Saturday, January 06, 2007

Voksesmerter i fraktalfamilien

Marita Fossum
Kjære gjetergutt
Oktober 2006
Roman, 172 sider

«Kjære gjetergutt» – dette er åtteårige Milles henvendelse, hennes bønn rettet mot et bilde hun har på veggen, hyrdegutten med sine tolv får. Sporene forfatteren legger ut er vage: Vi befinner oss visstnok på 70-tallet, men ingen radio larmer i bakgrunnen, nesten ingenting later til å strømme inn utenfra. Mille har voksesmerter, hun lever i nesten total isolasjon med sin familie, som er en nokså uensartet og viltvoksende, fraktalisert størrelse: Ut over de tre barna Mille, Felix og Anne – alle mer eller mindre på drift inn i pre-puberteten – så bor også Susanna og hennes datter Rebekka i huset; Susanna bruker familien som refugium etter en krise.

Teksten åpner med et brutalt mord. Det er Milles far som på naboens anmodning rydder hunden Sala av veien; Sala løper etter naboens får, og dét kan ikke fortsette. Snart ligger Sala i en søppelpose, og Mille og den noe eldre broren Felix, som til sammen danner en slags autonom terrenggående enhet, må forholde seg til dette – den plutselige død som de er rammet av via farens handling. De to overveier å hevne seg på ham. Milles bønn til hyrdegutten formuleres nå som en irettesettelse, et oppgjør:

«Kjære gjetergutt,» ber hun, «takk for at du passer på meg, men jeg er jo ikke bare meg selv. Sala var også en del av meg. Hva galt har vi gjort? Var ikke Sala glad, kanskje? Var hun ikke takknemmelig, god og trofast? Av og til er det så vanskelig å forstå hvordan du regner. Det er ikke for å si noe stygt om sauene dine, men det virker ikke som om de kan tenke selv, de går jo bare etter hverandre. Sala hadde i det minste litt fantasi. Kan man straffes for det? Kjære gjetergutt, jeg vil ikke forlate deg, men du må gi meg mer. Amen.»

Det urimelige regnestykket Mille må akseptere, er erstatningen av noe levende med en død gjenstand – en sykkel for en hund, kan det gå an? Den som skal foregi å styre flokken, faren, er urimelig, og det er bare dumme får som villig lar seg styre. Mille og Felix stiller seg utenfor denne logikken, en logikk som kanskje allerede er bristet i familien som helhet: Eldstedatteren Anne går frustrert omkring som en diva i svøp, mens moren med jevne mellomrom faller om, rammet av akutt sukkersyke. Den menneskeflokken som utgjør familien er hodeløs, den gjennomstrømmes av mørke drifter. Men Fossum klarer på uforklarlig vis – og fantastisk nok – å gjøre nedslag et sted hvor «normalitet» og «dysfunksjon» har oppløst seg i hverandre. For den asymmetri og tilfeldighet som hersker i beskrivelsene, plasserer nøyaktig driftene, de konstante katastrofetruslene, som en integrert del av normaliteten.

Felix hersker i sitt eget rike fjernt fra huset. Her styrer han suverent ut fra en slags improvisert indianerreligion. Felix er bokas ville og briljante Heathcliff, og han har skapt guttejenta Mille i sitt bilde. De to utgjør en tøff battle unit som kjenner naturen ut og inn, og som hersker overlegent over den. Med vitenskapelig mine belærer Felix Mille om naturens mystiologi, som han kaller det.

Mille har et ytre som en gutt, og hun ønsker i ett og alt å likne Felix. Hun gjemmer en sprøyte i buksene og kan dermed late vannet på like så spektakulært vis som han. De fnyser begge av Anne når de ser henne sitte passivt i baksetet av en bil, hennes seksualitet er – til forskjell fra deres – sosialisert, domestisert:

Det overrasker Mille at søsteren ikke har forlangt å få sitte foran.
«Anne skjemmer ut hele familien,» sier hun.
«Ja,» sier han.
«Hun ligner et dyr i bur,» sier Mille, «er det ikke noe vi kan gjøre for å redde henne?»
Felix drar på svaret, njaa, tjaa, men til slutt sier han neppe.
«Hvorfor ikke?» spør hun.
«Fordi hun ikke vil det selv,» sier han.


«Kjære gjetergutt» er faktisk en av de merkeligste bøkene jeg har lest. I lang tid følte jeg meg hensatt til en cockpit i fritt svev over Bermuda-triangelet, med alle instrumentene på null, eller til et mislykket forsøk på å oppfange en flaggermus' supersoniske signaler. Språket er både tett vevet – renskåret – og fullstendig uspektakulært, nærmest kjemisk renset for metaforer og entydig symbolikk. Teksten kommuniserer sine hensikter kun på ekstremt subtilt vis; det er som å iaktta en fjern, nærmest bortvendt verden. Men plutselig begynner teksten å gi – og det gjør den fremdeles.

SC, Klassekampen 6. januar 2007

14 comments:

Anonymous said...

MEn det er jo pussig at boka er fra begynnelsen av 70-tallet og søsteren til Mille sier; "You wish" på spørsmål om hun skal flytte ut. Ingen sa det på 70-tallet....ingen. Hadde jo knapt engelsk på skolen og ingen referanser på tv heller. Tullete av Marita Fossum! HUn pleier å være bedre enn som så!

Susanne said...

Well, anonymous, som jeg skiver det: "Vi befinner oss visstnok på 70-tallet, men ingen radio larmer i bakgrunnen, nesten ingenting later til å strømme inn utenfra." Der står åbenbart bag på bogen (refereret i MBs anmeldelse) at handlingen foregår på 70-tallet og det faktum at der forekommer en apachecykel som er svært attråværdig skulle vel understøtte denne stedsfæstelse i tid. Men brud med realisme - brud med "troværdigheden" - er ikke nødvendigvis at betragte som en fejl når det gælder skønlitteratur, altså en såkaldt "bøf" som man kan arrestere forfatteren på. Jeg tror Fossum ved hvad hun gør.

Anonymous said...

Jeg opplever at Fossum pleier å være veldig nøyaktig hva gjelder "fakta" i bøkene sine. Det er ikke min hensikt å arrestere forfatteren på dette, men slike blundere ødelegger opplevelsen for meg. Jeg skjønner ikke helt hva du mener når du sier at brudd med realismen ikke nødvendigvis er en feil...kan du gi noen eksempler? Andre ting som man kan peke på i boka er for eksempel hundens død. Jeg for min del syens det hele strekker seg over for lang tid hva gjelder rigor mortis på hund. I mitt hode blir det ikke særlig vakkert når de sleper rundt på et hundelik, graver det opp og ned på sommerens varmeste dag. Det kan bli mye søl når en hund dør og den kan bli vanskelig for små unger å håndtere når dødsstivheten inntrer...Dette eksempelet ødelegger ingenting, jeg kan godt late som om de rekker alt de gjør innafor den tiden som presenteres, og i så måte blir dette (som i mitt hode ikke er helt realistisk) et brudd med troverdigheten som kan passere. Men blir det bra? Jeg vet ikke...blir det vakkert....nei, for mange forstyrrelser.

Susanne said...

"Jeg skjønner ikke helt hva du mener når du sier at brudd med realismen ikke nødvendigvis er en feil...kan du gi noen eksempler?"

Ja, f.eks. kunst? F.eks. litteratur? Nu siger jeg jo ikke at realisme er modsætningen til Kunst eller kunstighed, så ville jeg være et fjols. Realisme er selvsagt en genre - troværdighed i forhold til en genkendelig fysisk realitet, det er vel det du irriterer dig over mangler i Fossums roman? Det er vel den god gamle diskussion om hvorvidt kunsten skal forholde sig mimetisk til det vi kalder de fysiske realiteter, eller om den, ved at slå sprækker i nævnte troværdighed, har mulighed for at gøre opmærksom på sig selv som kunst. Det svævende, drømmende og (hvad skal man sige) bortvendte i Fossums roman (hun omtaler i øvrigt denne roman som en ny retning i forhold til tidligere romaner) synes jeg passer godt til de små brud og sprækker, anakronismer og andet, som forekommer, midt i den nok så hverdagsrealistiske, nedstrippede prosa.

Måske anonymous har lyst at præsentere sig?

Mylene said...

Hva slags presentasjon ønsker du? Hvis det er navn du tenker på så kan du kalle meg Mylene :-)

Jeg forstår det slik, at det vi egentlig diskuterer her er om Fossum har gjort dette med overlegg, alstå som ett virkemiddel eller ikke. Med eller uten vansklige ord....jeg har forstått betydningen av ankroisme som noe gammelmodig, ikke noe som er forut for sin tid, men mulig jeg tar feil.

Uansett, det nye i Fossums forfaterskap denne gang, er vel at hun ikke lenger skriver i jeg-form. Ut over det vet jeg ikke hvor gjennomtenkt formen er. Fossum sier til en hver tid at hun vil fortelle en historie og jeg tror ærlig talt ikke hun er så bevisst virkemidler.

Det er alltid artig med slike samtaler som vi har nå...jeg opplever nemlig ikke boka til Fossum som svevende, bortvendt og drømmende i det hele tatt. Jeg ser på den som "right to the point" hverken mer eller mindre, og da passer det seg ikke med realismebrudd (eller faktafeil som jeg vil kalle det).

Tror du at Fossum skriver med så gjennomtenkte virkemidler?

Susanne said...

Ja, det tror jeg. Hvis svaret var nej så ville jeg skatte hendes værk i mindre grad, jeg tror i mindre grad (eller rettere, slet ikke) på ubevidste forfattere. Selvom u- og underbevidste processer selvsagt der del af skrivningen.

Her står der mere om hvad anakronisme er for en fisk.

Jeg er enig i hvad du siger om "right to the point" - hvad jeg måske prøvede at sige noget om er situationen i bogen, familiens løsrevenhed, den sommerferieanarki som hersker, man hænger rundt styret af en vis tilfældighed, der er egentlig intet man skal, der er ingen styring, andet end moren som forsøger at samle flokken til et måltid. Så sproget er ikke drømmende på den måde at det beskriver drømme, det som beskrives er hverdagen, hverdagslige handlinger (og hverdagslige katastrofer!), og det i et vældigt knapt sprog.

Mylene said...

Da er vi vel enige om at vi er uenige da. Vi kan vanskelig fortsette denne dialogen med så forskjellig utgangspunkt, eller hva? Og Fossum kan konkludere med at hun har en viss bredde på nedslagsfeltet :-)

I mitt hodet er sommerferie = anarki. I så måte beskriver hun det også "right to the point".


Nå fikk jeg plutselig lyst til å diskutere betydningen av anakronisme, og poenget med å bruke det,men den diskusjonen hører kanskje hjemme et annet sted.

Takk for en nyttig og interessant dialog!

Susanne said...

Fint, Mylene. Desuden så er det vigtigt at nævne at det kun sjældent er forfatteren selv som skriver teksten bag på bogen. Dette er forlagets værk, dog - ideelt set i samarbejde med forfatteren. Men-men, bøger bliver jo ofte til under et vist markedsinitieret tidspres. Hvis du på noget sted _indeni_ Fossums tekst ser en klar tidsangivelse, let me know. Jeg husker nemlig ingen af slagsen.

Mylene said...

Det eneste som finnes og som kan gi en slags tidsangivelse er følgende:
-De må til naboen for å ringe. Vanlig på 70- tallet at ikke alle hadde telefon.
- De forekommer to Volvo Amazoner i boka. Siste Amazon ble produsert i 1970 hvis jeg ikke tar helt feil. Og derfor er det nok en valig bil på den tiden.
- Sykkelen har du jo nevnt selv.
-Tyggegummien Toy (som hun får av sin far på vei når de skal kjøpe sykkel) hadde sin storhetstid på 70 tallet.
- Og sitatet "Just presis" ble vel lansert på 70 -tallet av Sten Broman, som var programleder for programmet Kontrapunkt.

Det er det eneste jeg kan komme på som kan være tidsangivende.

Susanne said...

Okay, så det eneste sted hvor der står noget eksplicit om at handlingen foregår på 70-tallet er på bagsiden af bogen? Jeg har desværre kastet smudsomslaget, men informationen er jo klar på Oktobers side: "Handlingen strekker seg over noen dager rundt en midtsommer tidlig på 1970-tallet." Så hvis vi antager at dette er en forlagsmæssig fortalelse så er der jo intet der skulle byde dig som læser at blive dybt skuffet over noget troværdighedsbrud, er der? Og eftersom jeg stadig vil påstå at familien lever i en slags kontekstløs sæbebobletilstand så er tidsangivelsen altså ikke, ifølge forfatteren, det vi skal fokusere på her. Tiden er "indre" eller "never-never" - Fossum har ikke sat sig for at skrive nogen plagsom generationsroman (leave that to Renberg), men ville alligevel gerne have at en svag em af 70-tal var tilstede. Hm?

Mylene said...

Det er heller ingenting ved boka som forteller meg at den tar utgangspunkt i et tidligere eller senere tidspunkt. Dessuten vil jeg anta at forfatteren vil motsette seg et omslag som er helt feil, med tanke på innholdet. Hva tjener i så fall forlaget eller forfatteren på det?

Men la meg stille deg et spørsmål, hva kan være hensikten med å bruke fraser som ikke er tidsriktige? Hva er det en forfatter vil opnå med det?

En eim av en tidsepoke? Synes du ikke det er rart?

Selv om man ønsker å formidle noe helt annet en selve epoken, så kan man vel ikke bare streife innom flere årtier for kunstens skyld? Blir det mer kunst av det?

Susanne said...

Der bliver ikke nødvendigvis mere eller bedre kunst af det, nej, men jeg må referere til de ting jeg har sagt her ovenfor. Det er jo en big deal (=en stor diskussion) om kunsten skal spejle virkeligheden eller ikke. Hvis du bygger et tidsbillede op samtidig med at du slår sprækker i det, så klarer du måske at vise at universet i bogen ikke står i nogen mimetisk relation til virkeligheden og dermed peger på sig selv som kunst, på at litteraturen er en egen virkelighed. Den blotte uro som Fossum har skabt i dig kan også være et kunstnerisk formål. Læserens uro og ubehag kunne let være forskellen mellem et litterært værks karakter af virkelighedsflugt, behagelig underholdning, og noget som er mere rystende, ubehageligt, tankevækkende. Om Fossum har tænkt i præcis disse baner har jeg ingen anelse om (men jeg liker at tro det!) - Og om hun har så kan det selvsagt diskuteres om det som kommer ud af det er BRA OR NOT, the big question. Jeg ville jo umiddelbart sige at hun har lykkes i ... noget, f.eks. at generere denne samtale og alle de spørgsmål Mylene lyder til at være fuld af.

Mylene said...

Jeg blir full av spørsmål fordi du har klart å legge så mye i boka. Jeg er strengt tatt ganske sikker i min egen forståelse :-)

Susanne said...

Og den har jeg vel heller ikke tænkt mig at tage fra dig:)