Uidentifisert Litterært Objekt
Lars Mørch Finborud
De svarte skiltene
Roman, 211 sider
Ved første øyekast ligner det på en bok, men det er lett å bli i stuss. Kanskje er det mer nærliggende å kalle kurator på Henie Onstad, Lars Mørch Finboruds debutroman et slags uidentifisert objekt? Jeg skal i alle fall sitte her med åpen munn og tomt blikk før jeg våger meg ut på en nærmere beskrivelse. Romanens første tretti sider danner en historie i seg selv, som på mange måter mimer leserens møte med romanen, en snedig felle som nødvendigvis må dra leseren inn and put a spell on you.
En pliktoppfyllende representant for den borgerlige offentligheten, en advokat, strider inn i et slags spøkelseshus, hvor han skal gjøre opp boe. Hans resultatorienterte bevissthet fortaper seg i en uforutsigbar og skremmende struktur. I huset, som minner om en slags vill, sammensnekret installasjonskunst, finner han en bok han leser i, hvorpå han forsvinner inn i et mareritt, og da han våkner omdefinerer han sin oppgave: Dette stedet må ødelegges, det huset skjuler er for grusomt for verden.
Det sier seg nesten selv at resten av boka er den boka som advokaten finner, så vi selv får innblikk i hvilke skumle prosjekter som har utfoldet seg. Finborud holder faktisk dampen oppe med et barokt språk, skakk humor og en endeløs strøm av mysterier; horrorkonvensjonene sitter som et skudd, og det er fritt fram for det som vel er forfatterens egentlige ærend, nemlig å skrive en slags samtidssatire som kretser rundt spørsmålet: Hva er kunst? Eller mer spesifikt: Hvordan ser verden ut hvis alt er kunst?
Inne i midten av historiens eskesystemer, finner en slags produksjon sted. Barnebarnet til den avdøde Bestemor – en slags inkarnasjon av de siste 150 årenes ekspansive, modernistiske esprit – arbeider tålmodig med å klassifisere hennes samling av jutegnask. Øh, hva behager? Jepp, jutegnask er et nyord, en gjenstand midt mellom relikvie og memorabilia: «Mye av dette kan karakteriseres som rent skrap, som de hullete raggsokkene til Asgar Jorn og Jørgen Nash eller den brukte q-tipsen som lå igjen etter Gertrude Steins overnatting.»
Bestemoren er en gave til boka, som en Kilroy har hun klart å plassere seg midt i absolutt alle kunstneriske, intellektuelle brennpunkter, og på den måten samlet gjenstander som i seg selv oftest er verdiløse, men som bærer med seg en aura fra alle slags sprelske, avantgardistiske hendelser i moderne tid. Barnebarnet skriver til sin venn Gustimoldo, og teksten består av disse brevene, flettet sammen med en rekke vittige eksempler fra jutegnaskklassifiseringsarbeidet:
Luchino Viscontis ølbrikke (1971)
Stammer fra da Bestemor og Visconti tok med skuespilleren Björn Andrésen på homsebar under innspillingen av filmen Døden i Venedig. På baksiden har Visconti skrevet til Bestemor: «Jeg er Aschenbach, vær min Tadzio. Knurr, knurr.»
Papp
G (ølmerker)
JG1113
Dette er en berg-og-dal-bane mellom det fjollete og det briljante, og når den satiriske brodden slår gjennom – det skjer ganske ofte – virker det som relevant lesning. Bestemors samling representerer den kanoniserte kulturen, relikvier fra høydepunkter som kan markeres med et blått skilt, som vi kjenner det fra gatebildet. Men spøkelseshuset er bokstavelig talt i ferd med å briste av en helt annerledes historie, de svarte skilters historie, som forteller om vanlige menneskers smerte. Romanen er best når Finborud rammer den svimle, marerittaktige følelsen i leseren.
Susanne Christensen, Klassekampen 16. februar 2013