Drømmen om livet

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Monstermenneske
Roman, 592 sider

Utgangspunktet er et slags worst case scenario. Den utadvendte og aktive Kjersti rammes i sin løfterike ungdom av en passiviserende virussykdom, det omdiskuterte utmattelsessyndromet ME. ME er en vanskelig størrelse, pasientene blir ofte sendt fra avdeling til avdeling med denne både-og-sykdommen, som har fysiologiske, så vel som psykologiske aspekter.

Kjersti Skomsvold har selv gått gjennom en tøff sykdomsperiode og har i den anledning sammenliknet seg med Natascha Kampusch, selv om ingen andre enn ME kidnappet henne. På grunn av sykdommen lever hun i mange år isolert i en kjellerleilighet hos foreldrene og på et gamlehjem, hvor hun mottok pleie.

Det er snarere regelen enn unntaket at skrivende mennesker gjennomgår sykdomsperioder eller livskriser før de kommer til skriften som kompensasjon eller flukt. Med skriften kan man drømme om livet, man kan bruke den som en helende framtidsprojeksjon. Denne typen formuleringer går igjen hos Skomsvold, dette er hennes håp: «Jeg er blitt en bok i stedet for et ME-monster». Teksten er hele veien preget av en godgjørende, barsk humor.

Utover sykdomshistorien er Monstermenneske også en slags behind the scenes-historie som forteller om den perioden der Skomsvold skriver og publiserer sin første, suksessfulle roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009). Hun går gjennom Norges litterære tarmsystem, og til slutt finner hun den hellige gralen, forfatteridentiteten. På Nansenskolen treffer hun sin mentor, skrivelæreren Hilde, som forløser hennes talent. Siden går hun på Skrivekunstakademiet i Bergen og blir en del av gjengen som gang på gang tørner sammen på litteraturfestivalen på Lillehammer. Selvsagt må hun også takle Ole Robert Sunde, en slags høyrøstet kentaur ingen forfatterspire kommer utenom.

For det meste kverner teksten ensformig av sted, full av hverdagslige detaljer, en type selvframstillende utmattelseslitteratur som fikk sitt gjennombrudd med Karl Ove Knausgårds omfangsrike Min kamp. Ikke bare forsøker Skomsvold å beskrive sin tilblivelse, men i et ganske optimistisk, fremadrettet perspektiv forsøker hun også å vise formmessig hvordan hun reiser mot en mer og mer helstøpt forfatteridentitet: I starten punkteres for eksempel teksten igjen og igjen av et tvilende «men», seinere oppgraderer hun fra tredje- til førsteperson – hun er kommet tettere på det egentlige! For de utålmodige er det kanskje lenge å vente før Kjersti to tredjedeler inn i boka begynner å tenke på litteraturen som en kunstnerisk tradisjon, og kaster seg over Proust og Woolf. Hun er blitt til som forfatter, selv om det stort sett er de samme trivielle summelydene som kommer fra dem, som fra andre, vanlige mennesker. ME-bakgrunnen gjør at spranget fra sykdomsrammet monster til vanlig menneske blir viktigere enn spranget ut av hverdagen, mot noe eksotisk.

En kritiker kan få sine tvil om denne typen litteratur. Skriften ønsker ikke å være noe destillat, glitrende rekker av stiliserte høydepunkter. Kunsten flykter ikke bort fra hverdagsligheten, den drukner seg snarere i den. Skomsvold vil skrive alt, sier hun. Men hva er alt? Her finner vi hverdagen, men hvor er for eksempel samfunnet? Dagens kapitalisme har funnet en ny sensibilitet hos forbrukerne, som utløser deres kjøpekraft: Ved å fortelle historien om produktet garanterer man dets autentisitet. Tomatsausen er unik fordi oppskriften oppsto på magisk vis i et italiensk kjøkken i 1928. På samme måte blir Skomsvold en troverdig forfatter fordi hun forteller om sin trøblete reise mot Identitet.

Men et monster, er ikke det en hybrid? Det er klart at Skomsvolds roman er skrudd sammen av både fantasi og virkelighet. Men ville ikke en mer kunstferdig prosa være i stand til å innføre brudd og nivåforskjeller, ulike perspektiver, større kompleksitet og større grad av flerstemmighet? Det er Kjersti som står fram i boka, og dette er en seier, men noen av disse virkelighetssjangrene har sine tydelige begrensninger.

Susanne Christensen, Klassekampen 3. november 2012