Saturday, January 20, 2007

Få deg et liv

Marit Eikemo
Mellom oss sagt
Samlaget, 2006
roman, 234 sider

Det er ingen dårlig egenskap å kunne hengi seg til skriften, hengiv- else har det med å produsere hengivelse, og på 1 - 2 - 3 er vi alle som barn igjen i fiksjonens lykkeland. Tidligere Syn & Segn-redaktør Marit Eikemos debutroman «Mellom oss sagt» framviser en forfatter med et noe mer nøkternt syn på skriftlighet: Skriften får jobben gjort, and that's it. Det som imidlertid gjør boka til en sterk debut, er forfatterens evne til å treffe kunstneriske valg. Hun plasserer hovedpersonen Regine Hansen midt i en strøm av informasjon, en strøm som er rik nok til at en romanstruktur kan bygges.

Regine er 30-something og ansatt i et vikariat ved Aetat i Bergen. Hennes viktigste arbeidsopgave er å «korrigere andre sin kurs», som det heter. På Aetat velter det nemlig inn folk i ymse mer eller mindre ulykkelige livssituasjoner, og det blir åpenbart hvor effektivt denne jobbmessige plasseringen av Regine er for en forfatter som ønsker
å avlytte en samfunnsstruktur. Det er nemlig på Aetat identiteten smerter; her korrigeres drømmene, her åpenbares utilstrekkelighet- ene. Og ikke minst, det normative presset framtrer i rå form: Få deg et liv! Et liv definert ut fra den moderne verdens hellige treenighet - jobb, sentralt bosted, familie.

Regine, som langt fra klarer å regjere noe særlig i dette hverdagens kaos, er prismet leseren ser gjennom. Hennes egne spede forsøk på å «skaffe seg et liv» arter seg nærmest som en stresset løpetur gjen- nem et Ikea-landskap; potensielle hjem, potensielle menn, en ende- løs strøm av kanskje. Her treffer vi på det andre sterke, romanbær- ende valget - nemlig Regines søndagshobby, å gå på visning. Regine er etter hvert blitt så skarp til å bedømme leiligheter og så godt kjent i eiendomsmeglerkretser at hun på nesten organisk vis vok-
ser inn i bransjen. Og eiendomsmegleren, får jeg inntrykk av, står nøyaktig like så godt plassert som vikaren i Aetat - noe åpenbarer seg her, i ansiktene til menneskene som går på visning; drømmene
- og igjen, det normative presset.

I «Mellom oss sagt» situerer og strukturerer det gjenkjennelige bergenske veinettet romanteksten. Likedan er kategorier som «populærmusikk fra 90-tallet» med på å grunnfeste romanen i tid. Begge disse trekkene assosierer jeg med en viss sosiologisk kjø- lighet; man vil ha leseren til å swinge med i sentimental gjenkjennel- sesfryd. Og Eikemo tar det langt ut, i pseudofilosofiske nachspieldis- kusjoner om «The Clash & jeg» eller «Siouxsie and the Banshees & jeg» - men hun evner å stoppe før overstyringen.

Romantikken er gjennomgående sporadisk, til tider desperat. Ja,
i forhold til Vebjørn, den vellykkede akademikeren, blir relasjonen nærmest høvisk: Regine har et romantisk burn down i regnværet på mobilen til Vebjørn, som for anledningen ruver over henne som en uoppnåelig skygge i et vindu, lik en annen skjønn jomfru: O, Ve- bjørn. Revolusjonen fantes i et kyss: «Dette kysset kom frå ingen stader og velta om på alt. Fantastiske ting begynner med slike kyss, det måtte Vebjørn også vite.» Men det blir intet amour fou - ver- densomveltende kjærlighetsvanvidd - denne gang, selvsagt blir det ikke det.

For begjæret er og blir stekket, lammet. Det eneste som teller er å bli observert idet man «har et liv» - hvorfor f.eks. gå på fjellet, hvis ingen kan se hvor sprek man er? Det gjelder å ikke vise seg despe- rat, needy, å ikke bli oppdaget mens man heller i seg en hel pose M&Ms. Eikemo utstiller skammen over å ikke ha - som når en rasende klient overfaller Regine på Aetat:

Kor mykje betaler du hos frisøren? Femten hundre kroner kvar gong? Føler du deg ekstra bra når du kan demonstrere dette for meg, at du har pengar til å pynte deg og vere så fin og flørte med høge mørke menn på gangen mens eg sit her og ventar på at du skal komme inn igjen og leite fram alle dei pinlege opplysningarne om meg på den jævla datamaskina di. Og heile tida sit eg her og dryp av regnvatn. Eg er våt inn til skinnet, forstår du det?

SC, Klassekampen 20. januar 2007

2 comments:

pakkepiken said...

Du skriver knagende godt. Færdig med det.

Susanne said...

Tak, så fint:)