Sunday, June 03, 2007

Flammende fittedikt

Niels Lyngsø
39 digte til det brændende bibliotek
Gyldendal DK 2007
Dikt, 54 sider

Niels Lyngsøs forrige utgivelse var en kvadratisk bokkasse inneholdende «Morfeus», et massivt dikt- og poetikkverk fullt av både essays og sprelske figurdikt sammenheftet i ryggen av fem ringer - et grep som skulle gjøre boka potensielt uendelig, i hvert fall uten en definert begynnelse og slutt. «Morfeus» er fra 2004; året etter kom Gilles Deleuze og Felix Guattaris «Tusind plateauer» i dansk språkdrakt, oversatt av selvsamme Lyngsø. Om Deleuze er en vitalistisk filosof, så er Lyngsø vel også å betegne som en vitalistisk poet, med alt hva det innebærer av maksimalisme og eksplisitt fallisk schwung. Gjennom hele det poetiske forfatterskapet, som sprang ut av den neonbelyste, englebesyngende danske 80-talls- poesien (Michael Strunge, Søren Ulrik Thomsen), er det derfor ikke så rent lite kropp og verden å finne. Men en nærmere utdypning av hvilken kropp og hvilken verden har latt vente på seg.

Lyngsøs nye diktsamling kan se ut som et steg i spesifiserende retning. Liksom i «Tarkovskijs heste» (2006), den nye boka til 80-tallskollegaen Pia Tafdrup, ligger tematikken tett opptil en ny selvbiografisk sound. I begge tilfeller spøker døde eller døende foreldre i diktene. Verket kan videre knyttes til Lyngsøs biografi: Tittelen viser til bokas 39 dikt, som sannelig utkommer på dikterens 39-årsdag. Vi kan være sjenerøse og kalle dette grepet konseptuelt, eller vi kan være mindre sjenerøse og kalle det tallmystikk og selvmytologisering.

Diktene, som ofte har en vis snapshop-estetisk hverdagslighet ved seg, later til å ville påbegynne en samtale med de avdøde foreldrene gjennom minnene som virvles opp av et tomt hus. Faren er den første som tiltales direkte, diktene til mora lar vente på seg - i stedet (?) dukker det opp en rekke dikt henvendt til middelalder- mystikeren Hildegard von Bingen, en ikke uinteressant figur. Utover å være nonne, komponist og urtekyndig, hadde von Bingen sterke visjoner som ble nedskrevet; ettertida har lest dem som en salig miks av migreneanfall og orgasmer.

Von Bingen blir representant for det elementet som er til stede overalt i diktsamlingen: ilden. Men det er en ild som er vrien å nå fram til, en elementenes kamp raser: Diktenes jeg holdes fast av vann, i lengsel mot ild. Denne kampen kan også leses som et ødipalt drama. Bindingen til den døende og/eller døde faren (vannets element) er smertefull og nært knyttet til artikulasjonsevnen.
Diktet «Ham & mig» lyder i sin fulle lengde slik:

Ham der taler, siger ingenting. De ord der kom-
mer ud af munden på ham, er ikke hans; de er
mine. Jeg sidder fast i halsen på ham, og det man
kunne tro var hans tunge, er faktisk min hale. Jeg
kan gøre kunster med den: daske den mod ganen
så den danner et 'd', eller lægge den fladt ned så
vokalerne stryger den med hårene: aaah!
Jeg sidder som en kile i kødet på ham og har været
så længe i dette klæge bælgmørke at jeg ikke læn-
gere ved om det er ham eller mig der af og til spjæt-
ter. Jeg ved ikke om han ved jeg er her; jeg er end
ikke sikker på at han stadig er i live, stanken herinde
er ulidelig. Så hvis nogen hører disse ord komme
ud af munden på ham, så luk det forkrampede lille
mundhul helt op, tag fat om min hale og træk til.

Etter denne anropelsen er det som om et nytt kopula opprettes: dikter-jeget & ilden. Det som følger nå er en serie regulære puledikt, hvor språket virrer mellom det høyspent metaforiserende og det spesifikke og helt konkrete. Ikke alle pulediktene lykkes like godt, men kanskje er det en smakssak. Selv synes jeg ikke at besynging av det kvinnelige kjønnet nødvendigvis må akkompagneres med bilder av strykeorkestre og stjerner som støter sammen.

Men kritikken av metaforene er allerede innebygget. I et dikt kalt «Selvportræt, 2007» heter det: «Barndommens monstre har nye navne;/ jeg blir kaldt far og er nede i kælderen/ efter vasketøj, men fortaber mig i halvmørkets/ følebiograf, hvor alt er overbesat - selv sproget/ er paranoidt: Jeg kan ikke nævne flyttekasser/ uden at de blir symbol på rodløshed/ eller samlermani, men det er det/ fugtige, mørnede pap, som på indrammede/ billeders bagsider, jeg vil ha fat i».

Det lille narrative forløpet nærværende leser har flikket sammen, munner ut i et par hjerteskjærende dikt (Vågeblus I + II + III) henvendt til en mor som dør av kreft på sykehuset. Mellom lyden av «mors klemte stemme» og synet av Alexandrias bibliotek, som brenner i øynene hennes, skisseres en ny arvemessig orden - en orden formet etter ildens logikk.

SC, Klassekampen 2. juni 2007

2 comments:

Susanne said...

Det er muligvis helt forkert at regne Lyngsø som 80er-poet! Er det bare _hans stil_ jeg tænker på som 80er? A sudden uncomfortable confusion has hit me.

Susanne said...

I stand accused, Lyngsø debuterede i 1992.