Saturday, April 21, 2007

Kunst = øyeblikkskollektiver

Glem utopiene, vi skal lære å bebo verden bedre


Den franske kunsthistorikeren Nicolas Bourriauds lille essaysamling om tendenser i 1990-årenes kunst, rammet Frankrike i 1998 - for nesten 10 år siden. I seg selv er de små tekstene forholdsvis uspektakulære og relativt lite sies som ikke allerede har blitt sagt. Dette er imidlertid på ingen måte en god unnskyldning for å undervurdere Bourriauds verk som vitterlig er en slagkraftig og klarsynt oppsummering, en oppsummering som står enda sterkere via sin tittel, et prosjekt og trademark som er umiddelbart fengende: relasjonell estetikk.

Bourriaud slår allerede i forordet fast at det har oppstått en kløft mellom teori og praksis: «Når skal vi slutte å gjemme oss bak 1960-årenes kunsthistorie?» Han tar, i sin lesning av verkene fra 1990-årene, utgangspunkt i en samfunnsanalyse, en situasjonsanalyse, som går på teknologiske fremskritt og urbanisering, to faktorer som har stor innvirkningskraft på hvordan vi lever og kommuniserer. Og dette er nettopp disse områdene den nyere kunst, den relasjonelle estetikk, tar utgangspunkt i. Bourriaud skriver:

De mellommenneskelige relasjonene klarer snart ikke å holde seg utenfor de markedsstyrte rommene: Vi oppfordres til å snakke sammen over behørlig prissatte drikkevarer, en omgangsform som er symbolsk for dagens mellommenneskelige relasjoner. Vil du dele varme med noen, ha velvære for to? Kom og smak på vår kaffe Det er de daglige relasjonene som berøres sterkest av den generelle tingliggjøringen.

Her bryter Bourriaud med en mer revolusjonær, direkte opposisjonell strategi. Han har ingen tro på utopiene, men i stedet for å negere dem vil han flytte dem inn i verden og sette dem til å arbeide der: «Kunsten skulle forberede eller forutsi en fremtidig verden, i stedet modellerer den i dag mulige universer.» Vi skal lære å bebo verden bedre, ikke drømme oss bort. Utopiene om nærhet, som den nyere kunst arbeider med, er nettopp mikroutopier, temporære mulighetsrom hvor mellommenneskelige møter kan finne sted.

Når kunstneren Rirkrit Tiravanija f.eks. bruker gallerirommet til å tilberede og servere et tradisjonelt thailandsk måltid mat for de be- søkende, så skaper han grobunn for at et annet slags kretsløp kan åpne seg opp, en utveksling som er styrt av en bytte- og gaveøkonomi. Det er det som Bourriaud kaller for et sosialt mellomrom (interstice). Måltidet åpner opp muligheter, men det er ikke (bare) møtet som er målet, det er produksjonen av møtet som estetisk form.

Bourriauds tekster fremstår sterke fordi han så tydelig stiller seg på kunstnerenes side. Han skriver teori, men tar utgangspunkt i verkene som foreligger, noe som slett ikke alltid er en selvfølge. Peter Bürgers avantgardeteori fra 1974 er f.eks. ganske svak på mere direkte lesninger av verkene til den neoavantgarden han kritiserer så kraftig.

Noe annet, som også er typisk for Bourriaud, er den selvbevissthet som stråler gjennom: Han er den som klarte å lese de nye avantgardene idet de utfoldte seg. Og Bourriaud er spesifikk, en liten bukett av kunstnernavn går som et mantra gjennom verket: Liam Gillick, Pierre Huyghe, Felix Gonzalez-Torres og så videre.

Tekstene er videre eminent siterbare og det lille opslagsverket som avslutter boken markerer enda en gang en ambisjon om å gå til grunnlaget mht. diverse polemiske omdefineringer: «Kunst er en aktivitet som består i å produsere forbindelser til verden ved hjelp av tegn, former, gester eller objekter» - slik er dét.

De to kanskje viktigste forbildene for Bourriaud i boken er Guy Debord og Felix Guattari. Debords analyser av skuespillsamfunnet i La société du spectacle (1967) og Debord og situasjonistenes fokus på situasjonen, hendelsen, snarere enn verket i objektets form, er en gjennomgående referanse. Og spesielt Felix Guattaris syn på subjektiviteten som oppstående ut av koblinger, relasjoner, vies det god plass til å analysere og diskutere.

Men Pax ville gjort jobben sin svært dårlig hvis ikke det lange, grundige etterordet var inkludert i utgivelsen. Andrea Kroksnes' etterord gir bl.a. en fin, diskuterende oppsummering av de kritiske røster som har løftet seg mot Bourriaud. En av disse er den britiske kunsthistorikeren Claire Bishop som i essayet «Antagonism and Relational Aesthetics» (2004) gå i flesket på Bourriaud og hans relasjonelle estetikk som hun - med klangbunn i Chantal Mouffes begrep om demokratiet som fundert i en grunnleggende antagonisme - mener han passer altfor harmonisk og smertefritt inn i den omkringliggende kunstverdenens systemer. Som i et gallerienes Hobbitun kan kunstfolket nå få lov å snakke kunstsnakk mens de guffer i seg thailandsk mat.

Den relasjonelle estetikk bærer langt fra noen garanti med seg om at det faktisk er en demokratisk form som utfolder seg. Det ligger allerede i Bourriauds teori at verkene er uavsluttede og at publikums deltagelse er den aktiverende komponent. Om publikum så velger å søke noe annet og mer enn et øyeblikks konsumerende behag eller ei, det er langt fra - og heldigvis ikke - et avgjort faktum. Det er opp til oss nå.

Susanne Christensen, Klassekampen 21. april 2007

No comments: