Ode til St. Real
Tormod Haugland
Orm, ugla og and. Prosa obskura
Etterord av Ole Robert Sunde
Forlaget Oktober 2008
Tekster, 228 sider
Et stykke inn i filmen Fight Club (Fincher, 1999) visualiserer fortelleren, den smertende sjelen Jack, seg inn i en hule av is. Poenget er at han skal fri seg fra depresjonen sin ved å finne sitt indre kraftdyr. I ishulen finner Jack en pingvin som med pipende stemme ber ham gli, slide down the surface of things, før den selv setter av gårde og glir av sted på buken. Jeg vet ikke hva Tormod Haugland ville finne i en ishule, men han har funnet hele tre dyr gjemt i navnet sitt: tORMod haUGLAND; en orm, en ugle og en and.
Utgivelsen som foreligger framviser tekster av Haugland skrevet i tidsrommet 1994–2007, som er publisert i diverse tidsskrifter og antologier. Det romslige tekstbegrepet er bra, for her finnes både fugl og fisk, fakta og fiksjon. Og man kunne føle seg fristet til å fortsette de zoologiske eskapadene: orm, ugle, and og hummer og kanari – men sant å si så redder samlingen seg fint gjennom, blant annet i kraft av sin gjennomtenkte komposisjon. Så er det sagt.
Tekstene er kronologisk satt opp og starter med et par nådeløse novelle- og kortprosatekster som lar oss ane (og som vi allerede vet, hvis vi kjenner til forfatterskapet) et landskap hvor kaffi, husdyrhold og døde familiemedlemmer står sentralt. Fargene er så mørke som i van Goghs portrett av de potetspisende hollandske bøndene, sittende i et nesten fundamentalistisk førmoderne lys fra en enslig oljelampe.
Hvis vi skulle være i tvil om hvor i verden vi befinner oss så la meg slå fast: Vestlandet. Ytre-Nordhordaland for å være mer presis. En gjennomgående figur er Hauglands bestefar, et tyngdepunkt som fungerer som en slags alle tings opprinnelse (i hvert fall skriftens opprinnelse), en stemme som inkarnerer det autentisk folkelige,
en form for ikke-institusjonaliseret intellektuell som det går an å sverme for og hylle. I den mildt sagt inspirerte overskuddsteksten "Skrivning i Ytre-Nordhordaland etter Mongstad-raffineriet" hører vi om hvordan det nybygde oljeraffineriet forårsaker en skrive- eksplosjon i en bygd som ellers ligger i et fredelig åndsmørke. Bøndene griper til pennen og den samfunnskritiske praksis spirer fram, blant annet i lokalavisens kulturredaksjon hvor den unge Haugland er ansatt som journalist. Haugland er ofte strålende vittig og det er ikke få tall tales å finne i denne samlingen, for eksempel skal lokalavisen ha fått navnet sitt fra en lokal legende, en skotte ved navn James Real, St. Real, i bunden form Strilen.
Jeg blir sittende lenge og fundere over spranget fra de innledende novelle- og kortprosatekstene til intervjuet med forfatteren Kristian Petri. Sammensetningen av teksttyper minner mer om et tidsskrift – eller en skriveskole: Haugland legger fram sine verk, de blir teksteksempler på samme måte som intervjuet er krydret med teksteksempler fra Petris forfatterskap. Men de skjønnlitterære tekstene blir også en del av en mer overordnet søkende bevegelse som utfolder seg kontinuerlig gjennom et hvilket som helst skriftlig uttrykk. På den måten blir samlingen en slags selvbiografisk beretning som speiler en forfatter som borer seg lengre og lengre
ned i materien. Bevegelsen ser pussig nok sånn ut: fra realisme via feminisme (som i den fine novellen "Plump fiksjon") til rusa realisme (som i det totalt utflippa prosastykket "Dårlege skor").
Samlingen runder av med en kritisk om Stig Larssons seneste artikelsamlinger, noe som gir et forunderlig meta-ekko til Hauglands egen bok. Ole Robert Sundes etterord forteller på en mer utvendig og litteraturhistorisk korrekt måte om utviklingen i forfatterskapet, anskueliggjort gjennom en lesning av romanene: to parallelle versjoner av samme historie, kunne man si.
Susanne Christensen, Klassekampen 28. juni 2008
Saturday, June 28, 2008
Saturday, June 21, 2008
Hvit manns byrde
Morten Claussen
Onan fra koloniene
Solum forlag 2008
Fortelling, 96 sider
Denne anmelderen hører ikke til blant de mest bibelsterke, men hun skulle mene at vi her har å gjøre med en bibelsk fortelling som, i omarbeidet form, har forflyttet seg til den afrikanske landsbygda.
At fortellingen er omarbeidet betyr flere ting, blant annet at det er ganske vanskelig å svelge sjangerbetegnelsen «fortelling» – her
lyser nemlig alt av den moderne europeiske romanen.
«Onan fra koloniene» er delt inn i tre deler. Vi får aldri vite akkurat hvor i Afrika vi er (tenk i nærheten av Sudan og Rwanda, en eller annen grufull stammekrig er i gang), og en liten Hitler Jugend av en nihilistisk barnesoldat, Kwesi, slakter sin egen familie, enten «familie» er ment i overført betydning eller ikke. Stemmen som fyller mesteparten av første del svever et sted mellom liv og død; det er en eldre manns bevissthet som spinnes ut: landsbyens heksedoktor. Vi er på et høystemt eksistensielt og ukroppslig nivå fra første side. Alt som kan binde mennesker sammen i et sivilisert kollektiv – blods- bånd, visjonært brobyggeri, narrativen, fortellingen – synes å lide i møtet med Kwesi. Kwesi ser ikke lenger seg selv i Den Andre, han er en fallen engel som utøver mørk, meningsløs vold.
Heksedoktorens liv ebber ut og vi transporteres rett inn i hans summende hode – og det er her et ord begynner å summe i anmelderens hode mens hun leser; ordet vil ikke gå vekk, som en irriterende popsang: engage. Som fjerne elementer i rommet – store, hvite og i slow motion – som forsøkes å kobles sammen i de ytre galakser; we do not engage, språket og jeg.
Først fra side 25 blander andre jeg'er seg inn i koret, og teksten får en dialogisk form hvor avsnitt snakker med avsnitt. Kwesi har blitt tatt til fange, men unnslipper og sleper sitt offer (enda et nært familiemedlem, angivelig Kwesis egen far) ut på en håpløs reise gjennom et øde landskap. Etterpå skjer det et maktskifte; Kwesi er syk av malaria og er nå den motvillige, fandenivoldske lærlingen som mildt belæres av faren. Hele greia er visstnok hvitingenes skyld, men mer død og ulykke venter på veien og fortellingen senker seg bare dypere ned i mørket.
Claussen har et lengre, mangfoldig forfatterskap bak seg, og får absolutt poeng for vilje til eksperimentering. Språket har en esoterisk kvalitet som bærer med seg mer enn et ekko fra den
gode, gamle vestlige kanon. Det brobyggeriet som det snakkes om i teksten, symbolet på drømmen om en samfunn, ingeniørkunstens seier over det mørke kontinentet, har ett og annet til felles med en annen vestlig megastruktur, romanspråket. Og det er her jeg nøler litt. Nødhjelp kan vel delvis forstås som en handling hvor vesten låner ut sin teknologi til land i den tredje verden, men nødhjelps- aksjoner kan også ligne merkelig på nykolonialisme.
Claussens språk forekommer meg like vidunderlig mislykket som Fitzcarraldos plan om å slepe et dampskip gjennom den peruvianske jungelen (i filmen Fitzcarraldo av Werner Herzog (1982)). Helt instinktivt ønsker jeg meg et mer språkproblematiserende modus heller enn dette patosfylte, fossende språket. For denne leseren ebber det ut i en litt trist gestus; we do not engage, språket og jeg. Forlovelsen blir det ikke noe av, engasjementet oppstår ikke, it's a miss.
Susanne Christensen, Klassekampen 21. juni 2008
Morten Claussen
Onan fra koloniene
Solum forlag 2008
Fortelling, 96 sider
Denne anmelderen hører ikke til blant de mest bibelsterke, men hun skulle mene at vi her har å gjøre med en bibelsk fortelling som, i omarbeidet form, har forflyttet seg til den afrikanske landsbygda.
At fortellingen er omarbeidet betyr flere ting, blant annet at det er ganske vanskelig å svelge sjangerbetegnelsen «fortelling» – her
lyser nemlig alt av den moderne europeiske romanen.
«Onan fra koloniene» er delt inn i tre deler. Vi får aldri vite akkurat hvor i Afrika vi er (tenk i nærheten av Sudan og Rwanda, en eller annen grufull stammekrig er i gang), og en liten Hitler Jugend av en nihilistisk barnesoldat, Kwesi, slakter sin egen familie, enten «familie» er ment i overført betydning eller ikke. Stemmen som fyller mesteparten av første del svever et sted mellom liv og død; det er en eldre manns bevissthet som spinnes ut: landsbyens heksedoktor. Vi er på et høystemt eksistensielt og ukroppslig nivå fra første side. Alt som kan binde mennesker sammen i et sivilisert kollektiv – blods- bånd, visjonært brobyggeri, narrativen, fortellingen – synes å lide i møtet med Kwesi. Kwesi ser ikke lenger seg selv i Den Andre, han er en fallen engel som utøver mørk, meningsløs vold.
Heksedoktorens liv ebber ut og vi transporteres rett inn i hans summende hode – og det er her et ord begynner å summe i anmelderens hode mens hun leser; ordet vil ikke gå vekk, som en irriterende popsang: engage. Som fjerne elementer i rommet – store, hvite og i slow motion – som forsøkes å kobles sammen i de ytre galakser; we do not engage, språket og jeg.
Først fra side 25 blander andre jeg'er seg inn i koret, og teksten får en dialogisk form hvor avsnitt snakker med avsnitt. Kwesi har blitt tatt til fange, men unnslipper og sleper sitt offer (enda et nært familiemedlem, angivelig Kwesis egen far) ut på en håpløs reise gjennom et øde landskap. Etterpå skjer det et maktskifte; Kwesi er syk av malaria og er nå den motvillige, fandenivoldske lærlingen som mildt belæres av faren. Hele greia er visstnok hvitingenes skyld, men mer død og ulykke venter på veien og fortellingen senker seg bare dypere ned i mørket.
Claussen har et lengre, mangfoldig forfatterskap bak seg, og får absolutt poeng for vilje til eksperimentering. Språket har en esoterisk kvalitet som bærer med seg mer enn et ekko fra den
gode, gamle vestlige kanon. Det brobyggeriet som det snakkes om i teksten, symbolet på drømmen om en samfunn, ingeniørkunstens seier over det mørke kontinentet, har ett og annet til felles med en annen vestlig megastruktur, romanspråket. Og det er her jeg nøler litt. Nødhjelp kan vel delvis forstås som en handling hvor vesten låner ut sin teknologi til land i den tredje verden, men nødhjelps- aksjoner kan også ligne merkelig på nykolonialisme.
Claussens språk forekommer meg like vidunderlig mislykket som Fitzcarraldos plan om å slepe et dampskip gjennom den peruvianske jungelen (i filmen Fitzcarraldo av Werner Herzog (1982)). Helt instinktivt ønsker jeg meg et mer språkproblematiserende modus heller enn dette patosfylte, fossende språket. For denne leseren ebber det ut i en litt trist gestus; we do not engage, språket og jeg. Forlovelsen blir det ikke noe av, engasjementet oppstår ikke, it's a miss.
Susanne Christensen, Klassekampen 21. juni 2008
Saturday, June 14, 2008
Moderne forvandlingsdikt
Tarald Stein
Framandkar
Digt, 89 sider
Tiden forlag, 2008
Det er ikke sjelden journalister og andre nysgjerrige sjeler har svettet godt over det brennende spørsmålet, i frustrasjon rettet til forfatteren: Handler dette om deg selv? Flommen av forskjellige former for selvbiografisk fiksjon er stor, men en del forfattere gjør et poeng ut av å ikke svare entydig på spørsmålet, men la leseren tumle rundt et sted der ute i ubestemmelighetssonen. Dette gjelder ikke Tarald Stein, som med Framandkar publiserer sin første diktsamling. For her er det ingen tvil, dette er vitnedikt, jeg-i-teksten er identisk med jeg-forfatteren, og her er det poenget – å la dette jeg stå frem og gjennom diktene fortelle om sine opplevelser.
Stein er transkjønnet, hvilket vil si at han er en mann med kvinnelig erfaringsbakgrunn. Diktene kretser omkring opplevelsen av å være født i feil kropp, lengselen mot å føle overensstemmelse mellom fremtoning og selvbilde, avskyen ved alle kvinnelige kroppstegn og den lange, tunge veien før forvandlingen til mann – i fysisk forstand – kan gjennomføres. Forlaget jubler i sin mildt eksotiserende presenta- sjon, dette er "spennende", "for første gang" kan leseren få innblikk i en transkjønnets innerste. Det unike kan gjenintroduseres i markedsføringen.
Diktene skjuler ikke forfatteren denne gang, diktene ligger snarere i forlengelse av historien om forfatteren – lag på lag av fiksjon som også inkluderer det biofaktiske. Fokus på det spesifikt litterære er dermed heller ikke et must, og det er da heller ikke (kanskje jeg burde beklage) dette jeg har mest å si om i denne anmeldelsen. Diktene står frem med en nesten haiku-aktig klarhet og forteller sin historie (de følger en viss kronologi inntil kulminasjonen i happy end) på en måte det nesten bare går an at betegne som troverdig. Det følelsesmessige trykk som ligger i Steins erfaring, blir nærværende for leseren, noe som burde bety at språkarbeidet er grundig og kompetent utført. Så langt, så godt.
Man kunne kalle Steins dikt moderne forvandlingsdikt. Litteraturen har alltid vært et sted for forvandling, kanskje fordi språk kan oppfattes som en slags teknologi, en slags tidsmaskin. På bloggen sin forteller Stein sin egen "komme ut"-historie (Stein er for øvrig også homoseksuell), og her fyller erfaringer med Internett og media ganske godt. Skriften på nett kan fungere som en maske som flytter identiteten ut i det imaginære, i dette tilfelle ut i en eksistens som føles mer sann enn den kroppslige værensform Stein er fanget i. Spørsmålet er hva slags forvandling diktene beskriver, er det fra én til en annen? Nei, faktisk ikke, det er snarere fra ingen til noen. Og det er her jeg får litt vansker med å lese.
Alt kvinneleg
klumper seg
i halsen og vert
eit adamseple
som veks umerkeleg
til det fyller luftrøret
Diktene fremstår – og selges – som en minoritets stemme som taler for første gang, men samtidig er terminologien nøyaktig den samme som feminister i tiår har anklaget patriarkatet for å benytte. Med Jacques Derridas begrep om fallogosentrisme i bakhodet blir det klart at alle spesifikt kvinnelige kroppstegn beskrives som ekle og forvridde, som mangel, som et null og et sår, mens det settes likhetstegn mellom fallos og sann væren, sann tilsynekomst som subjekt. Det er faktisk så mainstream som det kan være.
[…]
Berre eg
kjenner denne pikken
reise seg frå ingenting
mellom kjønnsleppene
Berre eg
kjenner denne mannen
reise seg innanfrå og
slå seg sjølv fast
Sangeren Antony Hegarty med den androgyne stemmeprakten og en film som The Hours (2002) har fått mainstream-publikummet til å bryte ut i tårer, og med disse (og andre, gjennom tidene) har den flagrende og litt morsomme, seksuelle outsider ute i periferien endelig inntatt det universelle, det inderlige og sanne, for full musikk. For det er virkelig ingenting som er uoverkommelig vanskelig å relatere til i Tarald Steins dikt. Hvor mange av oss var for eksempel unge jenter som på ingen måte oppførte oss som jenter? Jenter som i tenårene ble innadvendte og deprimerte fordi kravene om gjenkjennelig feminin atferd ble gjentatt så høylytt på alle nivåer? Jenter som heller ville sulte seg enn å blø og få bryster? Jenter som ville være gutter fordi vi ble fortalt at det bare er gutter som kan tenke, tale og handle? Jeg tør påstå – hvor trist det enn kan lyde – at (selv)hatet rettet mot alt kvinnelig er en universell erfaring.
Susanne Christensen, Klassekampen 14. juni 2008
Tarald Stein
Framandkar
Digt, 89 sider
Tiden forlag, 2008
Det er ikke sjelden journalister og andre nysgjerrige sjeler har svettet godt over det brennende spørsmålet, i frustrasjon rettet til forfatteren: Handler dette om deg selv? Flommen av forskjellige former for selvbiografisk fiksjon er stor, men en del forfattere gjør et poeng ut av å ikke svare entydig på spørsmålet, men la leseren tumle rundt et sted der ute i ubestemmelighetssonen. Dette gjelder ikke Tarald Stein, som med Framandkar publiserer sin første diktsamling. For her er det ingen tvil, dette er vitnedikt, jeg-i-teksten er identisk med jeg-forfatteren, og her er det poenget – å la dette jeg stå frem og gjennom diktene fortelle om sine opplevelser.
Stein er transkjønnet, hvilket vil si at han er en mann med kvinnelig erfaringsbakgrunn. Diktene kretser omkring opplevelsen av å være født i feil kropp, lengselen mot å føle overensstemmelse mellom fremtoning og selvbilde, avskyen ved alle kvinnelige kroppstegn og den lange, tunge veien før forvandlingen til mann – i fysisk forstand – kan gjennomføres. Forlaget jubler i sin mildt eksotiserende presenta- sjon, dette er "spennende", "for første gang" kan leseren få innblikk i en transkjønnets innerste. Det unike kan gjenintroduseres i markedsføringen.
Diktene skjuler ikke forfatteren denne gang, diktene ligger snarere i forlengelse av historien om forfatteren – lag på lag av fiksjon som også inkluderer det biofaktiske. Fokus på det spesifikt litterære er dermed heller ikke et must, og det er da heller ikke (kanskje jeg burde beklage) dette jeg har mest å si om i denne anmeldelsen. Diktene står frem med en nesten haiku-aktig klarhet og forteller sin historie (de følger en viss kronologi inntil kulminasjonen i happy end) på en måte det nesten bare går an at betegne som troverdig. Det følelsesmessige trykk som ligger i Steins erfaring, blir nærværende for leseren, noe som burde bety at språkarbeidet er grundig og kompetent utført. Så langt, så godt.
Man kunne kalle Steins dikt moderne forvandlingsdikt. Litteraturen har alltid vært et sted for forvandling, kanskje fordi språk kan oppfattes som en slags teknologi, en slags tidsmaskin. På bloggen sin forteller Stein sin egen "komme ut"-historie (Stein er for øvrig også homoseksuell), og her fyller erfaringer med Internett og media ganske godt. Skriften på nett kan fungere som en maske som flytter identiteten ut i det imaginære, i dette tilfelle ut i en eksistens som føles mer sann enn den kroppslige værensform Stein er fanget i. Spørsmålet er hva slags forvandling diktene beskriver, er det fra én til en annen? Nei, faktisk ikke, det er snarere fra ingen til noen. Og det er her jeg får litt vansker med å lese.
Alt kvinneleg
klumper seg
i halsen og vert
eit adamseple
som veks umerkeleg
til det fyller luftrøret
Diktene fremstår – og selges – som en minoritets stemme som taler for første gang, men samtidig er terminologien nøyaktig den samme som feminister i tiår har anklaget patriarkatet for å benytte. Med Jacques Derridas begrep om fallogosentrisme i bakhodet blir det klart at alle spesifikt kvinnelige kroppstegn beskrives som ekle og forvridde, som mangel, som et null og et sår, mens det settes likhetstegn mellom fallos og sann væren, sann tilsynekomst som subjekt. Det er faktisk så mainstream som det kan være.
[…]
Berre eg
kjenner denne pikken
reise seg frå ingenting
mellom kjønnsleppene
Berre eg
kjenner denne mannen
reise seg innanfrå og
slå seg sjølv fast
Sangeren Antony Hegarty med den androgyne stemmeprakten og en film som The Hours (2002) har fått mainstream-publikummet til å bryte ut i tårer, og med disse (og andre, gjennom tidene) har den flagrende og litt morsomme, seksuelle outsider ute i periferien endelig inntatt det universelle, det inderlige og sanne, for full musikk. For det er virkelig ingenting som er uoverkommelig vanskelig å relatere til i Tarald Steins dikt. Hvor mange av oss var for eksempel unge jenter som på ingen måte oppførte oss som jenter? Jenter som i tenårene ble innadvendte og deprimerte fordi kravene om gjenkjennelig feminin atferd ble gjentatt så høylytt på alle nivåer? Jenter som heller ville sulte seg enn å blø og få bryster? Jenter som ville være gutter fordi vi ble fortalt at det bare er gutter som kan tenke, tale og handle? Jeg tør påstå – hvor trist det enn kan lyde – at (selv)hatet rettet mot alt kvinnelig er en universell erfaring.
Susanne Christensen, Klassekampen 14. juni 2008
Saturday, June 07, 2008
Å preke og praktisere
Anders Johansson
Nonfiction
Essay, 260 sider
Glänta produktion, Stockholm 2008
Deres anmelder har tøvet lenge med å skrive denne setningen. Å skrive eller ikke å skrive, å slette igjen og igjen, å falle gråtende om på gulvet. Litteraturviter og kritiker i svenske Expressen Anders Johansson har tidligere publisert Avhandling i litteraturvetenskap: Adorno, Deleuze och litteraturens möjligheter (2003), og nærværende verk legger seg vakkert i forlengelse av denne, både prosjektmessig og i kraft av sin evne til å paralysere den lesende med stripevis av klartenkte, energiske og stilistisk velfunderte utsagn. Men det nytter ikke å vente for lenge, som en kanin i lyset fra billyktene, dette kan ikke handle om paralyse, dette må handle om handling, eller rettere; dette må handle.
Johanssons prosjekt i Nonfiction (de fleste tekstene er tidligere publisert i tidsskriftet Glänta hvor forfatteren også er redaktør) er både å rive ned og bygge opp, og det som må falle, er blant annet anmelderens automatiserte språk, fullt av fraser og grunnlagt i et halvt bevisstgjort hermeneutisk landskap – for det er det en anmelder skal, er det ikke? Fortolke, måle litteraturen opp mot en rigid oppfattelse av hva som er fiksjon, hva som er litterær kvalitet, et cetera. Et avklart grunnlag betyr imidlertid neppe et renskåret, ideologisk prosjekt (fysj, hvem heiler her? Ikke jeg), det betyr neppe en utrenskning av selvmotsigelser. Men kanskje dette ene og alene skyldes den valgte sjefideolog og husgud, Gilles Deleuze, og hans forunderlig schizofrene, syntetiserende filosofi.
Det er Johanssons ambisjon å opptegne skissen til en deleuziansk litteraturkritikk, og det nærmeste vi kommer et enkelt, forholdsvis oversiktlig manifest om litteraturen, ført i pennen av Deleuze, er nok den lille teksten "La littérature et la vie" (1993) som fins oversatt til norsk av Ingrid Nielsen i Audiatur – katalog for ny poesi 2005. Det blir for komplekst å gå inn i den teksten her, men kort sagt kan man si at de klare skillene mellom livet og litteraturen, væren og representasjon, hos Deleuze erstattes av evolusjonære kjeder av gradvise tilblivelser. På den måten erstattes et skarpt enten–eller med et vitalistisk både–og, med et ekko fra Nietzsche.
Arne Melberg opererer i sin nyeste utgivelse (Selvskrevet – om selvframstilling i litteraturen) på samme måte med et både–og, men hos Johansson synes standpunktet også å ha noe å si når det gjelder formen det skrives i. Melberg opprettholder distansen til litteraturen, den forskes på, mens Johansson tar konsekvensen og vrenger skriften ut i det performative: Han både preker og praktiserer det aktuelle litteratursyn i en og samme bevegelse. Eller det er i hvert fall idealet, hvor svimlende det enn kan ta seg ut.
Bevegelsen åpner opp nye rom, flytter teorien ut på gaten og langt inn i det private, ja, langt inn i barneværelset hvor Johansson synger "Bjørnen sover" for sin lille sønn og makter å bruke dette lille hverdagslige scenario til å filosofere ut fra. Således kan også Johanssons "Romanhistoria" strekke seg ubesværet fra den folkelige forfatter Ulf Lundell til avantgardismens darling nummer 1 Martina Lowden og hennes prisbelønte dagboksroman Allt (2006) uten hensyn til snobbete begreper om litterær kvalitet eller genremessige eller institusjonelle forskjeller.
Johansson er ute etter den automatiserte samfunnskritikk, en positur som ofte ikke lykkes med annet enn å bekrefte status quo. Og det er her det blir tydelig at litteraturvitenskapen har bruk for Johansson for å komme seg ut av den akademiske ghetto, men sannelig, verden har også bruk for litteraturvitenskapen, for sjelden har jeg lest så skarpe kommentarer til alt fra karikaturkrise ("Yttrandeofrihet") til et Amerika post-911 ("USA-hat"). I førstnevnte essay slår Johansson blant annet fast "[a]tt reflexmässigt försvara vilket yttrande som helst, i vilken situation som helst är […] inte hållbart – yttrandefrihet är alltid en förhandlingsfråga."
En lang tekst ("Uchuraccay tur och retur") tar oss opp i de peruanske fjell hvor historien om et blodig overfall på en gruppe journalister fortelles. De skjeve, litt mystiske bilder, som en av journalistene lykkes i å ta som sin siste handling, danner utgangspunkt for både deleuzianske og sontagske refleksjoner som snor seg inn og ut av dette merkelige, virkelige.
En tidligere upublisert tekst "Slarv" runder av samlingen, en tekst som har potensial til å bli en ekte kultklassiker, inklusiv alle fine slåfejl. Deres anmelder ruller rundt på gulvet av latter, noen settes fri her, den skrive–lese–levende:
Fullständig tillit till den direkta skriften, den egna förmågan – det vill säga ett fullständigt anammande av slarvandet – krver ett enormt självfrtroende, en enorm styrka. Och om man är alltför stark går man sönder, spricker. Det håller inte. Det framgångsrika skrivanet/levandet bygger på en kombnation av styrka och svahgeht, självörtroende och självkritik, hårdhet och mjukhet. Om man bara är stark går man sönder. Är det banalt?
Nej.
Susanne Christensen, Klassekampen 7. juni 2008
Anders Johansson
Nonfiction
Essay, 260 sider
Glänta produktion, Stockholm 2008
Deres anmelder har tøvet lenge med å skrive denne setningen. Å skrive eller ikke å skrive, å slette igjen og igjen, å falle gråtende om på gulvet. Litteraturviter og kritiker i svenske Expressen Anders Johansson har tidligere publisert Avhandling i litteraturvetenskap: Adorno, Deleuze och litteraturens möjligheter (2003), og nærværende verk legger seg vakkert i forlengelse av denne, både prosjektmessig og i kraft av sin evne til å paralysere den lesende med stripevis av klartenkte, energiske og stilistisk velfunderte utsagn. Men det nytter ikke å vente for lenge, som en kanin i lyset fra billyktene, dette kan ikke handle om paralyse, dette må handle om handling, eller rettere; dette må handle.
Johanssons prosjekt i Nonfiction (de fleste tekstene er tidligere publisert i tidsskriftet Glänta hvor forfatteren også er redaktør) er både å rive ned og bygge opp, og det som må falle, er blant annet anmelderens automatiserte språk, fullt av fraser og grunnlagt i et halvt bevisstgjort hermeneutisk landskap – for det er det en anmelder skal, er det ikke? Fortolke, måle litteraturen opp mot en rigid oppfattelse av hva som er fiksjon, hva som er litterær kvalitet, et cetera. Et avklart grunnlag betyr imidlertid neppe et renskåret, ideologisk prosjekt (fysj, hvem heiler her? Ikke jeg), det betyr neppe en utrenskning av selvmotsigelser. Men kanskje dette ene og alene skyldes den valgte sjefideolog og husgud, Gilles Deleuze, og hans forunderlig schizofrene, syntetiserende filosofi.
Det er Johanssons ambisjon å opptegne skissen til en deleuziansk litteraturkritikk, og det nærmeste vi kommer et enkelt, forholdsvis oversiktlig manifest om litteraturen, ført i pennen av Deleuze, er nok den lille teksten "La littérature et la vie" (1993) som fins oversatt til norsk av Ingrid Nielsen i Audiatur – katalog for ny poesi 2005. Det blir for komplekst å gå inn i den teksten her, men kort sagt kan man si at de klare skillene mellom livet og litteraturen, væren og representasjon, hos Deleuze erstattes av evolusjonære kjeder av gradvise tilblivelser. På den måten erstattes et skarpt enten–eller med et vitalistisk både–og, med et ekko fra Nietzsche.
Arne Melberg opererer i sin nyeste utgivelse (Selvskrevet – om selvframstilling i litteraturen) på samme måte med et både–og, men hos Johansson synes standpunktet også å ha noe å si når det gjelder formen det skrives i. Melberg opprettholder distansen til litteraturen, den forskes på, mens Johansson tar konsekvensen og vrenger skriften ut i det performative: Han både preker og praktiserer det aktuelle litteratursyn i en og samme bevegelse. Eller det er i hvert fall idealet, hvor svimlende det enn kan ta seg ut.
Bevegelsen åpner opp nye rom, flytter teorien ut på gaten og langt inn i det private, ja, langt inn i barneværelset hvor Johansson synger "Bjørnen sover" for sin lille sønn og makter å bruke dette lille hverdagslige scenario til å filosofere ut fra. Således kan også Johanssons "Romanhistoria" strekke seg ubesværet fra den folkelige forfatter Ulf Lundell til avantgardismens darling nummer 1 Martina Lowden og hennes prisbelønte dagboksroman Allt (2006) uten hensyn til snobbete begreper om litterær kvalitet eller genremessige eller institusjonelle forskjeller.
Johansson er ute etter den automatiserte samfunnskritikk, en positur som ofte ikke lykkes med annet enn å bekrefte status quo. Og det er her det blir tydelig at litteraturvitenskapen har bruk for Johansson for å komme seg ut av den akademiske ghetto, men sannelig, verden har også bruk for litteraturvitenskapen, for sjelden har jeg lest så skarpe kommentarer til alt fra karikaturkrise ("Yttrandeofrihet") til et Amerika post-911 ("USA-hat"). I førstnevnte essay slår Johansson blant annet fast "[a]tt reflexmässigt försvara vilket yttrande som helst, i vilken situation som helst är […] inte hållbart – yttrandefrihet är alltid en förhandlingsfråga."
En lang tekst ("Uchuraccay tur och retur") tar oss opp i de peruanske fjell hvor historien om et blodig overfall på en gruppe journalister fortelles. De skjeve, litt mystiske bilder, som en av journalistene lykkes i å ta som sin siste handling, danner utgangspunkt for både deleuzianske og sontagske refleksjoner som snor seg inn og ut av dette merkelige, virkelige.
En tidligere upublisert tekst "Slarv" runder av samlingen, en tekst som har potensial til å bli en ekte kultklassiker, inklusiv alle fine slåfejl. Deres anmelder ruller rundt på gulvet av latter, noen settes fri her, den skrive–lese–levende:
Fullständig tillit till den direkta skriften, den egna förmågan – det vill säga ett fullständigt anammande av slarvandet – krver ett enormt självfrtroende, en enorm styrka. Och om man är alltför stark går man sönder, spricker. Det håller inte. Det framgångsrika skrivanet/levandet bygger på en kombnation av styrka och svahgeht, självörtroende och självkritik, hårdhet och mjukhet. Om man bara är stark går man sönder. Är det banalt?
Nej.
Susanne Christensen, Klassekampen 7. juni 2008
Subscribe to:
Posts (Atom)