Saturday, March 09, 2013

Menn som hater kvinner

Maria Sveland
Hatet. En bok om antifeminism
Sakprosa, 175 sider
Leopard förlag, Stockholm 2013

Det er noe i lufta, er det våren? Love is in the air, eller er det snarere motsatt? Er det hatet som ligger tykt rundt oss? Det er nemlig lett å føle seg en smule bilsyk, som om man har slingret seg gjennom natten, som om veikarteret har blitt omskrevet av maniske hender, som om vi er i en radikalt annerledes situasjon, uten at vi helt er i stand til å sette ord på nøyaktig hva forandringene består i.

Den svenske journalisten Marie Sveland, som fikk sitt gjennombrudd med suksessromanen Bitterfittan (2007), som tar opp feministiske problemstillinger, fikk en bølge av seksualisert hat mot seg etter debuten. Hun ble truet på livet og måtte i perioder leve under politibeskyttelse. Situasjonen har dessverre blitt hverdagskost for mange som ytrer seg i offentligheten, og det ser ut til at særlig kvinner rammes, eller for å være mer spesifikk, og i tråd med Svelands undersøkelser, så er det ofte de som uttrykker feministiske og/eller antirasistiske holdninger som blir skyteskiver i disse dager.

Feminismen og antirasismen er de to grunnpilarene i det noen kaller en dominerende politisk korrekthet, det som i Norge har fått navnet ”kulturmarxisme” av massemorderen Anders Behring Breivik. Sveland snakker i sin innledning varmt om historieskrivningens kraft, om hvordan hun som ung på 80-tallet hørte om feminisme i negative termer, men kunne lese seg fram til en annen historie, om en oppriktig kamp for likestilling. Selv gjør hun noe så enestående som å skrive brennaktuell samtidshistorie, hvor hun kjeder sammen en rekke ”slag” som har stått i de svenske mediene, som siden 2005 har forskjøvet grensene for hva som kan anses som henholdsvis legitimt og ekstremt.

Etter en feministisk blomstringstid, den såkalte tredje bølgen på 90-tallet, tilsier logikken at et backlash er like om hjørnet. Det kom da også, med dokumentaren Könskriget (2005), hvor særlig professor og kjønnsforsker Eva Lundgren og Roks, Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige, ble framstilt som en gjeng mannshatende satanister. I saker som denne oppstår det gjerne en opphisset stemning i offentligheten, Sveland kaller det et mediedrev, hvor visse oppfatninger gjentas så mange ganger uten at journalistene går til primærkildene, at det etabler seg såkalte mediale sannheter. Könskriget var en døråpner for antifeminismen, og skapte en stemning hvor det ble legitimt å framstille det nyetablerte partiet Feministisk Initiativ på en tendensiøs måte, for eksempel ved å bryte ned kvinnelige politikeres autoritet ved å omtale deres klær og utseende.

Ifølge Sveland vekker det raseri å utfordre det nasjonale selvbildet av Sverige som et likestilt land. Likestilling er oppnådd, mener man, og er en fast del av den svenske identiteten. Stiller man spørsmål ved dette, finnes det krefter som ønsker å få deg til å tie, og dermed er grunnlaget lagt for antifeminismens framvekst og gradvise legitimering i offentligheten. Svelands styrke er at hun forbinder punkter på en måte så det trer fram et bilde av de antifeministiske nettverkene. Ved hjelp av lange sitater og nøkterne utlegninger viser hun antifeminismen hos både kvinnelige og mannlige skribenter og journalister, og på tvers av politiske partier og klasser. Det er forståelig nok først i bokas siste avsnitt – her intervjues blant andre Marte Michelet – at hun fordyper seg i koblingene til høyreekstremismens framtog i Europa, og til Breiviks manifest, som også har en sterk antifeministisk slagside.

Sveland er spesielt ute etter de følelsesmessige bølgene av trusler, hun forsøker å forstå hvordan de oppstår og hvor de kommer fra, både i forbindelse med voldtektssaken mot Julian Assange og et stockholmsk amatørteaters oppsetning av den kontroversielle Valerie Solanas-teksten SCUM Manifesto. Hva er det som kommer til overflaten? Særlig når man påtaler overgrep, møtes man av overgrepstrusler. Det er en urovekkende utvikling, og Sveland omtaler det som et demokratiproblem at visse stemmer forsøkes å trues til taushet. Noe tyder på at det er tabubelagt å uttale seg kritisk om svenske menn som gruppe. Vold i hjemmet begås ikke av outsidere, men foregår i alle deler av samfunnet. Når dette understrekes kan men føle at de pekes ut som en problematisk kategori, noe som ikke fører til selvransakelse, men snarere til aggresjon.

Sveland er ikke ute etter å ”ta” alle mannsaktivister og har for eksempel sympati for organisasjonen Män För Jämställdhet. Mellom de argumenterende avsnittene finnes mer litterære passasjer som gir innblikk i forfatterens personlige følelser under skrivearbeidet; en kropp som av og til føler seg sterk, av og til svak, om et hode som summer av spørsmål, om søvnløshet, gråt og trening. En kjempende kropp og et kjempende, verkende, søkende sinn. Svelands samtidshistoriske kartleggingsprosjekt virker uhyre viktig.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. marts 2013

No comments: