Guden for sørlandsk selvtillit

Jan Bang, Erik Honoré, David Sylvian, Sidsel Endresen, Arve Henriksen
Uncommon Dieties
Tekster af Pål-Helge Haugen, Nils Christian Moe-Repstad
Samadhisound 2012

David Sylvian har looken før Steve Strange og alle de andre, og hans band Japan har også lyden: cool og crisp New Wave fra det ytre rom, i samspill med Sylvians mildt irritable, eller dovne, katteaktige stemme. Som frontmann for Japan blir han, med sitt bleke, sminkete ansikt og stilige dress et lett ufrivillig stilikon for 80-tallets New Romantics-bølge. Både Japan og deres generasjonskamerater Roxy Music bærer med seg bagasje fra 70-tallets prog- og glamrock, men når Japan-kopiene Duran Duran bryter gjennom, gir Japan ut sitt siste studiealbum, Tin Drum (1981). Sylvian fortsetter sin musikalske og spirituelle oppdagelsesferd med albumet Dead Bees On A Cake (1999) som et høydepunkt, hvor de varme tonene i hans stemme har nådd en så høy temperatur at det høres ut som om de flyter over, rett ned på gulvet fra brystkassen, som en tynn stråle av flytende metall.

I 2011 deltok Sylvian på den Kristiansand-baserte festivalen for eksperimentell musikk, Punkt, og i år fanget de nok en stor fisk, Brian Eno fra det tidligere nevnte Roxy Music. Det blåser med andre ord en mild vind av regional selvtillit over Kristiansand, som også har fått egen kunsthall og en ny, stor konsertscene.

Den eksklusive CD-boka Uncommon Deities stammer fra Sylvians samarbeid med norske kunstnere i forbindelse med Punkt 2011, men er bare delvis knyttet til festivalen som hendelse, ettersom brorparten av materialet er blitt til ved seinere anledninger. Som objekt ligner CD-boka en mellomting mellom et produkt fra det britiske plateselskapet 4AD, dekorert med organiske mønstre i nedtonede brune, hvite og gyldne farger, og en dyr eske sjokolade.

Tekstene til Uncommon Deities er skrevet av poetene Paal-Helge Haugen og Nils Christian Moe-Repstad, og førstnevnte leverer fine, prosalyriske bidrag som presenterer flere finurlige guder, blant annet en slags meta-gud, guden for dei mindre gudar:

Han er uroleg for dei mindre gudar, dei er lystige og ansvarslause, dei har gløymt bort sin bestemmelse og difor er dei fredelege og lykkelege. Han prøver å gi dei oppdraget tilbake. Han prøver at halde orden på dei. Natt etter natt sit han og fører dei inn i tynne uendelege protokollar, namn etter namn, med lett skjelvande hand. Han gjenskaper dei som alvor og skrift. Langt inn i nettene brenn lampa over bordet hans, der han sit og freistar reparere defekte små gudar.

Moe-Repstad er representert med en enkelt tekst med en litt annen rytme, som ikke endrer tonen i framførelsen nevneverdig. På opptakene velger Sylvian en stabil og harmonisk framføring av de engelske oversettelsene, uten større vektlegging av visse ord, og uten særlig dramatisk forskjell, enten det handler om guden for eincella organismar eller guden for svarte hol. Man kan tenke seg at Sylvian ærer poetenes verk ved å tre tilbake, men det oppstår også et sug etter å høre hans uttrykksfulle sangstemme, og/eller et mer variert uttrykk som går i tettere forbindelse med de øvrige bidragene. Det er en givende og kjærlig opplesning, men avhengig av hvordan ens syn på guder er i sin alminnelighet, blir det hele lovlig harmoniserende. Jeg mener ... Hvordan lyder Guden for svarte hol egentlig? Her svinser han rundt på samme zen-aktige blomstereng som de andre, litt skeive og uvanlige gudene.

Særlig lengter man etter et møte mellom Sylvian og Sidsel Endresens stammende, semantisk oppløste utbrudd, men logos og kaos krasjer sjelden. Den meditative fredfullheten og musikernes minimalistiske stil, står i fare for å legge et lokk på uttrykket. Dermed blir jeg mest glad for å høre hva som skjer med guden for små kjærtegn, for her skifter Haugens tekst perspektiv så vi møter et «vi» som snakker om sin gud. Her faller Sylvian logisk nok helt ut, og er bare til stede som minimale cut-ups som virvles inn i Endresens engasjerte framføring. Selv om musikerne gjør en real jazzy-improv-innsats, og ofte balanserer på grensen til stillhet, blir det litt for ornamentalt. Det er muligens utakknemlig å akke seg over at mikrober illustreres av knitrende, elektronisk glitch (noe veldig lite) og verdensrommet av romklang og lange toner (noe svært stort), men den lyttende føler seg sjelden overrasket.

Susanne Christensen, Klassekampen 22. december 2012