Kunsten at dø

Carl Rollyson
American Isis – The Life and Art of Sylvia Plath
Biografi, 319 sider
St. Martin's Press, New York 2013

Sylvia Plath er den moderne litteraturs Marilyn Monroe. Sånn åpner Carl Rollyson sin biografi om Sylvia Plath. Pleased to meet you: Her kommer Plath, poeten, Plath, selvmorderen, Plath, feministen, og så videre. Hennes liv, en pil inn i morgenlysets røde øye, for å parafrasere et av hennes berømte dikt, Ariel fra 1962, strekker seg kort og intenst fra 1932 til 1963. Rollyson, en garvet biograf som har skrevet om blant andre Martha Gellhorn, Susan Sontag og Monroe, vektlegger Plath som essensielt amerikansk. Hun svømmer, soler seg og dater. Rollysons Plath er en aktiv sjel med en markant lust for life, i motsetning til for eksempel den mer innadvendte og «europeiske» Sontag. Parallellen til Monroe er godt begrunnet, både i forhold til kvinnenes livsforløp og deres vesen; ambisiøse, dypt sensuelle og paradoksalt publikumshungrende, på den måten at begge har erfaringer med suksess som en både livsnødvendig og drepende kraft.

Plath og hennes ektemann, den britiske poeten Ted Hughes, møtes i Cambridge, hvor Plath studerer på et Fulbright-stipend. En periode flytter de til Amerika, for siden å vende tilbake til England og bosette seg i landlige omgivelser i Devon, før Plath ender sitt eget liv i en tilfrosset leilighet i London. Hughes, svikeren, Hughes, den utro, Hughes som brenner Sylvias siste dagbok. Rollyson er ikke mild mot ham, som først i 1998 ytrer seg om forholdet til Plath i diktsamlingen Birthday Letters, men heldigvis hører vi ikke mer om de nasjonale stereotypiene. American Isis er faktisk bemerkelsesverdig lite villig til å bidra med nok et bombenedslag i de smertefulle biografikrigene om hvor mye av Plaths personlige skriverier som bør publiseres.

Liv og kunst er uløselig sammenfiltret hos Plath. Hennes ikke særlig omfattende, men uhørt kraftfulle, forfatterskap inkluderer de fleste sjangre, fiksjon som sakprosa, men hun er mest kjent for sine dikt, spesielt sin siste samling, Ariel (1965), skrevet i en kreativ raptus i tida før hennes død, og den tilsynelatende selvbiografiske romanen The Bell Jar (1963), på norsk Glassklokken. Stilmessig er Glassklokken ytterst litterær, i den forstand at den er skrevet i et bilderikt og «kunstig» språk som ikke forsøker å mime dagbokskriftens spontane, løse stil. Av såkalt sakprosa står Plaths omfattende dagbøker tilbake som noe av den sterkeste selvbiografiske litteraturen verden ennå har sett, intet mindre, og de overstråler på mange måter hennes litterære utgivelser. Dagbøkene er selvsagt en av Rollysons kilder, men det som er nytt med hans utgivelse er hvor nøye han leser hennes brevutveksling, både med hennes mor (Aurelia Plath ga i 1975 ut Letters Home: Correspondence 1950–1963), men også med hennes mannlige venner og elskere. Her blir det god plass til begge sider av korrespondansen. Rollyson finner Plath i disse brevene, i skjæringspunktet mellom hennes mange forskjellige ansikter og de vidt forskjellige menneskene hun elsker – og opptrer for, så å si. I brevene både viser og skjuler hun seg, og de andres ofte klare blikk på hennes selvframstillinger kommer til sin rett.

Rollyson er klar over at han skriver på et berg av Sylvia Plath-biografier, og denne boka blir såpass komprimert fordi han unngår det ekstramaterialet som andre biografer har inkludert for å kontekstualisere Plath. Han sier: «I do very little scene setting», han vil «concentrate on the intensity of the person Sylvia Plath», og det er det kommet en nøktern og behagelig antimytologiserende biografi ut av, skrevet av en forfatter som ikke ønsker å bade i lyset av Sylvia, eller ri sine egne, ideologiske, hester.

Selv møter jeg Plath for første gang som tenåring da jeg fisker en bok ned fra bibliotekhylla i de københavnske forstedene med tittelen Måske bliver jeg aldrig lykkelig (Vindrose 1983), et utdrag fra Plaths dagbøker, på bare 171 sider. Boka prydes av et svart-hvit fotografi av Sylvia, her som en alvorlig kvinne med et mørkt glimt i øyet. Hva er det som glimter? Livet? Døden?

De evige skurkene i historien er Ted Hughes og den kvinnen som Ted bedrar Sylvia med, Assia Wevill, også hun tar seinere sitt eget liv. Det er et hav av smerte her. 31 år gammel stikker Sylvia sitt vakre, blonde hode i en gassovn, med hennes og Teds to små barn Nicholas og Frieda sovende i etasjen over. I 2009 velger også sønnen Nicholas selvmordet. Frieda, som er poet og maler, skriver i 2003 diktet «My Mother» som en bitter kommentar til Hollywood-filmen Sylvia, som kom samme år med Gwyneth Paltrow i hovedrollen. Sånn lyder de siste linjene i diktet:

They think I should love it
Having her back again, they think
I should give them my mother’s words
to fill the mouth of their monster,
Their Sylvia Suicide Doll.
Who will walk and talk
And die at will,
And die, and die
And forever be dying.

Kan man dø og gjenoppstå i skriften? Den egyptiske gudinnen Isis vekker sin elskede, sin bror Osiris, fra de døde. Ett av Plaths temaer er nettopp dette, gjenoppstandelsen. Hennes eget selvmordsforsøk fra 1953 danner noe av bakgrunnen for gjenoppstandelsestematikken. Den unge, livskraftige Plath styres av et ønske om oppmerksomhet, og er en ambisiøs student på Smiths College. Hun får antatt dikt i The New Yorker, og vinner flere lyrikkpriser. Det som skulle være et høydepunkt i hennes karriere fram til da, et månedslangt internship på damebladet Mademoiselle i New York, våren 1953, og som Plath omformer til knivskarp, satirisk prosa i The Bell Jar, utvikler seg imidlertid til et helvete av overflatisk glamour, matforgiftning og antydninger om voldtekt. Hennes planer om å delta på et skrivekurs etter New York-oppholdet faller sammen, og hun ender med å krype tilbake til livmoren den sommeren, mens hun bor hos moren og rammes av depresjon. Hun er borte i tre dager, og hennes bror Warren finner henne bevisstløs, slått ut av piller, der hun har gått i skjul under huset. Som i diktet «Lady Lazarus» fra Ariel gjenoppstår hun, sterkt imot hennes egen vilje. Hennes selvmordsforsøk omtales massivt i avisene. I dikt som «Lady Lazarus» og i «Cut» (om en situasjon hvor hun skjærer seg i fingeren mens hun lager mat) finnes det en spenning mellom selvskading og øyet som ser, enten i form av et iakttagende publikum, eller en grotesk selviakttagelse. Poetens grufulle laboratorium.

Plath virker bundet til moren med en slags språklig navlestreng, gjennom hele livet skriver hun utallige brev til Aurelia, og nettopp i brevene virker det som om hun gjenoppfinner seg selv, i morens øyne. Aurelia får ofte en mer rosenrød versjon av Sylvias opplevelser enn de øvrige hun korresponderer med. Plath skriver heftige dikt om både sin far, den tyske professoren Otto Plath, og om sin mor, som opprinnelig var Ottos elev. Hennes dikt «Daddy» er kjent, hvor Plath omskriver sin ellers pasifistiske far til nazist, i et forsøk på å knytte sin personlige historie i verdenshistorien. Sånn lyder noen linjer derfra:

I have always been scared of you,
With your Luftwaffe, your gobbledygoo.
And your neat mustache
And your Aryan eye, bright blue.
Panzer-man, panzer-man, O You

Plath skriver et ikke mindre drepende dikt om sin mor, dette er noe Sylvia og moren spøker åpent med. Diktet «Medusa» fra 1962 ender med en ambivalent setning som enten kan bety at morsforbindelsen omsider er brutt, eller at de to, datteren og moren, er ett:

Who do you think you are?
A Communion wafer? Blubbery Mary?
I shall take no bite of your body,
Bottle in which I live,

Ghastly Vatican.
I am sick to death of hot salt.
Green as eunuchs, your wishes
Hiss at my sins.
Off, off, eely tentacle!
There is nothing between us.

Plath føler seg ikke hjemme i Cambridge, hun er for utadvendt og ordrik, dette er et åndens sted, og der det er ånd, er det ikke kropp. Plath klager over maten og hennes kvinnelige medstudenter (som hun kaller peppermøer) og engasjerer seg i en teatergruppe der det er bedre plass til ildfulle sjeler. Møtet med Hughes er dramatisk, han er på det tidspunktet allerede poet, hun gjenkjenner ham og kan dikt av ham utenat. Det første Ted hører gjennom støyen på festen, er Sylvia som resiterer hans dikt. Da de endelig kommer tettere på hverandre, dulter han borti henne og river av øreringen hennes. Hun svarer med å bite ham i kinnet til han blør. Love at first bite.

Syv år seinere knuses forholdet deres av en telefonoppringning fra Teds elskerinne Assia, som Plaths mor uheldigvis er vitne til, noe som er ekstra ødeleggende for Sylvia. Historien som hun har skapt om seg selv i hennes mors øyne, går i knas. Sylvia skriver: «The horror of what you saw and what I saw you see last summer is between us and I cannot face you again until I have a new life; it would be too great a strain.»

Den siste tida arbeider Sylvia intensivt med å skape seg et nytt liv, hun passer på barna og skriver om morgenen mellom klokka fire og åtte, noen av de sterkeste diktene hun har skrevet. Vi mister henne allerede i 1963, og de frigjøringsbevegelsene som snart skal gjøre seg bemerket ligger enn så lenge bare og summer under overflaten.

Plaths skrift er alltid kunstferdig, hun former fabelaktige metaforer, selv for sine mest smertefulle øyeblikk. Hun skriver om barnefødsler og om hverdagen på et tidspunkt hvor de sidene av kvinnelig liv sjelden får plass i poesien. I Ariel finnes også flere strålende dikt om å installere en bikube. Biene danner et symbolsk ekko tilbake i Plaths liv, hennes far, Otto, ga ut fagboka Bumblebees and Their Ways (1934).

Livets nærvær kan være like sterkt som døden i Plaths dikt. I Ariel finnes også et ekstatisk dikt til barna hennes, «Morning Song», som slutter sånn:

One cry, and I stumble from bed, cow-heavy and floral
In my Victorian nightgown.
Your mouth opens clean as a cat’s. The window square

Whitens and swallows its dull stars. And now you try
Your handful of notes;
The clear vowels rise like balloons.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. marts 2013