Saturday, March 31, 2007

Menn i motvind

Ronnie Sandahl
Vi som aldrig sa hora
Wahlström & Widstrand 2007
Roman, 172 sider

Pelle Andersson
Hela vägen hem
Albert Bonniers förlag 2007
Roman, 352 sider

To Aftonbladet-journalister er ute og vifter med prosaen sin. De to romanene er slående like i tematikk og form: Unge eller yngre menn vender hjem til forstaden hvor de vokste opp, farsfigurer er døde eller fraværende, ikke overraskende beveger vi oss via gjentatte flashbacks identitetsavsøkende mellom nåtid og fortid.

Ronnie Sandahl (f. 1984) er debutant, spaltist og blogger med et visst mediesus omkring seg. Han har skrevet en bittersøt postromantisk ungdomsroman som løper av sted så casual som dette: «Han reser sig. Benen bär honom motvilligt. Axlarna värker. Halsen. Huvudet dunkar. Smaken av i går. Han tittar ut över en stad som alla andra. Väntar på att den ska vakna. Allt kommer till honom nu. Det kommer med regnet.»

Vi følger et vennekollektiv bestående av fire kamerater, men man får følelsen av at Hannes, Frippe, Kristian og Stig like gjerne kunne leses som en slags identitetssverm, en samling aspekter i samme guttepsykiske landskap: Hannes er godhjertet, og til forskjell fra kyniske Frippe sliter han med å oppnå fysisk kontakt med jentene. Kristian er den overvektige, feminiserte mannen som plages av spiseforstyrrelser; Stig er skyggen, et uartikulert mobbeoffer som bare vaker i fortellingens ytterkant.

Muligens kan det påstås at «Vi som aldrig sa hora» diskuterer manns- rollens møte med nyfeminismen, men dette temaet fordunster raskt i en god, gammeldags trekantaffære mellom Hannes, Frippe og little trouble girl Wilma. Romanen ender da også med å rave omkring blant gamle skismaer mellom hode og kropp, kjærlighet og sex, madonna og hore. Derimot har Sandahl en del vettugt å si om de komplekse relasjonene mellom ei jente, Wilma, som av uvisse grunner gjør seg kald - har noen gjort henne noe vondt, eller flørter hun med rollen som tøff postromantiker? - og blide Hannes, den omsorgsfulle vennen som aldri slippes inn.

Figurene i Sandahls roman kunne vært fjernt beslektet med Geir Kinsarvik (i Lars Ove Seljestads Blind) og Rino (i Lars Ramslies Fatso), men i siste instans får vi for lite debatt og for mye ungdommelig postromantikk. Romanen er i tillegg skrevet med så lett hånd at jeg tror Sandahl må ha shoppet metaforer på ICA for SEK 2,50.

Pelle Andersson har tidligere utgitt diktsamlingene Döda män är alltid viktiga (1997) og Efter stölden (2003), og hans roman er av den snikende typen. Boka røper seint hva som er dens ærend: Vi blir langsomt kjent med journalisten Stefan Didrik, som etter foreldrenes død vender hjem til Söderäng. Andersson portretterer et politisk miljø gjennom flashbacks, og hvordan gjør man så dét? Andersson vil la en vennegjeng komme til orde, derfor preges teksten av dialoger, ofte drukne og ofte pratsomme, noe som har pumpet sideantallet godt - og unødig - opp.

Stefan Didriks ungdomsvenner var en bråkete bande med masse politiske fakter, men om de unge menneskene digger politikk eller rock eller frimerker virker litt hipp som happ. Et kollektiv blir beskrevet med alle sine sympatier og antipatier. Man bruker ord som «lyrikerjävel» og «pamper», og når et bilde faller ned fra veggen og rammen smadres, handler krangelen raskt om hvem som er mest autentisk arbeiderklasse. Men nye vinder blåser over Söderäng, vi har både Attac, Slavoj Zizek og nya vänstern oppe til diskusjon, og vi blir klar over at vi lever i en brytningstid - også i senga: Stefan Didrik trekkes mellom fortidsbaben Cecilia og framtidsbaben Stina.

De endeløse konfliktene i vennegjengen oppløser seg imidlertid i ren soap. Mest futt er det i portrettet av Stefans klassiske arbeiderfar (Janssons fristelse og «Internasjonalen» på St. Hans-fest i bakgården) og dennes kreftdød. Stefan møter flere år senere Söderängs lokale pamp Harald Berggren, som er mer enn villig til å innrømme at hans business forurenser lokalområdet. Stefan sendes ut til Berggren for å skrive et intervju i serien «Stefan Didrik hjemme hos makten», og overstyrer først i raseri. Siden forbrødres de to i en felles pasjon for bandet Eldkvarn. Da Berggren etter hvert erklæres konkurs, trer Stefan hjelpende til. På den måten reddes arbeidsplasser i lokalområdet, og Stefan lærer å styre sitt noe ensidige raseri mot diverse pampe-karikaturer.

Andersson må ha moret seg når han sent i boka lar Stefan uttale følgende: «Jag drömde nog om att bli författare en gång i tiden, men journalistiken tog över - och jag tror faktiskt mest på journalistiken, det är den som förandrar samhället. Konsten är vacker, den är som knorren på grisen, en rolig detalj på något i övrigt ganska vulgärt.» Andersson gjør noe med språket i «Hela vägen hem», det er langsommelig, omstendelig, på en u-journalistisk måte, men selve romanstrukturen blir for stiv og velkjent. For si meg, hva kan man egentlig bruke plottorientert prosa til? Svaret må være krim. Det er ingen skam - skriv krim, det er helt ok!

Susanne Christensen, Klassekampen 31. marts 2007

No comments: