Friday, May 03, 2013

Elektrisk Adonis

Richard Hell
I Dreamed I Was A Very Clean Tramp
Selvbiografi, 293 sider
Ecco, New York, 2013

Hvem i helvete er Richard Hell? Først og fremst et uforglemmelig ansikt: En amorbue med en sjøsyk form, en nese så imponerende at du må til Påskeøya for å se dens make, og en sveis som en Adonis i den elektriske stol. Hell er den newyorkske urpunkeren, dette er faktisk en allment akseptert påstand, og allerede med hans signatursang ”Blank Generation” – første gang spilt inn med The Voidoids i 1976 – begynner hans selvbiografiske prosjekt: ”I was saying ”Let me out of here” before I was even born” – før han var født? Greit, kjør på. I en skolestil beskriver en åtteårig Richard et forsøk på å rømme hjemmefra som støttes fullt og helt av faren, som rundt midnatt velvillig kjører Richard ut til skogen til et møtested, men ingen av rømningsvennene hans dukker opp. Kort tid etterpå dør faren av et hjerteinfarkt; farstap og fluktimpuls flettes sammen til en historie som ender med at Richard ”went to sleep and dreamed I was a very clean tramp!” Den reine vagabonden er så rein at han er helt hvit, ja, han er faktisk en blank spot.

”Blank Generation” er en omskrivning av en sang om the beat generation, 50-tallets rakkere og poeter, som på 70-tallet muterer til punkere etter en kort tid i skyggen av blomsterbarna. Legenden om Hells’ påvirkning lyder som så: Malcolm McLaren drev rundt i New York som manager av de kjolekledde glampunkerne New York Dolls, da han fikk øye på Hell og forvandlet hans strittende hår og sønderrevne sikkerhetsnålstil til et Sex Pistols-konsept hjemme i England, et band som for øvrig også lagde et riff på tomheten med ”Pretty Vacant” (1977). Hell surmuler ofte, og inntar rollen som en forbigått stylemaker som aldri tjente en krone på den inspirasjonen han bidro med, men han forklarer interessant nok ”Blank Generation” sånn: ”I insist it’s not about being numb or empty but about having infinite possibilities.” Hvaforno?! Sangens briljante scoop er når Hell snøvler seg fram til et hikkende ”I belong to the ________ generation” Han er altså åpen, kan skrives av andre. Hell beskriver sin oppvekst i Kentucky som rotløs, i en familie uten samhold, som produserer en gutt som finner sine primære, identitetsskapende fellesskap i Flash Gordon-klubben og i cowboyfilmene. Plassen er vidåpen, oppfinn deg selv.

På skolen er Richard venner med Tom Miller, som seinere, i New York, skifter navn til Tom Verlaine. Sammen er de nerder og poeter, skaper sin egen verden, og snart kaller de seg The Neon Boys og begynner å spille skramlete rock ’n’ roll. Det er nesten ingen grenser for hvor steilt Verlaine seinere vurderes. På hver side skinner Hells’ manifest gjennom; det handler om stil og følelse, ikke om instrumentell perfeksjon. Hell hater Verlaines insistering på å spille riktig musikk, noe som ender med at DIY-musikeren Hell ryker ut av bandet deres, Television - som i 1977 utgir mesterverket Marquee Moon. Det er nok rimelig å si at Marquee Moon er et virkelig nyskapende album, selv om Voidoids’ skramlerock også har sin sjarm. Like rimelig er Hells’ status som stilikon, men noe han først kan cashe reelt inn på når han forvandler seg til litteratur.

Det er nærliggende å tenke på en annen bok om samme periode og samme East Village-miljø, Patti Smiths Just Kids (2010), som forteller om hennes romantiske forhold til fotografen Robert Mapplethorpe og deres felles drømmer om Kunst. Smiths tekst framstår som en slags ønskedrøm, Hells som ett langt oppgjør. Han hevder seg og er konfronterende på hver eneste side, og er både lyrisk (Hell er også en publisert poet) og ekstremt hard mot de fleste, inkludert seg selv. Patti Smith kan han til en viss grad anerkjenne, men ikke et eneste portrett av en kvinne utelater detaljer om hennes utseende og kvaliteter som pulemateriale.

På 70-tallet var East Village billig, kreativ og sexy uten sidestykke. Punkkulturen var også en sexkultur, og Hells kjæresteliste er imponerende, det skal sies: fra den tidas avantgarde-groupies Sabel Starr og Nancy Spungen til kunstberter som Nan Goldins muse Cookie Mueller, Claes Oldenburgs ekskone Patty og den fantastiske No Wave-sangerinnen Lizzie Mercier Descloux. Lizzie, sjelevennen, skal Hell til slutt forråde, men ingen skal påstå at kvinnene ikke ofte vekker poetiske og morsomme språkblomster: ”My facial expressions, speech, and gestures were the unprepossessing facade on a huge warehouse of hope to fuck her.”

Men språket flater bemerkelsesverdig ut når Hell blir fulltidsjunkie. Sirkelen han trekker om seg selv blir innskrenket og navlebeskuende. Han spiller med superheroinisten Johnny Thunders i The Heartbreakers og reiser til England med Voidoids og ergrer seg over de sexløse, spyttende, sosialt engasjerte punkerne.

I hine hårde dage med Tom, skrev de sammen under pseudonymet Theresa Stern. Richard og Toms ansikter ble, med full sminke, manipulert sammen til ett. I en overraskende vending strekker Hell i bokas siste linjer armene ut mot Tom, den brysomme nerden, og sier: I am him.

Susanne Christensen, Klassekampen 29. maj 2013

No comments: