Feminisme på speed

Akademisk superstjerne mot essensiell kvinnemakt

Litteraturtidsskriftet Vagant tematiserer feminisme og kjønn i sitt siste nummer. I likhet med Fetts debattredaktør Hanna Helseth, som skrev om nummeret i gårsdagens avis, mener jeg dette er interes- sant lesning, ikke minst intervjuene med de to feminististiske motpolene Judith Butler og Camilla Paglia.

Butler er lesbisk, postrukturalist og en av opphavskvinnene til den såkalte queer-teorien. Det at vi har ulike kjønn kan ifølge Butler sammenlignes med at vi spiller en forestilling. Vi er altså ikke mann eller kvinne, vi «gjør kjønn». Det spesielle med Butler er likevel at hun drar dette ut i den ekstreme ytterligheten, der det å være født med mannlig eller kvinnelig kjønnsorgan har omtrent like stor betydning som om man er født blondine eller brunette.

Queer-teorien bygger på at seksualitet og kjønn er konstruert, altså ikke noe naturgitt. Ifølge denne teorien bør individer ikke beskrives
i kategorier som homofil, heterofil, mann og kvinne. I Sverige har queer-teori hatt større innflytelse i offentligheten enn i Norge, og det nystartede partiet Feministisk Initativ hadde for eksempel på programmet å innføre en navnelov som ikke utgår fra biologisk kjønn (som gjør det mulig for menn å ha kvinnenavn og vice versa) og en samlivslov som kan omfatte forhold der flere enn to personer inngår. Det siste utviklet seg raskt til en debatt om anerkjennelse av flergifte/polygami.

Når post-strukturalistiske feminister, som Jeanette Sky i Klasse- kampen lørdag i polemikk mot de såkalte Villkvinnene, bruker «essensialistisk» som en nedsettende karakteristikk av konkur- rerende feminister, eller når folk hyppig angripes for «biologisme», er dette eksempler på Judith Butlers gjennomslagskraft i akademiske feministkretser.

Mens Judith Butler er akademisk superstjerne i den anglosaksiske verden, er Camilla Paglia en typisk «outsider» i forhold til det akademiske feministmiljøet. I intervjuet med Vagant sier Paglia at hun aldri har fått jobb ved noen av de prestisjetunge amerikanske universitetene og den eneste som holder hånden over henne er hennes mentor Harold Bloom («The Western Canon»). Det kan også skyldes at Paglia er en sterk motstander av poststrukturalismen.
I Vagant-intervjuet sier hun at «den formen for nærlesning denne bevegelsen fremmer er korrupt - den tar bort selve magien ved teksten, dens sublime nivå». Paglia mener derfor «professorer
som gir Butlers tekster til sine studenter, ikke bare kaster bort
studentenes verdifulle tid, de demonstrerer også sin egen engstelse, konvensjonalitet og kunnskapsløshet.»

Der Butler - i hvert fall ifølge hennes kritikere - driver ut naturen, kroppen og biologien fra feminismen, mener Paglia at politisk likestilling er hjelpeløs uten at man forholder seg til motsetnings- paret mann og kvinne. Det er også interessant å legge merke til
at på flere områder representerer Paglia langt på vei den samme tenkemåten som kommer til uttrykk i Clarissa Pinkola Estes bok «Kvinner som løper med ulver», som blant annet har inspirert den norske villkvinnebevegelsen som oppfordrer kvinner til å finne tilbake til urkvinnen i seg. Komikeren Shabana Rehman er for øvrig en av dem som har latt seg inspirere av «Kvinner som løper med ulver».

Vanligvis er det ganske dumt - og feigt - å konkludere med at sannheten ligger et sted midt i mellom, men akkurat når det gjelder Judith Butler og Camilla Paglia er det nærliggende å gjøre nettopp det. Paglias entusiastiske utlegninger om det dionysiske og feminine er gode fortellinger, men ender raskt opp i høystemte kjærlighets- erklæringer til tradisjonelle forestillinger om hva det vil si å være kvinne. Queer-teoretikernes drøm om at kategoriene mann og kvinne skal forsvinne, må på sin side karakteriseres som en langt framskreden millenaristisk sekterisme.

Redaktør Bjørgulv Braanen, Klassekampen 3. april 2007