To seriøse damer

Hélène Cixous:
Blendverk – opphavlege scenar
Oversatt fra fransk av Grete Kleppen
128 sider. Gyldendal. 2006

Sara Stridsberg:
Drömfakulteten
364 sider. Bonniers. 2006

Vi er i 1968: Valerie Solanas går hvileløst omkring i New Yorks gater. Året før har hun utgitt sitt manifest for en ny verden, S.C.U.M. Mani- festo – Society for Cutting Up Men. At "cutting up" både kan henvise til en intellektuell prosess og til en kunstnerisk metode, kollasjen, er det ingen som lenger overveier etter at hun har skutt og nesten myr- det popkunstneren Andy Warhol. Før mordforsøket lever Solanas på gaten, hun prostituerer seg for å tjene penger til den forskerstillin- gen hun har ved psykologisk fakultet, University of Maryland.

Samme år er fransk-algeriske Hélène Cixous involvert i studentopp- røret i Paris, noe som bare seks år senere skal åpne muligheten for grunnleggelsen av et senter for feministisk forskning ved Paris VIII- universitetet, Centre d'Études Féminines. Ansatt som leder for dette forskningssenteret skriver Cixous i 1975 sitt manifest "Le rire de la Méduse" ("Medusas latter"), en ekstatisk hyllest til kvinneskriften écriture féminine. Som Solanas' tekst er "Le rire de la Méduse" et oppgjør med både patriarkat og kapitalistisk varelogikk, to sam- funnsmessige faktorer som begge kvinner ser som uløselig for-
bundet med hverandre.

Begge de to tekstene hyller kvinnen på revolusjonsromantisk vis. Men hvor Cixous' tekst er bejaende, jublende, der er Solanas' tekst
i visse passasjer aggressiv på grensen til det fascistiske. Sistnevnte er vel å merke også skrevet fra en truet posisjon, av en desperado alene på gaten, ekskludert fra universitetsverdenen og nå også fra det kreative sentrum, outsidernes bastion, Warhols The Factory.

Virkelighetssvermeri. Hélène Cixous har siden "Le rire de la Méduse" produsert et vell av tekster i alle sjangrer, og er nå aktuell med en oversettelse av romanen Les rêveries de la femme sauvage ("Vill- kvinnens drømmerier"), som på norsk har fått tittelen Blendverk. Referanse til drøm finnes også i Sara Stridsbergs romantittel Dröm- fakulteten, en roman løst basert på historien om Valerie Solanas. Men hva er det nå disse to damene drømmer om? I Cixous' tilfelle strekker hukommelse, imaginasjon og refleksjon seg etter Cixous' egen oppvekst i Algerie, i Stridsbergs tilfelle retter fantasiene seg mot Solanas' biografi.

Og selve denne bevegelsen, svermeriet for det virkelige, både åpner og lukker faktisk Cixous' roman: "Heile tida då eg budde i Algerie drøymde eg om å nå fram til Algerie ein dag." Romanen dramatiserer opprinnelsesscener fra en søster og en brors oppvekst som dobbelt ekskluderte: Fordi de er representanter for den franske kolonimakten raser lokalbefolkningen mot dem, og som jøder av tysk opprinnelse møtes de med antisemittisme fra kolonimaktens side.

Både tema og stil er gjenkjennelig cixouske – relasjonen til moren og til skriften undersøkes, likeså søster og brors forskjelligartede re- spons på Den andres mange forkledninger (f.eks. en blå sykkel, en ustyrlig hund og den frodige barnepiken Aïcha). Stilen er overdådig, skriften flyter fet og svulstig av sted – men som vennen Derrida siteres for å si i siste nummer av Vagant, er Cixous "a poet thinker, very much a poet and a very thinking poet". Det hjelper nemlig at den høystemte poetiske prosaen er så grunnfestet i refleksjonen og i et flettverk av historisk-politisk realitet, et faktum som definitivt får tekstene til å peke ut over forfatterens egen livmor.

Kroppsvæsker. Drömfakulteten om Valerie Solanas er Sara Strids- bergs andre roman, men Stridsberg har også oversatt Solanas' S.C.U.M. Manifesto til svensk, og videre drevet engasjementet ut
i dramatisering og aktivisme med SKAM-gruppen. I Drömfakulteten besøker fortelleren Solanas mens hun bokstavelig talt ligger og råtner opp alene på et hotellrom i San Franciscos Tenderloin-distrikt i 1988. Dødsscenen har en slags abjektal skjønnhet ved seg: Ymse kropps- væsker flyter, samtidig som scenen opplyses av den forelskelsesaura fortelleren bidrar med. Teksten er skrevet ut i dialoger, vanligvis Valerie i spill med/mot en annen stemme, og har en filmatisk, sært vektløs, flimrende karakter – som alt man kjenner til av glitrende forfallsromantisk americana klippet sammen i ett.

Vi ser Valerie iscenesatt som outsider-heltinne, ekskludert selv fra samtidens feministiske demonstrasjoner: "Daddy's girls läser högt ur manifestet, de kysser varandra och bränder sina medelklasseunder- kläder medan allt du gör är att irra genom sjuka korridorer i en secondhandklänning svart av dödslängtan." Og når Valerie raser mot Warhol, fordi han gjør kunst av andres blodige minner, åpenbarer romanprosjektets paradoks seg – for fortelleren har det sannelig ikke lett med Valerie underveis, Valerie som i sterke vendinger viser sitt mishag med det hun mener er en sentimental iscenesettelse av seg selv. Når fortelleren dukker opp som sjelesørger ved Valeries døds- leie, virker hun da også som en annen Orpheus, sulten på å plyndre liket for virkelighetseffekter i kunstens tjeneste, en kunst som virkelighetens Solanas raste mot i sitt manifest.

Biologistisk. Stridsberg skriver i sitt forord til oversettelsen av S.C.U.M. Manifesto at teksten kan leses på to måter: konkret og metaforisk. Når hun senere i sin roman velger den metaforiske innfallsvinkelen, åpenbarer gapet mellom drøm og realitet seg tydelig. Dette er en fin romanstrategi, men skygger samtidig en smule over det faktum at Solanas' manifest – som riktignok er både vittig, intelligent og sterkt ambivalent – også preges av et biologis- tisk og hierarkiserende syn som er veldig lite sjarmerende, skulle
jeg mene, eksempelvis når Solanas peker på en symbiose av objektiv vitenskapelighet og rå vold som en strategi for realiseringen av en
ny verdensorden.

Susanne Christensen, Morgenbladet 7. april 2006