Odin rocker ut
Cornelius Jakhelln
Gudenes fall
Cappelen 2007
Roman, 428 sider
Det er høykonjunktur for eventyr og myter nå om dagen; Rowlings «Harry Potter» og Tolkiens «Ringenes herre» selger som varmt hvetebrød, både i film- og bokform. Folkelige fortellinger hvor frontene mellom de snille og de slemme er tydelige - på den måten er det lett å skape engasjement, lett å suge til seg oppmerksomhet - kan uten problemer holde en hel verden i åndeløs spenning: Axis of Evil av George W. Bush er ett eksempel. Fantasifulle parallellverdener genererer en utrolig energi, fortellinger skyter ut av fortellinger i et uendelig spinn. Snur vi oss den andre veien, er virkelighetssimulasjonene (noen vil regne Axis of Evil blant disse) like så mange og spektakulære, men gir oss neppe den samme roen - tryggheten - som det eventyret som faktisk likner et eventyr.
Cornelius Jakhelln har tidligere publisert poesitetralogien «Quadra Natura», hvori myte mikses med rapp, og med «Gudenes fall» vant han Cappelens store nordiske romankonkurranse. Jakhelln reaktiverer her den velkjente norrøne mytologien, ikke først og fremst som en vev av fortellinger, nei, listig nok får han leseren på kroken ved å ta telefonen til Odin og høre hva han egentlig synes om menneskenes mytomane tåpeligheter, bruket og misbruket av hans figur, av Valhall, Loke, Balder og resten av gjengen.
Vi finner Odin sittende i underheimen, filosoferende med en god sigar mellom fingrene - Nietzsches og Wagners framstillinger av de norrøne gudene går han i rette med, men det er nå allikevel nytelsen, besyngelsen av nytelse, som opptar ham mest. Men om verdsettelsen av storslått orkestermusikk, store sigarer og storhet i sin alminnelighet skulle indikere snobbisme (eller noe annet stygt), så er det slett ikke dét Odin har på gang: Hans beste venner er dverger, hierarkier synes han ikke noe om. Og orkestermusikken toner med jevne mellomrom over i blækk føkking skittmettell.
Men lenge før alt dette har noe annet rammet oss, nemlig språket: «Dau, jei? Hellnåo! Jei ser jora stige opp a have, evi grønnkledd er ho, fistene flonkene ny! Fosser faller, ørn flyr over, den som på fjelle fisken veider, men ikke alt er som før: fisken har fått panserhud å antiluftsjyts, så den sjeinene jakthøna kan bare prrrøve sei!» Den gjennombastardiserte, talespråksetterliknende stanken av et språk som velter ut av Jakhellns roman, er virkelig noe for seg. Lovene og vedtektene som omgir det skriftlige språket ligger konsekvent kullkastet, og et plumpt, men syngende, durende, språk - gjennomtrukket av all verdens tenkelige drifter - flyter fritt.
Odin og de andre underholder da også seg selv og hverandre med analfiksert stand-up comedy; disse gudene er i sannhet falne. Men så lavt som gudene nå ligger - humoristisk sett - i underheimen, finnes altså estetisk nytelse og filosofisk tenkning side om side, fullt ut vitalt.
Hos menneskene, i overheimen, står det imidlertid annerledes til. De ondskapsfulle beistene finner stadig sykere måter å underholde seg på: groteske tv-shows hvor spillet for eksempel står om foreldrenes frigivelse fra et asylmottak, og hvor tilintetgjøringskriger raser uten at de kjempende noensinne får sett fiendens ansikt. Folkemord-Ask og Holocaust-Embla har hentet inspirasjon fra Marquis de Sade og Caligula - og Odin stønner: «Homo sapiens? Mai æss.»
Nei, det kan ikke fortsette, makta (eller rettere, maktmisbruket) må tilbakeføres til kraften, den kroppslige - guddommelig intervensjon må til. Odins betrodde, sølvdvergen Hornbore, reiser som første- mann til overheimen og ankommer Island like før årtusenskiftet. Forkledd som Robbie Williams (!) skal han spre et selvmordsvirus innebygd i en popsang, no less.
I et annet spor følger vi dvergen Regin, som drømmer kyborg- drømmer og bygger seg en hær av kloner. Fortellingen beveger seg prismatisk inn og ut av ymse anekdoter og sidespor, men de siste 80 siders Götterdämmerung er en litterær burn-out av rang og tvinger anmelderen til å overveie metaforer som spiller på «vill fest», «massiv rus» og «høy fart» - det er nesten ingen vei utenom, for dette er jammen bra.
Susanne Christensen, Klassekampen 23. juni 2007