Saturday, April 28, 2007

Det ville hjertets retorikk

Margreth Olin
Ingen vet hvem jeg er
Oktober 2007
Tekster, 138 sider

Margreth Olin gjenkjenner vi først og fremst som regissøren av dokumentarfilmer som «Kroppen min» (2002) og «Ungdommens råskap» (2004). Nå bokdebuterer hun med en liten samling tekster som i utgangspunktet alle har stått på trykk i Dagbladet mellom 2005 og 2007. «Ingen vet hvem jeg er» er ikke merket med noen spesifikk sjangerbenevnelse – hence the title, kan hende? Men det er egentlig snakk om nokså typiske petit-journalistiske avisspalter; personlige opprop som tar utgangspunkt i en hverdagslig situasjon, et møte
– «og etter dette kom jeg til å tenke på …» Men best nærmer jeg
meg tekstene ut fra følgende iakttakelser:

De starter alle som en slags oljemalerier, i den forstand at olje- maleriet – kan det påstås – står i et nærhetsforhold til det litterære, til fiksjonen. Bilder males med bred pensel, masse følelse, og utgjør til sammen en lang catwalk av beautiful loosers. Vi kjenner dem fra før: gatebarna, rusmisbrukerne, asylsøkerne, the down and out. Charles Baudelaire, Andy Warhol, Lukas Moodysson og Calvin Klein har, hver på sin måte, undersøkt og framvist de samme figurene
– modernitetens ofre, det menneskelige avfallet som utstøtes i en hypereffektivisert verden.

Ut av disse oljemaleriene, som liksom er forvridde, skapt av en slags turbulens – det ville hjertets logikk? –, trer plutselig en veldig barsk, direkte henvendt retorikk som benytter seg av hyperbol argumenta- sjon og håndfast statistikk for å sette sin vilje igjennom. Dette vil vi gjerne lese som et skritt ut av det litterære, over i en annen sjan- ger, journalistikken, pamfletten, sakprosaen. De små tekstene er bastarder som krysser grensen og blir til flyktningepolitiske flammetaler og rabiate angrep på skole- og helsevesen.

Litt forenklet kunne man si at teksterne tar turen fra kunstens irrasjonelle sfærer inn i politikkens rasjonelle ditto. Bevegelsen
– denne «overskridelsen» – vil hele en nevrotisk samfunnskropp hvor det smertende kjødet verken blir hørt eller sett av en mer maskinell, funksjonell, avpersonalisert instans, et teknomonster – la oss kalle dette monsteret Systemet. Kunstnerens humanistiske misjon er å
se det smertende kjødet som er kastet på gata, det menneskelige avfallet, for så å utstøte et skrik som skal få Systemet til å respondere, til å se og huske.

Drivfjæren bak Olins prosjekt er visst nettopp en humanistisk ideo- logi av dette slaget; en ideologi som har en vag duft av 1968s blom- sterbarn ved seg, og som fikk et av sine sterkeste mytologiserte uttrykk i Astrid Lindgrens forfatterskap. I Lindgrens «Mio, min Mio» (1954) kjemper prins Mio, en transcendent versjon av det ignorerte barnet, oppløftet til en sfære av endeløs nytelse og fri lek, med den onde ridder Kato som har et hjerte av stein. I direkte forlengelse gjenfinnes figuren i John Hughes' ungdomsfilm «The Breakfast Club» (1985), hvor den svartkledte, sortsminkede basket case Allison med isnende sadisme i stemmen sier: «When you grow up, your heart dies.»

Men hva er det som skjer når jeg lytter inngående til det ville hjertets retorikk? Olin stresser viktigheten av å se «det unike»
i mennesket, og imperativet lyder gang på gang: husk! Husk bar- net. Men paradoksalt nok finnes det også negasjoner, for midt i
den affektive strømmen lyder det plutselig: «Jeg vil ikke en gang
til høre» … «Ikke fortell meg en gang til,» brøler Olin.

Og med ett befinner leseren seg på en ekstatisk U2-konsert, hun
går opp i det hele, hun hopper i takt med kroppene rundt seg: «One»! Men så oppstår det en liten forsinkelse, plutselig trekker hun seg et par millimeter tilbake. Olin skriver: «Jeg visste ingenting om å elske før jeg fikk Maria», «Å få barn har vært et under. Alt har sin tid. Det krever mange år på et universitet å få den samme visdom samvær med barn gir». Hva skal den barnløse leser stille opp mot sånne utsagn? Kan jeg ikke elske? Skjønner jeg ingenting? Kan jeg overhodet lese denne boka?

Olin bruker den humanistiske utopien om barndomslandet, om den unike kjernen innerst i mennesket, som en imaginær lysende livmor som henger i horisonten – en lysende livmor hun kan bruke til å banke løs på en uperfekt, fragmentert verden. Jeg må innrømme at jeg kommer i stuss, både om bildet som males opp og strategien som foreslås.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. april 2007

No comments: