Desperate sexutopikere

Annelie Babitz
Bakom den nakna huden. En berättelse om avklädning
Dokumentarroman, 302 sider
Vertigo förlag, Stockholm 2012

Det ligger i ordet: striptease. Å erte noen, forsøke å lokke dem over en grense. Vanilla, Vinter, Kitten, Orchid: De er glitrende stripper-superhelter, larger than life, og utgjør et sterkt søsterskap på strippeklubben K i Göteborg. Annelie Babitz var selv en del av dette miljøet på midten av 00-tallet, og har nå skrevet en dokumentarroman om perioden.

Stripperne må konstant markere en grense, utdanne sitt publikum: De er ikke prostituerte, de er dansere, og det er forbudt å røre. Her kan man snakke om en paradoksal publikumskontrakt; selvfølgelig bryter fanden løs hvis de dansende jentene krenkes, og selvsagt skjer det konstant overtramp. Men hva hvis strippepublikummet faktisk forsto sin rolle? Vel, da ville også strippedansen kollapse, og bli til et vanlig, døvt kulturprodukt. Misforståelser og overskridelser synes på merkelig vis å ligge i stillingsbeskrivelsen, i alle fall i underteksten, og det er klart dette i lengden er voldsomt nedbrytende. Særlig for dem som i likhet med Babitz har en ganske ærlig drøm om seksuell frihet, om et spektakulært og mektig øyeblikk hvor man kan framstå stolt og fri.

I motsetning til 70-tallsfeministene representerer Babitz og hennes kolleger en generasjon som ser stripteasen som en måte å bli sexsubjekter, det er en slags rituell posering hvor den spirituelle kraften får en til å rette ryggen, og kroppen til å framstå sterk og potent. Men det er også nedbrytende for de jentene som er i en ond sirkel av misbruk, enten på grunn av vold i oppveksten eller avhengighet av stoff som igjen tvinger dem til å danse fordi det er snabba cash.

Som et typisk eksempel på samtidas dokuromaner, er Bakom den nakna huden en temmelig flat og repetitiv tekst; det er som om det alltid er natt, vi er alltid på strippeklubben, alltid i de samme samtalene om misbruk, overgrep og kjærlighetslengsel, alltid de samme, ynkelige, zombieaktige gestene som tigger om en privat dans, men Babitz skriver med full energi, både bejaende og kritisk, det flyr friske replikker gjennom lufta, som om det var snakk om en ungdomsroman.

På mange måter er stripperen (eller den prostituerte) et slags urbilde fra den tidlige franske modernismen: nattens engler i storbyen, disse grønnlig bleke, demonisk lokkende kvinnene. Men hos Babitz står stripperne aleine i det eksistensielle sentrum, de er lidende, sjelfylte filosofer og poeter, omgitt av mannekryp som aldri får framstå som komplekse individer. Mannsgriser er mannsgriser i romanens univers, og her gjør realitysjangeren det kanskje lett for seg selv, med sitt sort-hvitt-bilde. De mannlige gjestene opptrer som i transe, og bekjenner foran drømmekvinnene, som om kroppene deres var katolske kirker. Og det de bekjenner er ikke småtterier: volds- fantasier, forvrengte kvinnesyn, men også heroiske forestillinger om å skulle redde stripperne ut av underverdenen.

Babitz skriver mye om film og musikk, og viser også stripperne som fanget inn av visse aspekter ved amerikansk kultur. Klubben beskrives som en «R&B-hiphop-strippcentrifuge», og det er typisk disse musikksjangrene som fungerer som krydder for danserne, hvor «hoes» og «pimps» allerede er innskrevet som mytologiske figurer. I rapmusikken finnes også ofte et løfterikt framtidsperspektiv, alt-jeg-skal-gjøre-for-deg, og så videre.

Men drømmen brenner langsomt ut, og stoltheten får seg en knekk, selvsagt. Det regner og regner, og natta vil ingen ende ta. Jeg-personens erotiske besettelse (et forhold utenfor klubben) tar en vending dypt inn i mørket. Den kampånden som likevel hersker på sidene har forfatteren også fått bruk for i det virkelige liv, for dette er ikke materiale som passer inn i en stadig mer konservativ tidsånd: Forfatteren er blitt nedrent av haters, ikke ulikt de krypene som suger hovedpersonens blod i strippeklubben. Romaner er mer og mer som turbiner som settes i gang, som tilføyes ekstra lag i tabloidaviser og på sosiale medier. Men på tross av søsterskapet, virker livet i strippeklubben trivielt, og til syvende og sist uutholdelig. Verdt å overveie hvis man vil ta sin poledancerdrøm ut av aerobicsalen.

Susanne Christensen, Klassekampen 27. oktober 2012