Monday, July 02, 2007

Å spille integrering

Steffen R. M. Sørum
Legg cricket på is
Oktober 2007
Prosa, 134 sider

Små blå detaljer kan kanskje også ha virkningskraft

Jeg sitter lenge og vipper Steffen R. M. Sørums lille flis av en bok i lyset før jeg begynner å lese: Boka har nemlig en forunderlig delfinskinn-aktig (forestiller jeg meg) overflate som skifter fra sart blå til en mer lilla tone. Den beholder sitt pokerface, ingen sjangerføringer er å finne noe sted - men den har klart objektkarakter, denne boka er en ting, den har kropp: I mine øyne likner den både en bruksbok, en slags guidebok, en gavebok, en lettlest-bok, en barnebok, en diktsamling og en mikroroman - og kanskje er den alt dette på en gang.

Og det er noe med fargen blå - håp, liksom, uskyld, drøm. Sørum har (minst) to skjønnlitterære utgivelser bak seg, debuten «Du elsker meg» (2000) og «Fundamentalt nå» (2002), den siste skrevet under pseudonymet Kazzab al-Abyad, og her er det mørkere sjatteringer som gjør seg gjeldende. Begge bøker inneholder grelle beskrivelser av disintegrasjon, uoverkommelig fremmedhetsfølelse og ikke minst: voldsomme, plutselige og ganske groteske selvmord. En mor skyter seg foran øynene på sønnen, en søster hamrer to skarpe blyanter inn i øyenhulene ved å slå hodet i skrivebordet for full kraft. I «Legg cricket på is» bare antydes den urolige bakgrunnen; vår hovedperson bærer på minner om krig, men ellers er vi i en framtidsvendt modus.
Teksten beveger seg på et uhyre konkret plan. Den forteller sin lille historie - ikke spesielt eksplisitt og overtydelig - om ventetiden (man tenker asylsak) i et frossent Oslo, og den stille, men pregnante fryden spillet (i dette tilfelle cricket) gir, i forhold til en vellykket integreringsprosess.

Enkle motsetninger som natt - dag, salt - søtt og ikke minst varmt - kaldt er med på å strukturere teksten - det finnes en «flamme i meg» (s. 36) og «kulden har gjort kroppen stiv» (s. 42). I den grad bilder overhodet forekommer, er de ekstremt kortpustede, konkrete. Her har vi for eksempel en katt på spasertur: Dyret fungerer som en speiling, et bilde på en tilstand i den som ser, men bildet blir skarpt og, ja, frostklart nærværende, på grunn av det knappe språket.

Den kvelden står jeg i vinduet mitt igjen.
Utenfor ser jeg katten luske
over fotballbanen.
Den får meg til å smile.
Den strekker en fot opp avsnøen, rister den.
Tar et nytt steg.
Løfter foten og rister den.
Jeg ler fordi jeg ser at katten
står midt ute på banen.
Den stakkaren.
Det er like langt frem,
uansett hvilken retning den velger.
Den trår forsiktig videre.

Å, men det er jo forresten cricket det skal handle om. Sørum er påpasselig med å beskrive spillet i alle detaljer, det finnes til og med en liten cricketmanual bakerst i boka. Teksten er godt integrert i forfatterens eget liv også; vi ser en smilende Sørum i full cricketutrustning på siste side, the living proof.

Men om Sørum tuter ørene våre fulle med cricketsnakk, er det likevel integrering som spill som slår meg som bokas egentlige tema, og der har vi pokerfjeset igjen - fremmed, hvem er fremmed, er vi ikke alle det? Og, funderer jeg, kunne denne lille boka faktisk tenkes å ha en virkning et sted? I skarp konkurranse med et overvennlig system av pedagoger og saksbehandlere som bare graver grøftene dypere, forskjellene mer smertelige, når de - høyt og tydelig som om de snakket til en hørselshemmet - forklarer: «Sånn gjør vi det her, lille negervennen min.»

Men hallo, fint, get in the game. Spørsmålet er hvilket game vi egentlig er tilskuere til? Cricketspillere er ekstremt godt pakket inn, de likner rene kyborger, Michelin-gubber. Spillet som heter integrering er også et maskulinitetsspill, ser det ut til. Det kvinnelige elementet i boka befinner seg utenfor spillet, og har englefunksjon: «En ung dame på skøyter forsøker/ å hjelpe meg opp./ Jeg trekker henne nesten ned,/ men hun får meg på beina igjen./ - Du er jo som Bambi på isen, ler hun./ Jeg rister uforstående på hodet.» Men vår helt trenger ikke engelen for å komme seg på beina; han klarer det utmerket vel i aktivt samvær med kompisene.

«Legg cricket på is» toner ut med et slag, med den kalde lufta ned i lungene, den basale fryden ved den fysiske aktiviteten, og ikke minst, fryden som ligger i å ramme ballen rent. Den lille røde prikken som lyser på bokas forside blir til slutt til et slags integreringsspillets g-punkt, i et enkelt «ja, der!».

Susanne Christensen, Klassekampen 30. juni 2007