En fryd
Prosopopeia #3/2012
Red. Elisabeth Frøysland Pedersen
Jeg husker fremdeles Elie Wiesels alvorlige ansikt på den svart-hvite tv-skjermen da han på 80-tallet sa: The opposite of love is not hate, it’s indifference. Studenttidsskrift ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier i Bergen, Prosopopeia, har i årevis vært utklekkingsanstalt for eksplosivt talent som siden har infiltrert alle nivåer i det litterære feltet, inkludert en rekke skarpe redaktører som har trådd sine barnesko i tidsskriftet.
De lar ikke sitt nye nummer handle om hat, men om en langt varmere størrelse, som både river ned og skaper: vrede. Etter de låste debattene om ”sinte menn” den siste tida, møter vi her et befriende nyansert syn på vreden, med forankring i litteratur-historien. Den regjerende essaykongen Gisle Selnes (det diskuteres ivrig på gater og hjørner om Selnes eller Pål Norheim holder denne tittelen) legger ut om Bob Dylans sosialt pregede harme, videre følger Elin Danielsens nærlesning av Herman Melville, som med Moby-Dick (1851) og "Bartleby the Scrivener" (1853) har inspirert så forskjellige størrelser som Occupy Wall Street og Rote Armee Fraktion. Det er flust av tilfredsstillende og grundige, litteraturvitenskapelige lesninger her, og nummeret er også fullt av sublime, skjønnlitterære bidrag, fra blant andre Cathrine Knudsen, Peter Waterhouse og Johan Jönson (sistnevnte er aktuell på norsk). Nils Sundberg beskriver Jönsons poesi svært treffende: "Tänkare som Adorno, Foucault och Derrida samplas och fragmenteras, och stackatot av intellektuell kanon uppblandas med tillika söndertrasade uttalanden av Spice Girls och avlyssnade fotbollshuliganer." Sagt på en annen måte: Dette trenger du!
Ellers er det lett å fryde seg over intervjuet med den danske litteraturviteren Lilian Munk Rösing, hun er som Selnes en vandrende dannelsesbombe, og Remi Nielsens Spinoza-studie som sirkler inn Stéphane Hessels Indignez-vous! (2010) og nyere, nettbaserte former for raseri. Også Sigrid Sørumgård Botheims studie av Josefine Klougarts Stigninger og fald (2010) er gnistrende, og klarer nesten å matche Klougart i vakkert språk. Her kikker raseriets motpart fram: Pure love.
Susanne Christensen, Klassekampen 10. november 2012