Unge lovende

Const Literary (P)review
#1 2012
Redaktører: Ida Therén og Maria Mårsell

Det starter som en e-postutveksling, hvor de to redaktørene roper til hverandre, den ene i København, den andre i New York: «Burde vi ikke lage vårt eget litteraturtidsskrift?» Svaret kommer innen få sekunder: «Jo, det gjør vi.» Og her har vi Const, et selvfinansiert tidsskrift for ung, svensk skjønnlitteratur. I den kortfattede lederen snakker redaktørene tåkete om litteratur som er «interessant», som har «kvalitet», og at den unge litteraturen vil «nå ut». De utdyper ikke egne litterære preferanser, og heller ikke deres bakgrunn.

Det er greit å tre tilbake på den måten, men det etterlater også leseren undrende, hva vil Const? La tekstene tale, ja vel. Tekstutvalget er faktisk deilig fri for svenskhetsmarkører, snarere finner vi en snikende engelskhet, blant annet i den godt etablerte Viktor Johanssons tekst «Kandidaterne», som er en slags storby-noir med et ekko fra fjorårets gatekamper i England. Lidija Praizović bidrar med en slagkraftig tekst. Hun er tidligere elev på Biskops-Arnös skrivekurs utenfor Stockholm, og teksten maner fram en kokende skrivekursdebatt, hvor Praizovićs eget grenseoverskridende litterære prosjekt diskuteres samtidig som det utføres. Hun vil skrive «sant» om sine medstudenter (slettet) hvorav flere er navngitte barn av kjente kulturpersonligheter, som hun posisjonerer seg mot og utleverer i teksten. Det er sterk kost – ja, en slags klassekamp in yer face.

Faktisk er alle tekstene i Const leseverdige, og har samme krav til intensitet, og ofte også vilje til opprør. Men hvorfor «tidsskrift»? Se på debutantologien Signaler eller Kolon Forlags årlige Gruppe-antologi. Det er vel dette redaktørene ønsker seg? Det kommer fram at Const skal komme ut en gang om året (selv om de ikke tør love flere numre enn dette), og i intervjuer nevner de Granta som forbilde, men Granta har en helt annen profil som retter seg mot dokumentar og plotorientert realisme. Så har Const sikret seg en nisje før Bonnier-imperiet gir ut Granta på svensk neste år? Og hvorfor, når de har gått til bryet med å oversette alle tekstene til engelsk, virker oversettelsene sekundære (igjen tanken om å tre tilbake for skjønnlitteraturen, som er «egentlig»?) og hvorfor avgrenses den eneste tydelig ikke-fiktive teksten med et eget tittelblad? Nettopp denne teksten, essayet om Lars Görlings grensetestende 60-tallsforfatterskap, kaster et lys tilbake på Praizovićs prosjekt, men tråden er for tynn til å få øye på. Den (selv)utleverende forfatteren Maja Lundgren nevnes, og Lars Noréns dagbok, men hvorfor ikke for alvor fokusere på denne konfronterende og teatrale litteraturen i tradisjonen etter Strindberg? På nettet kan jeg se at redaktørene liker Stig Larsson og Sarah Kane, godt, godt. Men Const hadde faktisk steget fram av tåken som tidsskrift hvis disse kontekstuelle koblingene hadde vært tydeligere. Første nummer av Const etterlater meg forvirret, irritert, pirret.

Dette er en redigeret version af teksten.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. oktober 2012