Tekstuell turbulens

Ildfisken nr. 35/36 Forlaget Anblik

Siden 1991 har Carsten René Nielsen vært redaktør for det danske litteraturtidsskriftet Ildfisken, en forholdsvis tynn og flagrende sak, som har presentert skjønnlitteratur side om side med lengre, grundi- ge intervjuer med diverse forfattere. Slik er det ikke lenger: Ildfisk- en er nå blitt bordet av en flokk yngre pirater bevæpnet med leke- tøyssabler i lyserød plastikk. Den nye redaksjonen, hvis medlemmer neppe kan lyve fra seg sin bakgrunn som elever ved Forfatterskolen, har nettopp lansert sitt første nummer - en massiv, svart pocketbok som utkommer i regi av det lille forlaget Anblik. Med Ildfisken ut- strakt foran meg, i passende leseavstand, har jeg funnet en an- ledning til å spørre: Hva er et tidsskrift?

Er et tidsskrift en beføling av noe allerede eksisterende, et ekko av et mediesus som selv bruker mediesusets strategier? Kan et tids- skrift være kilden hvorfra den nye vinen springer, et avantgarde- romantisk sjokk som stjeler spotlyset? Eller er et tidsskrift snarere
et sosialt rom, et slags møte, en paneldebatt i papirform?

Hvis vi holder fast på møterommet som metafor, kunne man betrakte et unglitterært tidsskrift som Ildfisken som et sted på værkartet hvor det hersker spesifikke språklige turbulenser og strømninger, sprunget ut av en lokal tekstuell sensibilitet eller holdning. Ildfisken ligner kollektivverket, nærmer seg antologien uten å ville være antologi; det dreier seg om en samling works in progress, verker som faller utenfor de vanlige bokformater og bokkretsløp, bokmotorveier.

Tidsskriftet peker like mye mot tekster som blir til litteratur i kraft av sin plassering i en spesifikk kontekst, som mot tekster som ar- beides fram. Den arkiviske aktivismen Ildfisken stedvis sysler med, tar blant annet utgangspunkt i utdaterte vitenskapelige (eller pseudo- vitenskapelige) tekster og gjenoppfinner dem som merkelig poesi. Her finnes både en heksejakt-manual og nitide studier av ymse insekters liv og atferd.

Det etiske imperativet som gjør seg gjeldende i disse tekstene, dette lov-aktige slik gjør man, slik er det, later til å ha en viss fas- cinasjonskraft. I det gode, grundige intervjuet med poet Mette Moestrup snakkes det i dybden om hennes bruk av grønlandsfarer Knud Rasmussens «500 Leveregler, gamle Ord og Varsler» som grunn- materiale for en tekst. I samtalen fokuseres det på metode, og på Moestrups undersøkelser av de postkoloniale relasjonene mellom Grønland og Danmark, forhold hun forsøker å problematisere i
sitt arbeid.

SC, Klassekampen 3. februar 2007