Sunday, May 25, 2008

Blod og gørr på bygda

Brynjulf Jung Tjønn
Lyden av noen som dør
Cappelen Damm, 2008
Roman, 110 sider

Vi ser klippet på tv nesten daglig. Kameraet panorerer over en liten stripe med hus som klemmer seg inntil en grønn fjellside. Husene ser ut som om de sover, eller har ryggen til - som om de skjuler noe. Men det er ikke noe å se, ikke noe spektakulært. Reporteren stemmer i med undertrykt patos: «I dette lille fredelige paradiset ... hvem skulle ha trodd ... men under overflaten», etc. Og vi vet at noe grusomt har skjedd; naboene intervjues, de snakker langsomt og nølende, de er rystet, tenk at noe sånt kunne skje.

Brynjulf Jung Tjønn har siden 2001 styrt sitt eget nettforlag på jung.no og er dessuten utdannet som journalist. I hans andre roman møter vi 18-årige Clemence som er stuck i en dead beat periferi et sted langt ute på bygda. Clemence arbeider på den lokale bensin- stasjonen og hverdagen består stort sett av frossenpizza, lottokuponger og monotone ritualer - rundt bordet og i fjøset -
i hjemmet hos faren, sauebonden Alfred Dahl. Den ellers så koleriske faren har implodert etter konen Gjertruds plutselige død. Der hvor det før var raseri er det nå resignasjon. Sønnen forsøker å prikke hull inn til faren og har det generelt dårlig etter det plutselige rolle- skiftet: han er nå den som må ta den sterke, aktive rollen på seg, han må være den voksne.

Clemence er ellers en figur som ganske raskt gjør seg usynlig i teksten, og lenge gjør han seg bare gjeldende som en skrivende, iakttagende instans. Faren portretteres som en kjempe, det dveles poetisk ved hans minste bevegelser. Det refereres gjentatte ganger til en historie om en flaggermus som angivelig skulle ha angrepet og såret ham. Flaggermusen - som også pryder forsiden, hvor både en fryktinngytende klo og en sart, gjennomsiktig vinge vises fram - blir et element fra en annen verden; historien viser faren som larger than life, men også med en ganske vakkelvoren virkelighetsorientering.

Og spørsmålet om hva som er virkelig blir etter hvert sentralt for romanen: alle grenser er flytende, en lummer stemning av incest og perversjon koker under overflaten, som i et Twin Peaks. Clemences familie og samfunnet rundt dem fremvises som et spenningsfelt av kollektiv fortrengning og det kan nesten bare gå en vei, boblen må briste. Jung Tjønn er en forfatter med godt grep om virkemidlene og oppløsningsromanens barnelokkeraktige dramaturgi fungerer ganske bra i «Lyden av noen som dør», inklusiv overraskelsesmomentene: leseren kobles på teksten som tilsynelatende er en lavmælt og tilforlatelig, poetisk skildring, hvorpå hun slepes videre mens alt
går mer og mer av skaftet og blodet begynner å flyte.

Ethvert begjær ser ut til å innebære et normbrudd: Clemence tiltrekkes av naboens 10-årige datter Marie og faren, som skulle stå for en slags lov, står snarere for den definitive lovløshet. Jung Tjønn prikker leseren på skulderen med jevne mellomrom - hva er virkelig, fantaserer Clemence? Vi vet jo at Clemence skriver og at skrift ikke alltid er tro mot en gjenkjennelig virkelighet. Og det fungerer for det meste, det er nesten så bra at det står i fare for å bli flinkt: Jung Tjønn vet hvordan han skal få teksten til å løpe av sted i et nøytralt, poetisk registrerende modus, for så, 2/3 ut i teksten, å sette inn med dramatiske effekter - skrik, gråt, slag, blod - dette stadig holdt nøytralt, nøkternt, og dermed (skulle man tro) effektfullt. Akk, det er nesten litt deprimerende å sitte med Den Store Gjennomskuers blikk og stirre på disse snedige konstruksjonene.

Min primære innvending mot «Lyden av noen som dør» er imidlertid ikke mindre snedig. Ved slutten av boka står Clemence igjen alene på bensinstasjonen: «Det er nesten heilt stille. Bare summinga frå ei salme frå kyrkjegarden. Ei heil bygd stemmer i. Sorgas song. Alle har respekt for døden.» «Lyden av noen som dør» kan leses som et uttrykk for en slags lengsel mot et annerledes og villere forhold til sorg. Clemence og faren går gjennom en sorgens port inn i et landskap fullt av fortrengt voldsomhet og misbruk. En overdose av dramatisk gestikulering truer jevnlig med å bikke teksten over, men samtidig representerer disse faktene et annet ritual enn den distanserte, kristne - og sikkert misforståtte - respekten for
døden.

Men det er akkurat her jeg forundres over at forholdet mellom et repressivt bygdesamfunn og medienes - ja, vampyriske - blodtørst ikke undersøkes i særlig grad. En tekst som gang på gang insisterer på den spektakulære, sjokkerende handlingen som et slags gjennom- brudd til noe dypere, burde i større grad innreflektere medienes iscenesettelse av denne typen historier og leserens nesten narkotiske avhengighet av disse. Jung Tjønns fokus på å bygge opp et poetisk språk og en lagdelt tekst full av psykologiske spenninger synes å utelukke et perspektiv på bygdesamfunnet i sin medierte form. Jeg lurer: Må det være sånn?

Susanne Christensen, Klassekampen 24. maj 2008

No comments: