Saturday, February 17, 2007

Kategoriseringskåt

Martina Lowden
Allt
Modernista 2006
roman, 628 sider

Kan man gradbøye alt? I så fall sier min første innskytelse meg at Martina Lowdens debutroman Allt - på over 600 gullrandede sider! - har litt mer alt i seg enn Simen Hagerups ikke fullt så massive roman fra 2004, Absolutt alt. Og sannelig, Lowdens Allt har skapt mediebuzz i nabolandet, og er i ferd med å utvikle seg til et populærkulturelt fenomen, noe som er litt ekstraordinært for et verk hvis mest nærliggende referanser er Marcel Proust og Georges Perec.

Romanen har form av en dagbok hvor hvert tekstfragment ordnes etter ukas tall og dagens navn; forløpet strekker seg nøyaktig over tre år, datert fra april 2003 til april 2006. Vi lærer indirekte M eller Martina å kjenne - for det ville være synd å si at Allt har en hovedperson, som sådan. Men det er klart: Enhver dagboktekst vil i siste instans danne et portrett av den kraften som suger til seg og ordner strømmen av innkommende materiale. Portrettet som trer fram her, er av et jeg med mageinnholdet på vrangen - jeget i lekende samvær med sine favorite things.

Allt flyter avsted som en strøm av ordlister, ordspill og sitater - hvert eneste daterte fragment har sin egen regel å følge, sitt eget lille clue innbygget. Den ekspansive bevegelsen, vrimmelen som oppstår, kan nærme seg distraksjonen, ja, potensielt smitte den lesende med distraksjon: Dette er vitterlig ikke den letteste boka å låse sin lesende bevissthet til. Det som likevel fører meg gjennom den, er det lyse, lette stemningsleiet. Allt er en (litteratur-)forelsket bok, og langsomt lærer den lesende å henge med, å hekte seg på.

Allt beskriver en bevissthet i fri utfoldelse, bevisstheten til et ungt menneske tidlig i 20-årene. Litteraturen er noe man leker («Idag lekte jag att Kristina Lugn skrev mig», «[D]et var lika roligt att leka agentroman som generationsroman») liksom man leker med dukker, med katter. Men M og venninnene hennes er også hardcore intellektuelle kulturstøvsugere, med fetisj på Horace Engdahl og Svenska Akademiens ordliste. For disse jentene er utlånslista fra biblioteket som intim poesi:

Törnqvist, Peter
Fältstudier
2003-12-07
2004-01-04

Vargas Llosa, Mario
Till styvmoderns lov
2003-12-07
2004-01-07
Läsesalongen Kulturhuset

Oj. Nu blev jag bestämt för personlig igen.

Det er nærliggende å lese Allt som et resultat av sin tid, det er fristende å gi den merkelappen generasjonsroman. En forbindelse kan anes til andre maksimalistiske prosjekter i det svenske landskapet, så som litteraturfabrikken OEI, hvis tidsskrift - dét også i årene 2003 til 2006 - vokste seg bare tykkere og tykkere. Komisk er det forresten at Lowdens bok i lang tid så ut til å skulle bli fjorårets sidetallsmessig lengste utgivelse i Sverige. Men Allt ble slått på målstreken av OEI-redaktør Jonas (J) Magnusson og Cecilia Grönbergs gigantiske telefonkatalog-prosjekt Omkopplingar.

Dagboka som romanform lenker teksten til tiden, men jeg vil påstå at dens fragmentariske preg like gjerne kan peke til sms-språk og blogginnlegg som til Sapfos ruinhaug av et verk. Og det er nettopp Sapfo jeg kommer til å tenke på når jeg ser Allts forside: et utsnitt av en kropp iført rødt skjørt og gullbelte, en hånd som knuger om remmen på en gullveske, kroppen lent mot en vegg dekket av gule post it-lapper. Den partikularitet (en sminkepung, en kjærlig- hetskonflikt) som finnes i et Sapfo-fragment, virker like så i-tiden som for eksempel P.J. Harvey og Martina Lowden. Dette sagt som en hyllest til Sapfo, men kanskje like mye den andre veien? Martina er i litteraturens tidsmaskin. Og så vidt jeg kan se, rammer hun med
ett og samme haglskudd både i-tiden og alle-tider.

Dette er muligens en av definisjonene på universell litteratur? Kanskje Lowdens prosjekt skisserer en ny definisjon på hva det universelle kan være for en størrelse - en universalisme som oppstår av en massiv opphopning og organisering av partikulært, hverdagslig stoff som tiden kan speile seg i.

Mot slutten av Allt blir det klart at dagboka skal vokse seg til en roman. Det avsluttende 2006-avsnittet forteller om bokas antagelse og forlagets strategiske overveielser omkring verk og forfatters iscenesettelse i offentligheten. Redaktør Pietro er på sporet av
noe:

Det kan bli en karaktär av mig. Som Stig Larsson, alltså, förklarar han. Annars brukar det inte gå att göra rockstjärnor av författare, eftersom de ser ut som de ser ut och går omkring som små tomtar
- fastän de skulle kunna göra så mycket av sig! [...] Man ska bli avundsjuk på mig, för jag har fluence och ett modern lovelife,
säger Pietro.


At romanen er et sted for fordreininger og forvrengninger av tid og rom er vel åpenbart - Allt er både frigjøringen av et språklig overskudd, en litteraturlek, men også en øvelse i mestring av tid og rom. Martina Lowden lar boka stoppe brått og stille idet tiden og rommet kalles tilbake på sine plasser: «Säger som till en golden: plats, rummet. Som till en labrador: plats, tiden. Ser för mig hur de slår med svansarna mot asfalten. Jag på min plats, de på sina.»

SC, Klassekampen 17. februar 2007

No comments: