Hvem skriver du som kritiker til?
Til alle! En anmeldelse giver et diskuterende bud på en læsning – som i en læsekreds eller som i en slags jazzimprovisation, hvor der er plads til både den almindelige litteraturinteresserede og forfatteren selv, som for mig at se ikke er noget specielt; hun er en læser som os andre, hvis hun vil opfatte sig som sådan.
Har anmeldelsen som genre udlevet sig selv?
Både redaktører og kritikere må genopfinde genren hver dag. Den norske kritiske offentlighed fungerer godt, der er mange dygtige aktører, men der produceres alligevel en del samlebåndsanmeldelser, der giver indtryk af en automatiseret proces, hvor aktørerne har glemt hvad meningen er eller ikke orker at stille sig de grundlæggende spørgsmål. Dele af kulturjournalistikken står i stampe, og præsenterer i stadig mindre grad et alternativ til klikøkonomien: Identitet til de identitetshungrende, et kendt ansigt og en tryghedsskabende spejling af hverdagslivet, er ofte hvad man får. Kulturjournalistikken, som reelt kæmper for sit liv foran en digitaliseringstsunami, forsøger at emigrere til nyhedssiderne med sager som går på forfatterens eventuelle overskridelse af etiske grænser. Karl Ove Knausgård er blevet tildelt rollen som altoverskyggende offentlighedsanker. Den rolle, er det kun den autobiografiske romanforfatter, der kan få.
Oplever du et krav om aktualitet og (samfunds)debat, når du anmelder?
Nej. Min skrivepraksis var allerede i gang, da jeg blev kaldt kritiker. Jeg godtog den identitet og bestemte mig for at forsøge at holde den levende og bevægelig.
[Dette svar kan måske kaldes utilstrækkeligt, forsøger at uddybe her.]
Hvor synes du, kritikken bør bevæge sig hen?
Thykiers længsler kan kun delvist realiseres i avisformat. Småforlagsfaunaen blomstrer, men den ser det næppe som sin mission at gøre offentlighed. Den opererer snarere ud fra en fluxus-tankegang. Det skal ikke være enten/eller, men disse spæde offentlighedsforsøg er for nemme at ignorere. Thykier påpeger, at den mest spændende litteratur har dematerialiseret sig og i mindre grad findes i genkendelige bogformater. Det må kritikeren formidle, men jeg tror ikke parterne kan nå hinanden tilfredsstillende. Det efterlader et kæmpe hul. Nogen må vælge at gøre litterær offentlighed i fuld forpligtende alvor, og det bedste forum jeg kan forestille mig er tidsskriftet.
Enquête om litteraturkritik ved Mikkel Thulstrup Nielsen i Politiken 25. juni 2017.
Sunday, June 25, 2017
Monday, June 12, 2017
Sansenes utdannelse
Damon Krukowski
The New Analog
Essays, 240 sider
The New Press, 2017
Sensualistenes ukronede dronning, den amerikanske essayisten og romanforfatteren Susan Sontag (1933–2004) advarte i 1966 om en slags kulturell overproduksjon som til sist ville gjøre oss følelsesløse: «What is important now is to recover our senses. We must learn to see more, to hear more, to feel more.» Som tittelen på essayet antyder («Against Interpretation»), handler det også om en lengsel etter ikke-mediert kontakt med sanselige kunstuttrykk. Seinere understreket hun at det ikke handlet om et forsvar for høykultur, selv var hun både feinschmecker og altetende, både grenseløst nysgjerrig og steil i sine bedømmelser.
Det er ingen tvil om at sansene arbeider på overtid i 2017, der vi har hodene langt inni apparater som tar en masse valg for oss, som angivelig skal sørge for at vi uten omveier kommer inn til den harde kjerne, at vi kan kvitte oss med alle de irriterende og tidkrevende mellomregninger i alt vi gjør: Støyen reduseres og signalet («essensen») oppvurderes, som jo er det som skjer i digitale medier – motsatt av de analoge, der mer støy fanges opp og blir en del av helheten. For dette var løftet da vinyl ble skiftet ut med cd i 1982: ikke mer støy eller støv eller vinylplater med hakk i. Siden den gang har en hær av sensualister holdt liv i vinylplaten og i analoge måter å ta opp lyd. «Det var bedre i gamle dager!»
En som derimot ikke er opptatt av å understreke at alt var bedre før er den amerikanske musikeren og forleggeren Damon Krukowski. Han er blant annet kjent fra drømmepoptrioen Galaxie 500 (1987–1991) sammen med partneren Naomi Yang og Dean Wareham (senere i bandet Luna), men også fra den sensible folkduoen Damon & Naomi og forlaget Exact Change, som har gitt ut en håndfull vakre bøker (primært klassisk surrealisme). I boka The New Analog skinner entusiasmen hans klart gjennom, både når det gjelder analog og digital lyd, og Krukowski vil først og fremst dele sin ekstremt spesifikke viten om lyd i alle dens former. «Lydnerd» er altså ikke noe skjellsord her. The New Analog er et godt eksempel på hvordan spesifikk, teknisk viten kan foldes ut, først i en medrivende historisk gjennomgang og siden i en klokkeklar samfunnspolitisk (og -kritisk) argumentasjon.
Utover syslene med musikk og litteratur er Krukowski også utgitt poet, men det var faktisk hans gode grep om matematikken som skulle gi ham et slags gjennombrudd som samtidskommentator og debattant. I november 2012 publiserte det toneangivende, amerikanske musikkmagasinet Pitchfork artikkelen «Making Cents» hvor Krukowski er svært konkret i sin beskrivelse av strømmetjenestenes profittering på musikk, ved å fortelle hva hans eget band sitter igjen med: «Galaxie 500’s «Tugboat» was played 7,800 times on Pandora in the first quarter of 2012, for which its three songwriters were paid a collective total of 21 cents, or seven cents each.»
Kritikken av nye deleøkonomiske forretningsmodellene som disse strømmetjenestene representerer, er ikke framtredende i The New Analog. Men Krukowski er også her konkret og usentimental, nå med en historisk gjennomgang av nyere lydhistorie og hva vi risikerer å miste i overgangen til et digitalt paradigme. Utgangspunktet er en anekdote om ham selv som tilskuer til en ukjent kvinne som midt i gata faller av sykkelen. Han iler til for å hjelpe henne, og med henvisning til sine hodetelefoner forklarer hun: «I was totally self-absorbed.» Herfra utvikler han en lengre historisk forklaring på forholdet mellom støy og signal. Digitale opptak lukker så mye av støyen ute at vi mister følelsen med lydens relasjonelle nivåer.
Brian Wilson var delvis døv på det ene øret da han og The Beach Boys spilte inn Pet Sounds (1966), en plate som er laget for å dele, for å spille i et sosialt rom uten hodetelefoner. Det er Pink Floyds The Dark Side of the Moon (1973) som åpner opp for musikken som et indre landskap, en plate som er ideell å lytte til i hodetelefoner. Dagens hode- og mobiltelefoner har teknikk som kun tillater signaler og dermed faller den relasjonelle «støy» ut – det menneskelige nærvær. Og Krukowski fastslår igjen at støy er like så kommunikativt som signal: «When we listen to noise, we listen to the space around us and to the distance between us. We listen below the surface. We listen each to the limits of our own perception, and we listen together in shared time.»
Han vender til slutt tilbake til spørsmålet om hvem som profitterer på utviklingen. De deleøkonomiske apper og algoritmestyrte medier som vi sitter med hodet inni, forsøker nettopp å stenge «støy» ute fra livene våre til fordel for «signal». Dødtid i supermarked- eller taxikøen støvsuges bort, abstrakt tankeflukt som følge av retningsløs kjedsomhet støvsuges bort. Get an app, shop på nettet, få dig Uber, steng ute støyen. The New Analog får det til å myldre med spørsmål: Har vi gjort opp med en eller annen ond overmakt når vi utraderer ideen om det ekstra sensitive sansesystemet? Er flat lyd uten relasjonelle kvaliteter det samme som demokrati? Kunne vi allikevel ha lært noe av smaksdommeren som fikk hodet sitt kappet av?
Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2017.
Damon Krukowski
The New Analog
Essays, 240 sider
The New Press, 2017
Sensualistenes ukronede dronning, den amerikanske essayisten og romanforfatteren Susan Sontag (1933–2004) advarte i 1966 om en slags kulturell overproduksjon som til sist ville gjøre oss følelsesløse: «What is important now is to recover our senses. We must learn to see more, to hear more, to feel more.» Som tittelen på essayet antyder («Against Interpretation»), handler det også om en lengsel etter ikke-mediert kontakt med sanselige kunstuttrykk. Seinere understreket hun at det ikke handlet om et forsvar for høykultur, selv var hun både feinschmecker og altetende, både grenseløst nysgjerrig og steil i sine bedømmelser.
Det er ingen tvil om at sansene arbeider på overtid i 2017, der vi har hodene langt inni apparater som tar en masse valg for oss, som angivelig skal sørge for at vi uten omveier kommer inn til den harde kjerne, at vi kan kvitte oss med alle de irriterende og tidkrevende mellomregninger i alt vi gjør: Støyen reduseres og signalet («essensen») oppvurderes, som jo er det som skjer i digitale medier – motsatt av de analoge, der mer støy fanges opp og blir en del av helheten. For dette var løftet da vinyl ble skiftet ut med cd i 1982: ikke mer støy eller støv eller vinylplater med hakk i. Siden den gang har en hær av sensualister holdt liv i vinylplaten og i analoge måter å ta opp lyd. «Det var bedre i gamle dager!»
En som derimot ikke er opptatt av å understreke at alt var bedre før er den amerikanske musikeren og forleggeren Damon Krukowski. Han er blant annet kjent fra drømmepoptrioen Galaxie 500 (1987–1991) sammen med partneren Naomi Yang og Dean Wareham (senere i bandet Luna), men også fra den sensible folkduoen Damon & Naomi og forlaget Exact Change, som har gitt ut en håndfull vakre bøker (primært klassisk surrealisme). I boka The New Analog skinner entusiasmen hans klart gjennom, både når det gjelder analog og digital lyd, og Krukowski vil først og fremst dele sin ekstremt spesifikke viten om lyd i alle dens former. «Lydnerd» er altså ikke noe skjellsord her. The New Analog er et godt eksempel på hvordan spesifikk, teknisk viten kan foldes ut, først i en medrivende historisk gjennomgang og siden i en klokkeklar samfunnspolitisk (og -kritisk) argumentasjon.
Utover syslene med musikk og litteratur er Krukowski også utgitt poet, men det var faktisk hans gode grep om matematikken som skulle gi ham et slags gjennombrudd som samtidskommentator og debattant. I november 2012 publiserte det toneangivende, amerikanske musikkmagasinet Pitchfork artikkelen «Making Cents» hvor Krukowski er svært konkret i sin beskrivelse av strømmetjenestenes profittering på musikk, ved å fortelle hva hans eget band sitter igjen med: «Galaxie 500’s «Tugboat» was played 7,800 times on Pandora in the first quarter of 2012, for which its three songwriters were paid a collective total of 21 cents, or seven cents each.»
Kritikken av nye deleøkonomiske forretningsmodellene som disse strømmetjenestene representerer, er ikke framtredende i The New Analog. Men Krukowski er også her konkret og usentimental, nå med en historisk gjennomgang av nyere lydhistorie og hva vi risikerer å miste i overgangen til et digitalt paradigme. Utgangspunktet er en anekdote om ham selv som tilskuer til en ukjent kvinne som midt i gata faller av sykkelen. Han iler til for å hjelpe henne, og med henvisning til sine hodetelefoner forklarer hun: «I was totally self-absorbed.» Herfra utvikler han en lengre historisk forklaring på forholdet mellom støy og signal. Digitale opptak lukker så mye av støyen ute at vi mister følelsen med lydens relasjonelle nivåer.
Brian Wilson var delvis døv på det ene øret da han og The Beach Boys spilte inn Pet Sounds (1966), en plate som er laget for å dele, for å spille i et sosialt rom uten hodetelefoner. Det er Pink Floyds The Dark Side of the Moon (1973) som åpner opp for musikken som et indre landskap, en plate som er ideell å lytte til i hodetelefoner. Dagens hode- og mobiltelefoner har teknikk som kun tillater signaler og dermed faller den relasjonelle «støy» ut – det menneskelige nærvær. Og Krukowski fastslår igjen at støy er like så kommunikativt som signal: «When we listen to noise, we listen to the space around us and to the distance between us. We listen below the surface. We listen each to the limits of our own perception, and we listen together in shared time.»
Han vender til slutt tilbake til spørsmålet om hvem som profitterer på utviklingen. De deleøkonomiske apper og algoritmestyrte medier som vi sitter med hodet inni, forsøker nettopp å stenge «støy» ute fra livene våre til fordel for «signal». Dødtid i supermarked- eller taxikøen støvsuges bort, abstrakt tankeflukt som følge av retningsløs kjedsomhet støvsuges bort. Get an app, shop på nettet, få dig Uber, steng ute støyen. The New Analog får det til å myldre med spørsmål: Har vi gjort opp med en eller annen ond overmakt når vi utraderer ideen om det ekstra sensitive sansesystemet? Er flat lyd uten relasjonelle kvaliteter det samme som demokrati? Kunne vi allikevel ha lært noe av smaksdommeren som fikk hodet sitt kappet av?
Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2017.
Friday, June 02, 2017
Hilsen Siris hjerne
Siri Hustvedt
Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Essays om kunst, kjønn og sinn
Oversatt av Knut Johansen
Aschehoug 2017, 202 sider
På det Amazon-eide nettstedet Goodreads har Siri Hustvedts nyeste bok høstet mange anmeldelser, blant annet fra vanlige lesere som har fått boka gratis «for an honest review», og her er det mye ærlighet. Mange finner boka delvis uforståelig, og har ikke lest den ferdig (den amerikanske versjonen er på 552 sider), men legger ofte skylden på seg selv: «It is a me-thing this time.» Hustvedts sprenglærdhet innbyr til overdreven ærefrykt.
På nettstedet kan man også få et inntrykk av hva den 350 sider lengre originalversjonen byr på. Den åpner med et essay om vitenskapsmannen og romanforfatteren C.P. Snows berømte forelesning fra 1952, hvor han kritiserer vestlige samfunns inndeling i «two cultures» (vitenskap og humaniora). Originalen er dessuten tematisk delt i tre: En hoveddel og en kroppsdel med et monsteressay (en Goodreads-lesers formulering) i midten om splittelsen mellom hode og kropp. Alt dette låter ambisiøst, men også passende for Hustvedt selv, som krysser over fra skjønnlitteraturen (som forfatter av seks romaner), intenst opptatt av nevrovitenskap og lærer i psykiatri.
I oversettelsen er dette konseptet borte, og det er hverken noen begrunnelse eller opplysning om versjonenes forskjeller. Det er litt som å få tak i gamle 200-siders greatest hits-utgaver av Beauvoirs Det annet kjønn og Reichs Orgasmens funksjon fra Pax. Eller en russisk Sonic Youth-bootleg, for omslaget er plagiert omtrent like dårlig som Daydream Nation-kopien hvor Gerhard Richters maleri av et tent stearinlys er erstattet av … well, et tent stearinlys.
Det norske utvalget sirkler om kunst med fokus på the male gaze (Susan Sontags «The Pornographic Imagination fra 1967 kommenteres over 27 sider), et pikant vorspiel til det jeg tipper er kjernemotivasjonen for oversettelsen, essayet "Ingen konkurranse" med utgangspunkt i en kommentar fra Karl Ove Knausgård under et sceneintervju i New York. Hustvedt spurte ham om hvorfor han i Min kamp ikke refererer til andre kvinnelige forfattere enn Julia Kristeva. Først lar Hustvedt svaret hans, «Ingen konkurranse!», passere, men senere skriver hun et spekulativt essay om hva Knausgård kunne ha ment, var det en misogyn referanse til Charles Darwin? Knausgård ryddet opp under overskriften "En morsom misforståelse" (D2, januar 2017), hvor han forklarer at han var livredd for at Hustvedt, hans idol, skulle intervjue ham, og at han forsøkte å si at litteratur ikke er noen konkurranse. Kunne de ha klarnet opp i dette per tekstmelding? Siri: «Hva mente du?» Karl Ove: «Det er en misforståelse.»
Ettersom Hustvedt er glødende interessert i den såkalte affektive vending, en nyere trend innenfor nevrovitenskap med fokus på følelser, kan teksten også forstås som et forsøk ut i affekt; den er en outpouring, og har form som en slags saus av sekret, og ender opp med noen tanker som har å gjøre med den stream-of-consciousness-aktige måten Min kamp er skrevet på, nettopp som en outpouring, en gråt. Vi er inne ved kjernen i noe av det som har bidratt til konstruksjonen «virkelighetslitteraturen», som har spøkt i avisspaltene. Som del av den såkalte affektive vending tar både Hustvedt og Knausgård avstand fra den ideen om form som blant annet Sontag satte høyt. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at det er sant – slik Hustvedt påstår – at Sontag foretrakk litteratur uten «emosjonell kraft», mens Siris – og Karl Oves, så vidt jeg vet – smak peker i samme retning: Ned med den hyperstiliserte franske nyromanforfatteren Alain Robbe-Grillet, og opp med Charles Dickens.
Den såkalte virkelighetslitteraturen negerer tilsynelatende form på samme måte som årets MGP-vinner, portugisiske Salvador Sobral, tok avstand fra fyrverkeri til fordel for feeling. Sobrals show var «autentisk» på en nesten spastisk måte. Det unike i følelsene hans ble understreket av et shownegerende show, hvor han nærmest krøyp opp i ræva på seg selv for å beskrive en bitteliten, vakker perle, hans ekte følelser. Var det mindre koreografi her enn i de koordinerte dansenumrene? Selvfølgelig ikke, Sobral spilte det virkelige, på samme måte som «virkelighetslitteraturen» formmessig etterlikner en sjø av ekte tårer.
Hustvedts tekster framstår som ujevne. Av og til overforklarende, av og til underforklarende. Tekstene er skrevet til vidt forskjellige fora, noe som kan forklare en del. De er også overraskende selvrefererende. Det er selviakttakelsen som står i høysetet: Min mor, min datter, min hjerne, min Louise Bourgeois. Kommunikasjonen med kunstverkene foregår i et ganske isolert rom, den intime samtale geni og geni imellom virker ofte løftet ut av samfunnsmessige sammenhenger. Ville det virke generøst eller ekskluderende hvis Hustvedt hadde referert til andre forfattere som har skrevet om the male gaze, som for eksempel Laura Mulvey (1975)? Er det ydmykt eller selvforherligende å referere så ofte til seg selv og sin privatsfære?
Susanne Christensen, Klassekampen 3. juni 2017.
Siri Hustvedt
Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Essays om kunst, kjønn og sinn
Oversatt av Knut Johansen
Aschehoug 2017, 202 sider
På det Amazon-eide nettstedet Goodreads har Siri Hustvedts nyeste bok høstet mange anmeldelser, blant annet fra vanlige lesere som har fått boka gratis «for an honest review», og her er det mye ærlighet. Mange finner boka delvis uforståelig, og har ikke lest den ferdig (den amerikanske versjonen er på 552 sider), men legger ofte skylden på seg selv: «It is a me-thing this time.» Hustvedts sprenglærdhet innbyr til overdreven ærefrykt.
På nettstedet kan man også få et inntrykk av hva den 350 sider lengre originalversjonen byr på. Den åpner med et essay om vitenskapsmannen og romanforfatteren C.P. Snows berømte forelesning fra 1952, hvor han kritiserer vestlige samfunns inndeling i «two cultures» (vitenskap og humaniora). Originalen er dessuten tematisk delt i tre: En hoveddel og en kroppsdel med et monsteressay (en Goodreads-lesers formulering) i midten om splittelsen mellom hode og kropp. Alt dette låter ambisiøst, men også passende for Hustvedt selv, som krysser over fra skjønnlitteraturen (som forfatter av seks romaner), intenst opptatt av nevrovitenskap og lærer i psykiatri.
I oversettelsen er dette konseptet borte, og det er hverken noen begrunnelse eller opplysning om versjonenes forskjeller. Det er litt som å få tak i gamle 200-siders greatest hits-utgaver av Beauvoirs Det annet kjønn og Reichs Orgasmens funksjon fra Pax. Eller en russisk Sonic Youth-bootleg, for omslaget er plagiert omtrent like dårlig som Daydream Nation-kopien hvor Gerhard Richters maleri av et tent stearinlys er erstattet av … well, et tent stearinlys.
Det norske utvalget sirkler om kunst med fokus på the male gaze (Susan Sontags «The Pornographic Imagination fra 1967 kommenteres over 27 sider), et pikant vorspiel til det jeg tipper er kjernemotivasjonen for oversettelsen, essayet "Ingen konkurranse" med utgangspunkt i en kommentar fra Karl Ove Knausgård under et sceneintervju i New York. Hustvedt spurte ham om hvorfor han i Min kamp ikke refererer til andre kvinnelige forfattere enn Julia Kristeva. Først lar Hustvedt svaret hans, «Ingen konkurranse!», passere, men senere skriver hun et spekulativt essay om hva Knausgård kunne ha ment, var det en misogyn referanse til Charles Darwin? Knausgård ryddet opp under overskriften "En morsom misforståelse" (D2, januar 2017), hvor han forklarer at han var livredd for at Hustvedt, hans idol, skulle intervjue ham, og at han forsøkte å si at litteratur ikke er noen konkurranse. Kunne de ha klarnet opp i dette per tekstmelding? Siri: «Hva mente du?» Karl Ove: «Det er en misforståelse.»
Ettersom Hustvedt er glødende interessert i den såkalte affektive vending, en nyere trend innenfor nevrovitenskap med fokus på følelser, kan teksten også forstås som et forsøk ut i affekt; den er en outpouring, og har form som en slags saus av sekret, og ender opp med noen tanker som har å gjøre med den stream-of-consciousness-aktige måten Min kamp er skrevet på, nettopp som en outpouring, en gråt. Vi er inne ved kjernen i noe av det som har bidratt til konstruksjonen «virkelighetslitteraturen», som har spøkt i avisspaltene. Som del av den såkalte affektive vending tar både Hustvedt og Knausgård avstand fra den ideen om form som blant annet Sontag satte høyt. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at det er sant – slik Hustvedt påstår – at Sontag foretrakk litteratur uten «emosjonell kraft», mens Siris – og Karl Oves, så vidt jeg vet – smak peker i samme retning: Ned med den hyperstiliserte franske nyromanforfatteren Alain Robbe-Grillet, og opp med Charles Dickens.
Den såkalte virkelighetslitteraturen negerer tilsynelatende form på samme måte som årets MGP-vinner, portugisiske Salvador Sobral, tok avstand fra fyrverkeri til fordel for feeling. Sobrals show var «autentisk» på en nesten spastisk måte. Det unike i følelsene hans ble understreket av et shownegerende show, hvor han nærmest krøyp opp i ræva på seg selv for å beskrive en bitteliten, vakker perle, hans ekte følelser. Var det mindre koreografi her enn i de koordinerte dansenumrene? Selvfølgelig ikke, Sobral spilte det virkelige, på samme måte som «virkelighetslitteraturen» formmessig etterlikner en sjø av ekte tårer.
Hustvedts tekster framstår som ujevne. Av og til overforklarende, av og til underforklarende. Tekstene er skrevet til vidt forskjellige fora, noe som kan forklare en del. De er også overraskende selvrefererende. Det er selviakttakelsen som står i høysetet: Min mor, min datter, min hjerne, min Louise Bourgeois. Kommunikasjonen med kunstverkene foregår i et ganske isolert rom, den intime samtale geni og geni imellom virker ofte løftet ut av samfunnsmessige sammenhenger. Ville det virke generøst eller ekskluderende hvis Hustvedt hadde referert til andre forfattere som har skrevet om the male gaze, som for eksempel Laura Mulvey (1975)? Er det ydmykt eller selvforherligende å referere så ofte til seg selv og sin privatsfære?
Susanne Christensen, Klassekampen 3. juni 2017.
Subscribe to:
Posts (Atom)