Overlegen krønike

Sofi Oksanen
Da duene forsvant
Oversat av Turid Farbregd
Roman, 335 sider

Hos oss har Estland neppe stått særlig sentralt i historieundervisningen om andre verdenskrig, men det er noe en forfatter av Sofi Oksanens kaliber kan gjøre noe med. Estland har i finsk-estiske Oksanen, som både er tungt prisbelønnet og vidt og bredt oversatt, fått en sjeldent talentfull kronikør som også i sin tredje roman om dette multibesatte, multiundertrykte landet lykkes å briljere på overraskende mange nivåer. Det er så bra at du får lyst til å stampe litt i gulvet, over at én og samme penn klarer å skrive så kompositorisk overlegent og samtidig klarer, med et så fininstilt øre, å lytte seg dypt inn i de kroppene som hvirvles rundt i denne dramatiske, kulørte og ganske komplekse prosaen.

Nettopp det kulørte og dramatiske flyter her enda tykkere enn i de to Estland-tematiske forgjengerne Stalins kyr (2003) og Utrenskning (2008). Man kan nesten høre Hollywood-musikken, men overflatisk blir det likevel ikke. Actionplanet er skrudd opp på nivå med Quentin Tarantino og Leo Tolstoj, og det er kanskje akkurat her et sted, mellom disse to, at Oksanen klarer å balansere. Det er enda et kvalitetstegn at man som leser kan velge å isolere et tromme- eller basspor, så å si, altså lese på andre nivåer, hvis man blir utmattet av kaotiske scener på slagmarken, kompliserte dobbeltidentiteter og spiritistiske seanser. Ikke ulikt Tarantino, som får helheten til å fungere, men som likevel gir tilskueren valgmuligheter; man kan velte seg som en gasse i den larmende, voldspornografiske estetikken, eller frydes over de subtile metanivåene som gjør at man hele tiden får følelsen av at det handler like mye om skuespillerarbeidet eller om skrivingen, om forfatterposisjoner.

I sin nye roman har Oksanen flyttet sin empatiske nærhet bort fra de kvinnelige hovedpersonene, og inn i de estiske fetterne Roland og Edgar, som begge er tilstede som to svært forskjellige forfattere: sannhetsvitnet og historieforfalskeren. Roland, sannhetsvitnet, presenterer seg i førsteperson, og vi treffer ham på slagmarken etter at nazistene har ”befridd” Estland fra sine russiske undertrykkere. Nazistenes tilstedeværelse i Estland bemerkes på den måten at duene forsvinner – ja, hvilke befriere, som spiser (freds)duer! Roland kommer seg gjennom krigen med bildet av ”gladøyde jenta mi” på netthinna, men han ser aldri sin elskede Rosalie igjen, selv om han muligens får visse signaler from beyond, Rosalie hilser via et spiritistisk medium. Motstands- mannen Rolands kjærlighet er transcendent, beveger seg på tvers av døden, helt ulikt Edgars.

Oksanens måte å fortelle på er svært moderne i sitt dokumentariske tilsnitt, og i de mange sprang fram og tilbake i tid, som markeres med frimerker fra 40-tallets naziokkupasjon til 60-tallets sovjetokkupasjon. Edgar er opportunisten som seiler opp med makta, uansett hvilken side den måtte være på. Dobbeltspill og hemmelighetskremmeri skaper avstand til kona hans, den sensitive, erotisk forsmådde Juudit, som nærmest håper på at mannen omkommer i krigen, og som siden tar seg en høyt rangert tysk elsker. Vi følger Edgar inngående der han svermer for tyskerne med et homoerotisk maktbegjær, og siden blir forfatter for kommunistregimet. Han spekulerer i litterært effektmakeri, hvordan han best kan påvirke opinionen med demoniserende bilder, samtidig som han leser sin fetters uskyldsrene dagbok. Vi får lese en rekke eksempler på Edgars malende bildespråk om fiktive personer: ”Etter hvert blodbad arrangerte morderne drikkekalas eller orgier, der kjæresten til Mark også deltok, og hun ristet skjørtet sitt fritt for negler som var revet av sovjetborgere."

Det er lett å se Roland og Edgar som "god" og "ond", men Oksanen er likevel milevis unna den slags klisjeer. Både Roland og Edgar framstår som briljante forfattere, og sannelig om de ikke begge forbruker mennesker i deres nærhet. Makten opererer i kroppene, et grunntema hos Oksanen, og her er det Juudits kropp som skiftesvis okkuperes, maltrakteres, sviktes og etterlates av skiftende ideologiske viljer. Juudit har, som Roland og Edgar, sine egne avsnitt, men hun virker lett som en fjær, halvveis bortvendt og først og fremst styrt av enkle, erotiske impulser. Hun kan brukes, tas. Det er andre som åpner eller lukker kroppens innganger; vaginaen, halsen.

Oksanens fokus er likevel ikke på Juudit, som synes å leve sitt eget, jagede, dyreaktige liv, men hvordan de to mennene elsker, hva de begjærer, og ikke minst hvordan de skriver under helt spesifikke, historiske omstendigheter. Også den norske språkdrakten virker kledelig elegant, her om Edgar: "Anerkjennelsen var som en honningslynge, den sendte Parts for en kort stund inn i en klebrig sinnstilstand der han vekselvis rødmet uten et ord eller stammet fram noe slags svar." Det er fet og rik prosa.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. april 2013