Saturday, July 14, 2007

Arkivisk aktivisme

Rett Kopi - dokumenterer fremtiden
Red. Nygård og Prestsæter
Tidsskrift, 222 sider

Hvordan uttale ordet «modernisme» i dag? Prøv først å si «høymodernisme» som om du har noe råttent, for eksempel en død fugleunge, i munnen. Du kan også forsøke deg med en mer svermerisk, henført tone - som drømte du om en annen og bedre verden. Du kan også stille deg på en stol, du kan stille stolen på gata (se opp for forbipasserende biler), eller du kan stille den på en fjelltopp (pass på løse steiner under de vaklende stolbeina) og skrike ordet ut, hvordan føles det? Som i går eller som i dag, som et forræderisk komplott? Eller som i morgen, som en lysende framtidshorisont?

Uansett, og mer nøkternt: «Modernisme» og «modernitet» er historiske kategorier som det går an å studere. Et helt enestående verktøy for slike studier har nettopp rammet Norge med et 222 sider tungt brak: Rett Kopi, et tidsskrift hvis egen historie må være en av de besynderligste.

Dette er tredje utgave av bladet - noe som ikke avsløres et eneste sted, fornuftig nok; for å vektlegge noen form for kontinuitet ville være hodeløst. Tre redaksjoner og tre utgaver, så forskjellige som det går an å bli: førsteutgaven et litt tørt filosofisk tidsskrift, andreutgaven med svart forside og undergrunnspretensjoner og nå slam! Et blått framtidssjokk i kompendieform, et digert forskningsprosjekt som kikker grundig på de siste 100 års ypperste tekstuelle uttrykk for revolusjonær - estetisk så vel som politisk - posisjonering, manifestet.

Første del skrider kronologisk fram med startpunkt i en vaskeekte klassiker, F. T. Marinettis futuristiske manifest fra 1909. Kronologien brytes riktignok av de tekstkommenterende sluttnotene som er plassert i en seksjon etter manifesttekstene: På den måten blir det mye fornøyelig blaing fram og tilbake. 1910- til 1930-tallets manifester er rå erupsjoner av kreativ energi: Persepsjonsfeltet er rammet, liksom øyet som skjæres over i Luis Buñuels film «Den andalusiske hund» (1929). De industrielle og teknologiske nyvinningene krever nye estetiske uttrykk, og de gamle formene må begraves godt og grundig, bruddene må være definitive.

Overordnet kan man si at det er den mimetiske virkelighetsgjengivelsen som står for fall i de fleste manifestene. Dynamikken fungerer via repetitive utbrudd som later til å løfte seg opp fra jorda i et smalt tårn mot ymse mer eller mindre transcendente, abstrakte utopier - for så, i en dobbeltbevegelse, å ramle mot oss med revolusjonær kraft, medbringende gnisten til sosiale omveltninger.

Rett Kopi bryter ny grunn med sin arkiviske aktivisme. Det er en fryd å lese for eksempel Mina Loys feministiske manifest fra 1914 (som flere andre tekster for første gang på norsk) og Gertrude Steins ubetalelige kommentar til Marinetti: Teksten med tittelen «Marry Nettie», som på ironisk vis tilfører manifestformen hverdagslighet. Det bør ikke være mulig å undervise i de tidlige avantgardistiske bevegelsene uten å ta disse tekstene i betraktning. Som Marjorie Perloff uttrykker det kort og klart: «[W]e need both Marinetti and Marry Nettie if we are to understand the aporias of Modernism.»

Donna Haraways cyborgmanifest (1985) og Hardt og Negris ny-kommunistiske manifest (2000) er implisitt manifestdiskuterende, og har en helt annen, mer strategisk dynamikk enn de første i sjangeren. Er manifestet altså dødt? Nope, jeg tror ikke det, energien er bare annerledes nå, mer ullen, ulmende. Redaktørene Nygård og Prestsæter skriver i sin artikkel at manifestformen stort sett ligger som en ubrukt mulighet i Norge, så spørsmålet må da lyde: Hvordan ser et manifest ut i dag? For ikke å si om noen år, når alle fly står på rullebanene med oljetomme tanker. Kanskje det ikke lenger pilen (Vestens illusjon om framskritt), men sirkelen som må tjenstgjøre som primært symbol.

Rett Kopi toner over i en rent ut sagt lekker artikkelseksjon, med bidrag av blant andre Marjorie Perloff, situasjonismeviteren Mikkel Bolt Rasmussen og Sven-Olov Wallenstein, som igjen følges av en sprelsk enquête og en ikke mindre sprelsk ordliste. Jo, Rett Kopi skulle være god medisin mot glemsomheten, den som reduserer enhver avantgardistisk gestus til et historieløst, løsrevet stilsitat, et frigjøringssimulakrum som vi kjenner dem fra reklame- og underholdningsindustrien. Og som de to redaktørene formulerer det: «Manifester søker å gjøre ord til handling: å gi ord performativ kraft.» Ja?

Du sitter og kjeder deg på sofaen i sommer? Ikke så få av tekstene i Rett Kopi krever faktisk høytlesning, det er teatralitet i disse tekstene. Så hvorfor ikke gå ut og lese høyt på gata, på fjellet? Prøv for eksempel med Mina Loy eller Álvaro de Campo (et av Fernando Pessoas mange pseudonymer) - sistnevnte vil garantert få enhver French taunter («I'll fart in your general direction», som det heter hos Monty Python) til å blekne og visne bort. Tekstene er hysteriske, kraftfulle, de har vært med på å danne oss og danner oss stadig. Rett Kopi kan vise seg å bli en av årets viktigste utgivelser.

Susanne Christensen, Klassekampen 14. juli 2007

No comments: