To seriøse damer

Hélène Cixous:
Blendverk – opphavlege scenar
Oversatt fra fransk av Grete Kleppen
128 sider. Gyldendal. 2006

Sara Stridsberg:
Drömfakulteten
364 sider. Bonniers. 2006

Vi er i 1968: Valerie Solanas går hvileløst omkring i New Yorks gater. Året før har hun utgitt sitt manifest for en ny verden, S.C.U.M. Mani- festo – Society for Cutting Up Men. At "cutting up" både kan henvise til en intellektuell prosess og til en kunstnerisk metode, kollasjen, er det ingen som lenger overveier etter at hun har skutt og nesten myr- det popkunstneren Andy Warhol. Før mordforsøket lever Solanas på gaten, hun prostituerer seg for å tjene penger til den forskerstillin- gen hun har ved psykologisk fakultet, University of Maryland.

Samme år er fransk-algeriske Hélène Cixous involvert i studentopp- røret i Paris, noe som bare seks år senere skal åpne muligheten for grunnleggelsen av et senter for feministisk forskning ved Paris VIII- universitetet, Centre d'Études Féminines. Ansatt som leder for dette forskningssenteret skriver Cixous i 1975 sitt manifest "Le rire de la Méduse" ("Medusas latter"), en ekstatisk hyllest til kvinneskriften écriture féminine. Som Solanas' tekst er "Le rire de la Méduse" et oppgjør med både patriarkat og kapitalistisk varelogikk, to sam- funnsmessige faktorer som begge kvinner ser som uløselig for-
bundet med hverandre.

Begge de to tekstene hyller kvinnen på revolusjonsromantisk vis. Men hvor Cixous' tekst er bejaende, jublende, der er Solanas' tekst
i visse passasjer aggressiv på grensen til det fascistiske. Sistnevnte er vel å merke også skrevet fra en truet posisjon, av en desperado alene på gaten, ekskludert fra universitetsverdenen og nå også fra det kreative sentrum, outsidernes bastion, Warhols The Factory.

Virkelighetssvermeri. Hélène Cixous har siden "Le rire de la Méduse" produsert et vell av tekster i alle sjangrer, og er nå aktuell med en oversettelse av romanen Les rêveries de la femme sauvage ("Vill- kvinnens drømmerier"), som på norsk har fått tittelen Blendverk. Referanse til drøm finnes også i Sara Stridsbergs romantittel Dröm- fakulteten, en roman løst basert på historien om Valerie Solanas. Men hva er det nå disse to damene drømmer om? I Cixous' tilfelle strekker hukommelse, imaginasjon og refleksjon seg etter Cixous' egen oppvekst i Algerie, i Stridsbergs tilfelle retter fantasiene seg mot Solanas' biografi.

Og selve denne bevegelsen, svermeriet for det virkelige, både åpner og lukker faktisk Cixous' roman: "Heile tida då eg budde i Algerie drøymde eg om å nå fram til Algerie ein dag." Romanen dramatiserer opprinnelsesscener fra en søster og en brors oppvekst som dobbelt ekskluderte: Fordi de er representanter for den franske kolonimakten raser lokalbefolkningen mot dem, og som jøder av tysk opprinnelse møtes de med antisemittisme fra kolonimaktens side.

Både tema og stil er gjenkjennelig cixouske – relasjonen til moren og til skriften undersøkes, likeså søster og brors forskjelligartede re- spons på Den andres mange forkledninger (f.eks. en blå sykkel, en ustyrlig hund og den frodige barnepiken Aïcha). Stilen er overdådig, skriften flyter fet og svulstig av sted – men som vennen Derrida siteres for å si i siste nummer av Vagant, er Cixous "a poet thinker, very much a poet and a very thinking poet". Det hjelper nemlig at den høystemte poetiske prosaen er så grunnfestet i refleksjonen og i et flettverk av historisk-politisk realitet, et faktum som definitivt får tekstene til å peke ut over forfatterens egen livmor.

Kroppsvæsker. Drömfakulteten om Valerie Solanas er Sara Strids- bergs andre roman, men Stridsberg har også oversatt Solanas' S.C.U.M. Manifesto til svensk, og videre drevet engasjementet ut
i dramatisering og aktivisme med SKAM-gruppen. I Drömfakulteten besøker fortelleren Solanas mens hun bokstavelig talt ligger og råtner opp alene på et hotellrom i San Franciscos Tenderloin-distrikt i 1988. Dødsscenen har en slags abjektal skjønnhet ved seg: Ymse kropps- væsker flyter, samtidig som scenen opplyses av den forelskelsesaura fortelleren bidrar med. Teksten er skrevet ut i dialoger, vanligvis Valerie i spill med/mot en annen stemme, og har en filmatisk, sært vektløs, flimrende karakter – som alt man kjenner til av glitrende forfallsromantisk americana klippet sammen i ett.

Vi ser Valerie iscenesatt som outsider-heltinne, ekskludert selv fra samtidens feministiske demonstrasjoner: "Daddy's girls läser högt ur manifestet, de kysser varandra och bränder sina medelklasseunder- kläder medan allt du gör är att irra genom sjuka korridorer i en secondhandklänning svart av dödslängtan." Og når Valerie raser mot Warhol, fordi han gjør kunst av andres blodige minner, åpenbarer romanprosjektets paradoks seg – for fortelleren har det sannelig ikke lett med Valerie underveis, Valerie som i sterke vendinger viser sitt mishag med det hun mener er en sentimental iscenesettelse av seg selv. Når fortelleren dukker opp som sjelesørger ved Valeries døds- leie, virker hun da også som en annen Orpheus, sulten på å plyndre liket for virkelighetseffekter i kunstens tjeneste, en kunst som virkelighetens Solanas raste mot i sitt manifest.

Biologistisk. Stridsberg skriver i sitt forord til oversettelsen av S.C.U.M. Manifesto at teksten kan leses på to måter: konkret og metaforisk. Når hun senere i sin roman velger den metaforiske innfallsvinkelen, åpenbarer gapet mellom drøm og realitet seg tydelig. Dette er en fin romanstrategi, men skygger samtidig en smule over det faktum at Solanas' manifest – som riktignok er både vittig, intelligent og sterkt ambivalent – også preges av et biologis- tisk og hierarkiserende syn som er veldig lite sjarmerende, skulle
jeg mene, eksempelvis når Solanas peker på en symbiose av objektiv vitenskapelighet og rå vold som en strategi for realiseringen av en
ny verdensorden.

Susanne Christensen, Morgenbladet 7. april 2006

Prada-Meinhof

Utflukt nr. 4/2006 Red. Kjersti Instefjord, Camilla Hauge

Det er vanskelig å bli klok på Utflukt. Tidsskriftet visstnok femi- nistisk, men virker mer drømmende og svermerisk enn Fett. Utflukt vil være et konseptuelt dameblad med sans for litteratur, men har likevel ikke en så klar litterær profil som Kraftsentrum. Kanskje kommer vi tettest på Utflukt hvis vi dveler ved tidsskriftets navn; Utflukt er unnvikende, en digresjon, Utflukt er in motion.

Denne gang knytter det utfluktsmessige seg spesifikt til et «fritt fall ut av litteraturen», som er nummerets tema. Hvor vi lander etter dette frie fallet er litt uklart, men ettersom nummeret ligner en fanzine dedikert til to ganger Sara(h) - nemlig forfatteren og akti- visten Sara Stridsberg og dramatikeren Sarah Kane - så tipper jeg at vi lander i dramatikken, i aktivismen, in the real world: Der hvor uto- pien om overskridelse mellom kunst og virkelighet blafrer i vinden som et rosa flagg, ja, kanskje til og med som et diminutivt stykke dameundertøy av den mer eksklusive typen.

I Sara Stridsbergs roman «Drömfakulteten» (2006) vender drømmene seg mot Valerie Solanas, gjenkjent blant annet som den frustrerte kunstneren som skjøt og såret Andy Warhol. Utflukt har ordnet sine bidrag i assosiativ drømmelogisk rekkefølge, og både form og tone fra Stridsberg og Kane får lov å spre seg til artiklene. Redaktør Instefjord og Marte-Kine Sandengen drar til Stockholm for å se sceneversjonen av Stridsbergs roman, noe som ender i regulær skuffelse. Nå var da også forventningene i overkant høyt skrudd opp: «Det vi vil er å erfare noe i teateret, noe som er viktig og som har betydning for våre liv.» Dessverre klarer ikke den altfor korte og gresselig overfladiske artikkelen å si noe substansielt om hva disse forventningene egentlig går ut på, og hvorfor teaterstykket byr på
en så massiv skuffelse.

Om ikke annet er vi i ferd med å lese oss ut av det rosa pikerommet og inn i dystrere landskaper. I pikerommet klippes Barbies frisyre om til hanekam; vi føres ut i massiv post-pønka Prada-Meinhof coolness. Men på tross av den heroiske innsatsen fra flere flinke skribenter, blir det i siste instans for mange tomme fakter, og altfor lite av alt.

SC, Klassekampen 24. februar 2007

Kategoriseringskåt

Martina Lowden
Allt
Modernista 2006
roman, 628 sider

Kan man gradbøye alt? I så fall sier min første innskytelse meg at Martina Lowdens debutroman Allt - på over 600 gullrandede sider! - har litt mer alt i seg enn Simen Hagerups ikke fullt så massive roman fra 2004, Absolutt alt. Og sannelig, Lowdens Allt har skapt mediebuzz i nabolandet, og er i ferd med å utvikle seg til et populærkulturelt fenomen, noe som er litt ekstraordinært for et verk hvis mest nærliggende referanser er Marcel Proust og Georges Perec.

Romanen har form av en dagbok hvor hvert tekstfragment ordnes etter ukas tall og dagens navn; forløpet strekker seg nøyaktig over tre år, datert fra april 2003 til april 2006. Vi lærer indirekte M eller Martina å kjenne - for det ville være synd å si at Allt har en hovedperson, som sådan. Men det er klart: Enhver dagboktekst vil i siste instans danne et portrett av den kraften som suger til seg og ordner strømmen av innkommende materiale. Portrettet som trer fram her, er av et jeg med mageinnholdet på vrangen - jeget i lekende samvær med sine favorite things.

Allt flyter avsted som en strøm av ordlister, ordspill og sitater - hvert eneste daterte fragment har sin egen regel å følge, sitt eget lille clue innbygget. Den ekspansive bevegelsen, vrimmelen som oppstår, kan nærme seg distraksjonen, ja, potensielt smitte den lesende med distraksjon: Dette er vitterlig ikke den letteste boka å låse sin lesende bevissthet til. Det som likevel fører meg gjennom den, er det lyse, lette stemningsleiet. Allt er en (litteratur-)forelsket bok, og langsomt lærer den lesende å henge med, å hekte seg på.

Allt beskriver en bevissthet i fri utfoldelse, bevisstheten til et ungt menneske tidlig i 20-årene. Litteraturen er noe man leker («Idag lekte jag att Kristina Lugn skrev mig», «[D]et var lika roligt att leka agentroman som generationsroman») liksom man leker med dukker, med katter. Men M og venninnene hennes er også hardcore intellektuelle kulturstøvsugere, med fetisj på Horace Engdahl og Svenska Akademiens ordliste. For disse jentene er utlånslista fra biblioteket som intim poesi:

Törnqvist, Peter
Fältstudier
2003-12-07
2004-01-04

Vargas Llosa, Mario
Till styvmoderns lov
2003-12-07
2004-01-07
Läsesalongen Kulturhuset

Oj. Nu blev jag bestämt för personlig igen.

Det er nærliggende å lese Allt som et resultat av sin tid, det er fristende å gi den merkelappen generasjonsroman. En forbindelse kan anes til andre maksimalistiske prosjekter i det svenske landskapet, så som litteraturfabrikken OEI, hvis tidsskrift - dét også i årene 2003 til 2006 - vokste seg bare tykkere og tykkere. Komisk er det forresten at Lowdens bok i lang tid så ut til å skulle bli fjorårets sidetallsmessig lengste utgivelse i Sverige. Men Allt ble slått på målstreken av OEI-redaktør Jonas (J) Magnusson og Cecilia Grönbergs gigantiske telefonkatalog-prosjekt Omkopplingar.

Dagboka som romanform lenker teksten til tiden, men jeg vil påstå at dens fragmentariske preg like gjerne kan peke til sms-språk og blogginnlegg som til Sapfos ruinhaug av et verk. Og det er nettopp Sapfo jeg kommer til å tenke på når jeg ser Allts forside: et utsnitt av en kropp iført rødt skjørt og gullbelte, en hånd som knuger om remmen på en gullveske, kroppen lent mot en vegg dekket av gule post it-lapper. Den partikularitet (en sminkepung, en kjærlig- hetskonflikt) som finnes i et Sapfo-fragment, virker like så i-tiden som for eksempel P.J. Harvey og Martina Lowden. Dette sagt som en hyllest til Sapfo, men kanskje like mye den andre veien? Martina er i litteraturens tidsmaskin. Og så vidt jeg kan se, rammer hun med
ett og samme haglskudd både i-tiden og alle-tider.

Dette er muligens en av definisjonene på universell litteratur? Kanskje Lowdens prosjekt skisserer en ny definisjon på hva det universelle kan være for en størrelse - en universalisme som oppstår av en massiv opphopning og organisering av partikulært, hverdagslig stoff som tiden kan speile seg i.

Mot slutten av Allt blir det klart at dagboka skal vokse seg til en roman. Det avsluttende 2006-avsnittet forteller om bokas antagelse og forlagets strategiske overveielser omkring verk og forfatters iscenesettelse i offentligheten. Redaktør Pietro er på sporet av
noe:

Det kan bli en karaktär av mig. Som Stig Larsson, alltså, förklarar han. Annars brukar det inte gå att göra rockstjärnor av författare, eftersom de ser ut som de ser ut och går omkring som små tomtar
- fastän de skulle kunna göra så mycket av sig! [...] Man ska bli avundsjuk på mig, för jag har fluence och ett modern lovelife,
säger Pietro.

At romanen er et sted for fordreininger og forvrengninger av tid og rom er vel åpenbart - Allt er både frigjøringen av et språklig overskudd, en litteraturlek, men også en øvelse i mestring av tid og rom. Martina Lowden lar boka stoppe brått og stille idet tiden og rommet kalles tilbake på sine plasser: «Säger som till en golden: plats, rummet. Som till en labrador: plats, tiden. Ser för mig hur de slår med svansarna mot asfalten. Jag på min plats, de på sina.»

SC, Klassekampen 17. februar 2007

Tekstuell turbulens

Ildfisken nr. 35/36 Forlaget Anblik

Siden 1991 har Carsten René Nielsen vært redaktør for det danske litteraturtidsskriftet Ildfisken, en forholdsvis tynn og flagrende sak, som har presentert skjønnlitteratur side om side med lengre, grundi- ge intervjuer med diverse forfattere. Slik er det ikke lenger: Ildfisk- en er nå blitt bordet av en flokk yngre pirater bevæpnet med leke- tøyssabler i lyserød plastikk. Den nye redaksjonen, hvis medlemmer neppe kan lyve fra seg sin bakgrunn som elever ved Forfatterskolen, har nettopp lansert sitt første nummer - en massiv, svart pocketbok som utkommer i regi av det lille forlaget Anblik. Med Ildfisken ut- strakt foran meg, i passende leseavstand, har jeg funnet en an- ledning til å spørre: Hva er et tidsskrift?

Er et tidsskrift en beføling av noe allerede eksisterende, et ekko av et mediesus som selv bruker mediesusets strategier? Kan et tids- skrift være kilden hvorfra den nye vinen springer, et avantgarde- romantisk sjokk som stjeler spotlyset? Eller er et tidsskrift snarere
et sosialt rom, et slags møte, en paneldebatt i papirform?

Hvis vi holder fast på møterommet som metafor, kunne man betrakte et unglitterært tidsskrift som Ildfisken som et sted på værkartet hvor det hersker spesifikke språklige turbulenser og strømninger, sprunget ut av en lokal tekstuell sensibilitet eller holdning. Ildfisken ligner kollektivverket, nærmer seg antologien uten å ville være antologi; det dreier seg om en samling works in progress, verker som faller utenfor de vanlige bokformater og bokkretsløp, bokmotorveier.

Tidsskriftet peker like mye mot tekster som blir til litteratur i kraft av sin plassering i en spesifikk kontekst, som mot tekster som ar- beides fram. Den arkiviske aktivismen Ildfisken stedvis sysler med, tar blant annet utgangspunkt i utdaterte vitenskapelige (eller pseudo- vitenskapelige) tekster og gjenoppfinner dem som merkelig poesi. Her finnes både en heksejakt-manual og nitide studier av ymse insekters liv og atferd.

Det etiske imperativet som gjør seg gjeldende i disse tekstene, dette lov-aktige slik gjør man, slik er det, later til å ha en viss fas- cinasjonskraft. I det gode, grundige intervjuet med poet Mette Moestrup snakkes det i dybden om hennes bruk av grønlandsfarer Knud Rasmussens «500 Leveregler, gamle Ord og Varsler» som grunn- materiale for en tekst. I samtalen fokuseres det på metode, og på Moestrups undersøkelser av de postkoloniale relasjonene mellom Grønland og Danmark, forhold hun forsøker å problematisere i
sitt arbeid.

SC, Klassekampen 3. februar 2007