Voksesmerter i fraktalfamilien

Marita Fossum
Kjære gjetergutt
Oktober 2006
Roman, 172 sider

«Kjære gjetergutt» – dette er åtteårige Milles henvendelse, hennes bønn rettet mot et bilde hun har på veggen, hyrdegutten med sine tolv får. Sporene forfatteren legger ut er vage: Vi befinner oss visstnok på 70-tallet, men ingen radio larmer i bakgrunnen, nesten ingenting later til å strømme inn utenfra. Mille har voksesmerter, hun lever i nesten total isolasjon med sin familie, som er en nokså uensartet og viltvoksende, fraktalisert størrelse: Ut over de tre barna Mille, Felix og Anne – alle mer eller mindre på drift inn i pre-puberteten – så bor også Susanna og hennes datter Rebekka i huset; Susanna bruker familien som refugium etter en krise.

Teksten åpner med et brutalt mord. Det er Milles far som på naboens anmodning rydder hunden Sala av veien; Sala løper etter naboens får, og dét kan ikke fortsette. Snart ligger Sala i en søppelpose, og Mille og den noe eldre broren Felix, som til sammen danner en slags autonom terrenggående enhet, må forholde seg til dette – den plutselige død som de er rammet av via farens handling. De to overveier å hevne seg på ham. Milles bønn til hyrdegutten formuleres nå som en irettesettelse, et oppgjør:

«Kjære gjetergutt,» ber hun, «takk for at du passer på meg, men jeg er jo ikke bare meg selv. Sala var også en del av meg. Hva galt har vi gjort? Var ikke Sala glad, kanskje? Var hun ikke takknemmelig, god og trofast? Av og til er det så vanskelig å forstå hvordan du regner. Det er ikke for å si noe stygt om sauene dine, men det virker ikke som om de kan tenke selv, de går jo bare etter hverandre. Sala hadde i det minste litt fantasi. Kan man straffes for det? Kjære gjetergutt, jeg vil ikke forlate deg, men du må gi meg mer. Amen.»

Det urimelige regnestykket Mille må akseptere, er erstatningen av noe levende med en død gjenstand – en sykkel for en hund, kan det gå an? Den som skal foregi å styre flokken, faren, er urimelig, og det er bare dumme får som villig lar seg styre. Mille og Felix stiller seg utenfor denne logikken, en logikk som kanskje allerede er bristet i familien som helhet: Eldstedatteren Anne går frustrert omkring som en diva i svøp, mens moren med jevne mellomrom faller om, rammet av akutt sukkersyke. Den menneskeflokken som utgjør familien er hodeløs, den gjennomstrømmes av mørke drifter. Men Fossum klarer på uforklarlig vis – og fantastisk nok – å gjøre nedslag et sted hvor «normalitet» og «dysfunksjon» har oppløst seg i hverandre. For den asymmetri og tilfeldighet som hersker i beskrivelsene, plasserer nøyaktig driftene, de konstante katastrofetruslene, som en integrert del av normaliteten.

Felix hersker i sitt eget rike fjernt fra huset. Her styrer han suverent ut fra en slags improvisert indianerreligion. Felix er bokas ville og briljante Heathcliff, og han har skapt guttejenta Mille i sitt bilde. De to utgjør en tøff battle unit som kjenner naturen ut og inn, og som hersker overlegent over den. Med vitenskapelig mine belærer Felix Mille om naturens mystiologi, som han kaller det.

Mille har et ytre som en gutt, og hun ønsker i ett og alt å likne Felix. Hun gjemmer en sprøyte i buksene og kan dermed late vannet på like så spektakulært vis som han. De fnyser begge av Anne når de ser henne sitte passivt i baksetet av en bil, hennes seksualitet er – til forskjell fra deres – sosialisert, domestisert:

Det overrasker Mille at søsteren ikke har forlangt å få sitte foran.
«Anne skjemmer ut hele familien,» sier hun.
«Ja,» sier han.
«Hun ligner et dyr i bur,» sier Mille, «er det ikke noe vi kan gjøre for å redde henne?»
Felix drar på svaret, njaa, tjaa, men til slutt sier han neppe.
«Hvorfor ikke?» spør hun.
«Fordi hun ikke vil det selv,» sier han.

«Kjære gjetergutt» er faktisk en av de merkeligste bøkene jeg har lest. I lang tid følte jeg meg hensatt til en cockpit i fritt svev over Bermuda-triangelet, med alle instrumentene på null, eller til et mislykket forsøk på å oppfange en flaggermus' supersoniske signaler. Språket er både tett vevet – renskåret – og fullstendig uspektakulært, nærmest kjemisk renset for metaforer og entydig symbolikk. Teksten kommuniserer sine hensikter kun på ekstremt subtilt vis; det er som å iaktta en fjern, nærmest bortvendt verden. Men plutselig begynner teksten å gi – og det gjør den fremdeles.

SC, Klassekampen 6. januar 2007