Saturday, February 02, 2013

Sprø som en kjeks

Gine Cornelia Pedersen
Null
Roman, 181 sider

På forsiden av skuespillerstudent Gine Cornelia Pedersens litterære debut finner vi hastige tegninger av et par skjeve skikkelser. Lesningen foregår i lynets hastighet, med et stort glimt, en del latter og en lett tomhetsfølelse etterpå. Som å lytte til en punkrock-singel og umiddelbart kaste den ut av vinduet idet musikken forstummer.

Vi raser gjennom en ung jentes liv med en viss kronologi; fra 10 til 16 til 20 år er det et eneste vilt løp av opprør, stoffer og all slags grenseoverskridelse. Ifølge forlagets følgeseddel søker jenta nærvær, intensitet og identitet, men identitetsjaget er ikke taktisk; hun vil stå på en scene, være skuespiller, være noen, men har fått litt for mye Jim Morrison i kaffen sin, for identitetsjaget hennes har et umiskjennelig rockemytologisk preg, slik vi kjenner det fra 1960-tallet. Jeget er i en permanent tilstand av ekspansjon og utslettelse. Hennes «lys brænder», for å si det med Søren Ulrik Thomsens vitalistiske poetikk fra 1980-tallet.

Men Pedersens tekst er enkel og referanseløs, den er jenta som brenner fra start til slutt. På veien ut i total oppløsning kommer hun på kant med samfunnsreglementene og ender på en lukket psykiatrisk avdeling. Kjærestene Jorg og Rød (mis)brukes til siste bloddråpe, og diverse andre relasjoner flammer på samme måte opp og går til helvete. Pedersens tekst er skrevet i en slags umulig nåtid hvor korte setninger som nesten alle starter med «jeg» raser avsted uten punktum. Ordet «jeg» fungerer som et slags alternativt punktum eller mantra, men setning for setning spenner dette jeg konstant over motstridende følelser eller impulser – det virrer, det fortærer menneskelige relasjoner som i neste bevegelse spyttes voldsomt ut, uten noen spesiell grunn. Alle slags ekstatiske opptrinn virker tiltrekkende:

Han tar meg med på en demonstrasjon
Vi roper
Jeg bare skriker
Alle er sinte
Det er deilig
Det føles som om jeg fronter noe viktig
Jeg fronter meg selv
Jeg fronter et generelt sinne
Jeg fronter at livet er ekstatisk og helt jævlig på en gang


Før en kaosreise inn i den peruanske jungelen stiller jenta seg spørsmål om en slags styrende instans, ved hjelp av en terapeut prøver hun å navngi denne instansen, finne fram til den indre cockpiten: En kjerne? Den hellige ånd? Magefølelsen? Men alt kastes bort igjen.

Den nærmeste litterære sparringspartneren kunne vært Bård Torgersen, hvis tekster ofte består av bevissthetsstrømmer som av og til utarter seg til en slags skrikende telegrammer fra handlinger som virker som de utspiller seg samtidig som vi leser. For eksempel finnes tre slike strømmer i Torgersens Voksne og barn (2012), som alle drar i ulik retning. Her har bare mannen kapasitet til å forhandle med omgivelsene (et «ferieparadis») om plass til en utbrent mor og et barn med ADHD.

Pedersens monolog har en litt enklere form, og er festlig som en tragikomisk nyttårsrakett, det er en helt fin beat her, men jeg ender likevel opp med å føle at jeg har stirret ned i et bombekrater for underholdningens skyld. Det er vanskelig å si hvilke tanker jeg sitter igjen med, annet enn at jeg fikk meg et kortvarig kick.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. februar 2013

No comments: