I operaens vold

Eivind Buene
Allsang
Cappelen Damm 2012

Barokkomponisten George Frideric Händel (1685-1759) er populær denne høsten. Ikke bare er han den sentrale skikkelsen i Carl-Michael Edenborgs svenske romansuksess Mitt grymma öde, han stavrer også rundt i komponist Eivind Buenes andre roman. Mens Edenborgs roman kan kalles historisk, reiser vi bare glimtvis tilbake i tid i Allsang, hvor vi møter kjæresteparet Ivan og Marie, og bestevennen Jonas, som alle skal til å avslutte utdannelsen som vokalsolister ved Operahøgskolen i Oslo.

Hva er en enestående prestasjon, hva er et såkalt naturtalent, hvordan trekker kunstneren på egne erfaringer («virkeligheten»), og hvordan overføres disse til publikum? Det talentfulle trekløveret har mange levende diskusjoner mens de beveger seg gjennom et strålende, sommerlig Oslo, intenst og sanselig beskrevet av Buene.

Det er tempo, flyt og selvtillit i lange beskrivelser av fester i store vestkantleiligheter hvor ambisjonene ligger som en dis i lufta, men Buene virker spesielt opptatt av den sceniske framførelsen, både opplevd av den syngende og fra et innlevende publikums perspektiv. Hva skjer i de øyeblikkene når stemmen strømmer gjennom kroppen, når kroppen agerer og publikum responderer? Buene fordyper seg ofte i disse situasjonene, og beskriver bevisstheten hos den agerende eller hos publikum.

På samme måte kan man si at rolleoppbygningen og sceneframtredenen er spenningsmomenter i filmen Black Swan (2010), som kanskje er lett å assosiere til, ettersom den også tilsynelatende vil revitalisere en annen klassisk kunstart, balletten, og på liknende vis fletter sammen liv og kunst. Det har med rolleoppbygging å gjøre også når Buene trekker inn Händel; når vi reiser tilbake i tiden og følger barokkomponisten tror jeg det er fordi vi følger Ivan i hans forberedelser: "En Händel-opera var akkurat riktig for min stemme, og jeg hadde gjort mitt aller beste. Jeg gikk til ytterligheter. Spiste Händel, drømte Händel, skrev om Händel."

Marie får stjerneøyeblikket sitt i rollen som Maria Magdalena ved innvielsen av det nye operahuset, og slik ser det ut i Ivans optikk: "[T]o tusen år gamle følelser farer gjennom henne, og hun er ikke mere fremmed enn en hvilken som helst morgen når hun sitter bøyd over avisen og jeg kommer inn på kjøkkenet i det hvite lyset fra vinduet." Avstanden mellom hverdagslivet, flettverket av gater på Vestkanten (byen spiller en markant rolle i romanen), og scenen måles igjen og igjen, noe som blir interessant ettersom opera som sjanger vanligvis knyttes til fortida («utdatert») og til finkulturen («snobbete»). Hører de store følelsene hjemme i fortida? Og er nettopp denne forestillingen, om vår flate, postmoderne eksistens opp mot en rikere fortid, bakgrunnen for Maries suksess? Ivan blir stående og se hvordan kjærligheten som har eksistert mellom dem langsomt fordunster og omformes til et slags forarbeid, en slags basis for Maries videre stjernekarriere.

Buene bruker overskrifter som «Arie», «Duett» og «Kvartett» på scener fra hverdagslivet, og vi får også innblikk i hvordan Ivan iakttar sin venn, diplomatsønnen Jonas, og lærer av hans måte å håndtere sosiale roller, hvordan han for eksempel kan snakke uanstrengt til folk fra miljøer hvor penger er viktigere enn kunst. Alt dette har det kommet en ganske medrivende og interessant roman ut av, selv om jeg er usikker på om forfatteren får landet alle sine komplekse poenger på de siste sidene. Om ikke annet er det en fryd å lese både Buene og Jenny Hval denne høsten, sistnevnte skriver også om stemme og iscenesettelse. Begge forfatterne kommer til litteraturen med bakgrunn i musikken, og virker selvstendige og formbevisste i sine kunstneriske valg, og sløser neppe tida på å pitche sensualitet og intellektuell refleksjon mot hverandre. Dette kommer det sterke tekstkropper ut av, som våger mye komposisjonsmessig, uten å gi avkall på innholdet.

Susanne Christensen, Klassekampen 24. november 2012