Saturday, March 10, 2007

Litterær nødhjelp

Dave Eggers
What is the What
McSweeney's 2006
roman, 476 sider

Minnesmerker er ikke hva de var. Fortidas søyleformede monumenter, som lente seg over deg og nærmest truet deg til å huske, er - i hvert fall i Berlin i nyere tid - erstattet med rom. Jeg tenker her spesielt på to slike tankerom, minnerom, nemlig Holocaust-tårnet i det jødiske museet, tegnet av Daniel Libeskind, og den store gravplasslignende flaten av bølgende steinkister som utgjør Peter Eisenmans Denkmal für die ermordeten Juden Europas.

Det sistnevnte labyrintiske monumentet gjør meg oppmerksom på arkitekturens kraft, hvordan en ytre struktur på veldig konkret vis framkaller en fysisk og mental tilstand. Når man går inn mellom steinkistene (det er umulig å tenke steinformasjonene som noe annet enn kister), forsvinner lyden fra gata; en taushet og en kulde lyser fra plassen. Steinkistene er regelmessige, de varierer bare
i høyde, men grunnen under deg bølger uforutsigelig - alt er tilrettelagt for å gjøre deg svimmel.

Hele konseptet ligger i og for seg nær fornøyelsesparken. I Disneyland kan du endelig trykke Donald Duck i hånden, endelig kan du på helt konkret vis, i en rutsjebane, merke på kroppen hvordan det er i Walt Disneys verden. Skjønt det er lang vei fra å suggereres til å merke fryden i et fantasiunivers, til å merke smerten i menneskets egen historie.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at også litteraturen kan fungere som et slikt minnerom. Det renskårne Disneyland, den hypersfæren vi har formet Vesten som, via medial forvrengning og endeløs implementering av kunstige behov, mangler så til de grader å bli prikket hull på av noe skarpt, noe som kan få oss til å huske hvordan Den Andre lever, gjemt vekk i forstadskvarterer og på fjerntliggende kontinenter.

Så hvordan smugle små virkelighetssjokk inn over grensene? Jo, gjenkomsten av den historisk-biografiske, erfaringsbaserte roman ser ut til å være et mulig svar. Og ofte skal vi ikke spesielt langt tilbake i tid, det er gjerne samtidshistoriske hendelser som ligger til grunn - som i Jörgen Gassilewskis roman Göteborgshändelserna (2006), om opptøyene under EU-toppmøtet i 2001, og Claus Beck-Nielsens Selvmordsaktionen (2005), om den pågående krigen i Irak.

Den amerikanske forfatteren Dave Eggers kjenner vi fra debuten A Heartbreaking Work of Staggering Genius  (2000) og senest på norsk grunn med oversettelsen av novellesamlingen How We Are Hungry, Så sultne vi er (2006). Eggers er også utgiver av det litterære cool-humoristiske tidsskriftet McSweeney's, men med What is the What: The Autobiography of Valentino Achak Deng vender han for alvor tilbake til det hjerteskjærende.

Romanen har borgerkrigen i Sudan (1984 - 2005) som sitt topos, en krig sett gjennom Valentino Achak Dengs øyne. Deng er en av de mange «Lost Boys» - tusenvis av unge gutter som i store grupper flyktet mot Etiopia og Kenya, vekk fra regjeringstroppenes overgrep mot befolkningen. «Lost Girls» finnes det få av; de ble enten voldtatt og drept eller solgt som slaver.

Men handlingen i What is the What starter i Atlanta, USA. Som den tillitsfulle sjel han er, åpner Deng sin dør for et afro-amerikansk par, og snart ligger han bastet og bundet på gulvet mens de to tømmer leiligheten. En ung gutt settes til å passe på Deng mens det første lasset med tjuvgods kjøres vekk. Deng ligger på gulvet og stirrer på pjokken, TV Boy, som selv stirrer på en fjernsynsskjerm og later som han er alene i huset. Deng begynner å fortelle ham sin historie, som hodepinesignaler, som en alternativ tv-kanal. Tidsmessig pendler vi mellom beretningene om overfallene på den sudanske sivilbefolkningen og overfallet på Deng i Atlanta.

Gjennom hele boka hylles fortellingen som selve det limet som holder menneskekollektivet sammen. Litt annerledes var formen i A Heartbreaking Work of Staggering Genius - en selvbiografisk beretning om hvordan Eggers og broren overlever etter at begge deres foreldre er døde av kreft - og i de ovennevnte romanene av Gassilewski og Beck-Nielsen. Disse er i høy grad form- eksperimenterende metaromaner, litteratur som også har som mål å diskutere seg selv som litteratur. Her debatterer forfatteren sin egen rolle i den aktuelle saken helt eksplisitt; for eksempel hvor problematisk det kan være å utrope seg selv til talerør for Den Andre.

Dette helt i motsetning til What is the What, hvor idealisten Eggers gjør alt for å smelte sammen med den personen han gir stemme. Eggers selv er faktisk ikke å spore noe sted i teksten, annet enn som en fortellerteknisk verktøykasse som stiller seg til rådighet for den spill levende, autentisk fortapte gutten ved navn Valentino Achak Deng.

Hvilket bidrar til å tippe prosjektet ganske nær det sentimentale, det i overkant forenklende. Deng blir til en syngende lyd, en tone, på samme måte som i J.D. Salingers Catcher in the Rye, hvor romanteksten er lik med iscenesettelsen av Holden Caulfields stemme. Men forskjellen er vesentlig, for Deng finnes - og dermed oppstår det et tydelig mellomrom: Det faktum at Deng-i-teksten neppe kan være lik Deng-i-verden, at det finnes et fortolkende lag, skjules av Eggers der hvor det i stedet kunne tenkes drøftet åpent.

Det er Valentino Achak Dengs stemme vi lytter til, og føler med, fordi tilliten til hans komplette uskyld opparbeides mens vi leser: Deng tegner ikke karikaturer av sine motstandere. Ikke desto mindre ser vi hans overgripere, arabere og afro-amerikanere, i et entydig negativt lys. Her kunne Eggers valgt annerledes.

What is the What er litteraturen forkledd som nødhjelpsorganisasjon. Dette mener Eggers! Inderlighetspostulatet er intakt. Baksideblurbene refererer nesten utelukkende til sakprosaforfattere som har skrevet om Sudan. Bokutgivelsen ledsages av all verdens tilleggsinformasjon om Sudan og hvordan man kan hjelpe Deng og de fortapte guttungene - hvorav opp imot 3800 nå lever i USA.

Bare ett sted kommer vi tett på Eggers selv. Det er når vi leser om samtalene mellom Deng og hans amerikanske sponsor - en mann som føler seg rotløs, og som gjennom Dengs fortelling finner ut hvordan han skal hele seg selv. Den fortapte gutten omfavner den fortapte gutten, og der slutter også romanen: «How can I pretend that you do not exist? It would be almost as impossible as you pretending that I do not exist.»

Susanne Christensen, Klassekampen 10. marts 2007.

No comments: