dårlege skor").

Samlingen runder av med en kritisk om Stig Larssons seneste artikelsamlinger, noe som gir et forunderlig meta-ekko til Hauglands egen bok. Ole Robert Sundes etterord forteller på en mer utvendig og litteraturhistorisk korrekt måte om utviklingen i forfatterskapet, anskueliggjort gjennom en lesning av romanene: to parallelle versjoner av samme historie, kunne man si.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. juni 2008