Monday, May 27, 2013

Et politisk dyr

Karin Moe
Virkeligheten
Roman, 106 sider

Kanskje er det på tide at litteraturkritikere og –forskere puster dypt inn, brygger seg en sterk kopp kaffe og begynner å mobilisere sin kritiske tenkning rundt det svært slitte v-ordet, virkeligheten. Mange, inkludert undertegnede, har brukt v-ordet som en slags universalforklaring på alle aktuelle, litterære trender gjennom 90-tallet og 00-tallet. Greit, vi har sett en slags nyrealisme, noen har kalt den avantgardrealisme eller ”konseptuell litteratur” – Gud bedre! – og dokupoesi, selvbiografi, reiselitteratur og gonzo-kritikk i lassevis, men har noen spurt seg hva som faktisk ikke er ”virkelighetslitteratur”? Handler for eksempel science fiction, som ofte kalles spekulativ realisme, ikke om virkeligheten? Karin Moe gir selvfølgelig faen, og kaller sin nye roman Virkeligheten, en passende tittel på et friskt, poetisk og bitende satirisk stykke litteratur om en framtid not so very far away.

Det begynner å ligne tidenes comeback for Moe, med den over 600 sider tykke sakprosasamlingen Skrifter fra i fjor og nå denne finstemte, todelte romanen: Først får vi 52 nummererte, poetiske fragmenter på bokmål, med et solid dryss anglisismer fra bulldoggen Sardoks synspunkt:

Lol hacker søppelkontoen på sin iPhone og spanderer alltid på seg selv, og mange ganger har hun med dogzemad til andre av hundefolket som samles i stramme tøyler under det store treet på piazzaen. Der sitter hun og voicer, men de hører ikke på hende, bare slurper det i seg.

Det er forunderlig hvordan Moe klarer å vise et ”mindre” livs blikk på verden. Sardok er et underordnet, passivt observerende, men ofte sterkt politisk vesen, og gjennom ham belyses blant annet forholdet mellom herre/slave og privat/offentlig:

Han har selvbestemt lort. Ingen får bestemme hvor han skal legge igjen resterne etter maten ute i offentligheten. Det er den naturlige rettighet en hund har i full offentlighet etter dressering dag ut og dag inn. Det er hans herre og mester som har med pose og plukker opp restene. Det er ikke en rettighet. Det er en forbannet pligt. Nå sitter det. De andre har velferdsstaten å feie under teppet.

Hans eier Lollo skriver et fortellende nynorsk, og via henne får vi innblikk i en skrekkinngytende framtidsverden. Moe har tidligere skrevet en showaktig, flerstemmig litteratur full av gags og stunts (av og til opptrer hun fremdeles med vennene fra åttitallet, Stuntpoetene), men her synger Sardok og Lollo en overraskende inderlig og fokusert duett. Det samfunnet som bare Lollo kan overskue er en verden preget av språkreformer og stram styring, holdt i hevd med juling fra anonyme makthavere som hersker over et slags dadaistisk imperium hvor sex og kreativitet er påbudt ved lov.

Lollos stemme er likevel varm, hjemlig og humoristisk. Moe skriver fram et dystopisk samfunn, men tonen er påfallende trivelig. Hvorfor? Jo, det er klart; et skrekkimperium realiseres først når befolkningen aksepterer ødeleggelse og avlæring med full konsensus. Dystopien ser ut som en utopi, problem solved.

Moe balanserer letthet og alvor på en forunderlig måte, og det er en fryd å lese en så velskrevet – likevel utfordrende, og iblant inneforstått – tekst. Jeg sverger på at det er setninger her som gir deg eufori.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. maj 2013

No comments: