I operaens vold
Eivind Buene
Allsang
Cappelen Damm 2012
Barokkomponisten George Frideric Händel (1685-1759) er populær denne høsten. Ikke bare er han den sentrale skikkelsen i Carl-Michael Edenborgs svenske romansuksess Mitt grymma öde, han stavrer også rundt i komponist Eivind Buenes andre roman. Mens Edenborgs roman kan kalles historisk, reiser vi bare glimtvis tilbake i tid i Allsang, hvor vi møter kjæresteparet Ivan og Marie, og bestevennen Jonas, som alle skal til å avslutte utdannelsen som vokalsolister ved Operahøgskolen i Oslo.
Hva er en enestående prestasjon, hva er et såkalt naturtalent, hvordan trekker kunstneren på egne erfaringer («virkeligheten»), og hvordan overføres disse til publikum? Det talentfulle trekløveret har mange levende diskusjoner mens de beveger seg gjennom et strålende, sommerlig Oslo, intenst og sanselig beskrevet av Buene.
Det er tempo, flyt og selvtillit i lange beskrivelser av fester i store vestkantleiligheter hvor ambisjonene ligger som en dis i lufta, men Buene virker spesielt opptatt av den sceniske framførelsen, både opplevd av den syngende og fra et innlevende publikums perspektiv. Hva skjer i de øyeblikkene når stemmen strømmer gjennom kroppen, når kroppen agerer og publikum responderer? Buene fordyper seg ofte i disse situasjonene, og beskriver bevisstheten hos den agerende eller hos publikum.
På samme måte kan man si at rolleoppbygningen og sceneframtredenen er spenningsmomenter i filmen Black Swan (2010), som kanskje er lett å assosiere til, ettersom den også tilsynelatende vil revitalisere en annen klassisk kunstart, balletten, og på liknende vis fletter sammen liv og kunst. Det har med rolleoppbygging å gjøre også når Buene trekker inn Händel; når vi reiser tilbake i tiden og følger barokkomponisten tror jeg det er fordi vi følger Ivan i hans forberedelser: "En Händel-opera var akkurat riktig for min stemme, og jeg hadde gjort mitt aller beste. Jeg gikk til ytterligheter. Spiste Händel, drømte Händel, skrev om Händel."
Marie får stjerneøyeblikket sitt i rollen som Maria Magdalena ved innvielsen av det nye operahuset, og slik ser det ut i Ivans optikk: "[T]o tusen år gamle følelser farer gjennom henne, og hun er ikke mere fremmed enn en hvilken som helst morgen når hun sitter bøyd over avisen og jeg kommer inn på kjøkkenet i det hvite lyset fra vinduet." Avstanden mellom hverdagslivet, flettverket av gater på Vestkanten (byen spiller en markant rolle i romanen), og scenen måles igjen og igjen, noe som blir interessant ettersom opera som sjanger vanligvis knyttes til fortida («utdatert») og til finkulturen («snobbete»). Hører de store følelsene hjemme i fortida? Og er nettopp denne forestillingen, om vår flate, postmoderne eksistens opp mot en rikere fortid, bakgrunnen for Maries suksess? Ivan blir stående og se hvordan kjærligheten som har eksistert mellom dem langsomt fordunster og omformes til et slags forarbeid, en slags basis for Maries videre stjernekarriere.
Buene bruker overskrifter som «Arie», «Duett» og «Kvartett» på scener fra hverdagslivet, og vi får også innblikk i hvordan Ivan iakttar sin venn, diplomatsønnen Jonas, og lærer av hans måte å håndtere sosiale roller, hvordan han for eksempel kan snakke uanstrengt til folk fra miljøer hvor penger er viktigere enn kunst. Alt dette har det kommet en ganske medrivende og interessant roman ut av, selv om jeg er usikker på om forfatteren får landet alle sine komplekse poenger på de siste sidene. Om ikke annet er det en fryd å lese både Buene og Jenny Hval denne høsten, sistnevnte skriver også om stemme og iscenesettelse. Begge forfatterne kommer til litteraturen med bakgrunn i musikken, og virker selvstendige og formbevisste i sine kunstneriske valg, og sløser neppe tida på å pitche sensualitet og intellektuell refleksjon mot hverandre. Dette kommer det sterke tekstkropper ut av, som våger mye komposisjonsmessig, uten å gi avkall på innholdet.
Susanne Christensen, Klassekampen 24. november 2012
Saturday, November 24, 2012
Saturday, November 10, 2012
En fryd
Prosopopeia #3/2012
Red. Elisabeth Frøysland Pedersen
Jeg husker fremdeles Elie Wiesels alvorlige ansikt på den svart-hvite tv-skjermen da han på 80-tallet sa: The opposite of love is not hate, it’s indifference. Studenttidsskrift ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier i Bergen, Prosopopeia, har i årevis vært utklekkingsanstalt for eksplosivt talent som siden har infiltrert alle nivåer i det litterære feltet, inkludert en rekke skarpe redaktører som har trådd sine barnesko i tidsskriftet.
De lar ikke sitt nye nummer handle om hat, men om en langt varmere størrelse, som både river ned og skaper: vrede. Etter de låste debattene om ”sinte menn” den siste tida, møter vi her et befriende nyansert syn på vreden, med forankring i litteratur-historien. Den regjerende essaykongen Gisle Selnes (det diskuteres ivrig på gater og hjørner om Selnes eller Pål Norheim holder denne tittelen) legger ut om Bob Dylans sosialt pregede harme, videre følger Elin Danielsens nærlesning av Herman Melville, som med Moby-Dick (1851) og "Bartleby the Scrivener" (1853) har inspirert så forskjellige størrelser som Occupy Wall Street og Rote Armee Fraktion. Det er flust av tilfredsstillende og grundige, litteraturvitenskapelige lesninger her, og nummeret er også fullt av sublime, skjønnlitterære bidrag, fra blant andre Cathrine Knudsen, Peter Waterhouse og Johan Jönson (sistnevnte er aktuell på norsk). Nils Sundberg beskriver Jönsons poesi svært treffende: "Tänkare som Adorno, Foucault och Derrida samplas och fragmenteras, och stackatot av intellektuell kanon uppblandas med tillika söndertrasade uttalanden av Spice Girls och avlyssnade fotbollshuliganer." Sagt på en annen måte: Dette trenger du!
Ellers er det lett å fryde seg over intervjuet med den danske litteraturviteren Lilian Munk Rösing, hun er som Selnes en vandrende dannelsesbombe, og Remi Nielsens Spinoza-studie som sirkler inn Stéphane Hessels Indignez-vous! (2010) og nyere, nettbaserte former for raseri. Også Sigrid Sørumgård Botheims studie av Josefine Klougarts Stigninger og fald (2010) er gnistrende, og klarer nesten å matche Klougart i vakkert språk. Her kikker raseriets motpart fram: Pure love.
Susanne Christensen, Klassekampen 10. november 2012
Prosopopeia #3/2012
Red. Elisabeth Frøysland Pedersen
Jeg husker fremdeles Elie Wiesels alvorlige ansikt på den svart-hvite tv-skjermen da han på 80-tallet sa: The opposite of love is not hate, it’s indifference. Studenttidsskrift ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier i Bergen, Prosopopeia, har i årevis vært utklekkingsanstalt for eksplosivt talent som siden har infiltrert alle nivåer i det litterære feltet, inkludert en rekke skarpe redaktører som har trådd sine barnesko i tidsskriftet.
De lar ikke sitt nye nummer handle om hat, men om en langt varmere størrelse, som både river ned og skaper: vrede. Etter de låste debattene om ”sinte menn” den siste tida, møter vi her et befriende nyansert syn på vreden, med forankring i litteratur-historien. Den regjerende essaykongen Gisle Selnes (det diskuteres ivrig på gater og hjørner om Selnes eller Pål Norheim holder denne tittelen) legger ut om Bob Dylans sosialt pregede harme, videre følger Elin Danielsens nærlesning av Herman Melville, som med Moby-Dick (1851) og "Bartleby the Scrivener" (1853) har inspirert så forskjellige størrelser som Occupy Wall Street og Rote Armee Fraktion. Det er flust av tilfredsstillende og grundige, litteraturvitenskapelige lesninger her, og nummeret er også fullt av sublime, skjønnlitterære bidrag, fra blant andre Cathrine Knudsen, Peter Waterhouse og Johan Jönson (sistnevnte er aktuell på norsk). Nils Sundberg beskriver Jönsons poesi svært treffende: "Tänkare som Adorno, Foucault och Derrida samplas och fragmenteras, och stackatot av intellektuell kanon uppblandas med tillika söndertrasade uttalanden av Spice Girls och avlyssnade fotbollshuliganer." Sagt på en annen måte: Dette trenger du!
Ellers er det lett å fryde seg over intervjuet med den danske litteraturviteren Lilian Munk Rösing, hun er som Selnes en vandrende dannelsesbombe, og Remi Nielsens Spinoza-studie som sirkler inn Stéphane Hessels Indignez-vous! (2010) og nyere, nettbaserte former for raseri. Også Sigrid Sørumgård Botheims studie av Josefine Klougarts Stigninger og fald (2010) er gnistrende, og klarer nesten å matche Klougart i vakkert språk. Her kikker raseriets motpart fram: Pure love.
Susanne Christensen, Klassekampen 10. november 2012
Saturday, November 03, 2012
Drømmen om livet
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Monstermenneske
Roman, 592 sider
Utgangspunktet er et slags worst case scenario. Den utadvendte og aktive Kjersti rammes i sin løfterike ungdom av en passiviserende virussykdom, det omdiskuterte utmattelsessyndromet ME. ME er en vanskelig størrelse, pasientene blir ofte sendt fra avdeling til avdeling med denne både-og-sykdommen, som har fysiologiske, så vel som psykologiske aspekter.
Kjersti Skomsvold har selv gått gjennom en tøff sykdomsperiode og har i den anledning sammenliknet seg med Natascha Kampusch, selv om ingen andre enn ME kidnappet henne. På grunn av sykdommen lever hun i mange år isolert i en kjellerleilighet hos foreldrene og på et gamlehjem, hvor hun mottok pleie.
Det er snarere regelen enn unntaket at skrivende mennesker gjennomgår sykdomsperioder eller livskriser før de kommer til skriften som kompensasjon eller flukt. Med skriften kan man drømme om livet, man kan bruke den som en helende framtidsprojeksjon. Denne typen formuleringer går igjen hos Skomsvold, dette er hennes håp: «Jeg er blitt en bok i stedet for et ME-monster». Teksten er hele veien preget av en godgjørende, barsk humor.
Utover sykdomshistorien er Monstermenneske også en slags behind the scenes-historie som forteller om den perioden der Skomsvold skriver og publiserer sin første, suksessfulle roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009). Hun går gjennom Norges litterære tarmsystem, og til slutt finner hun den hellige gralen, forfatteridentiteten. På Nansenskolen treffer hun sin mentor, skrivelæreren Hilde, som forløser hennes talent. Siden går hun på Skrivekunstakademiet i Bergen og blir en del av gjengen som gang på gang tørner sammen på litteraturfestivalen på Lillehammer. Selvsagt må hun også takle Ole Robert Sunde, en slags høyrøstet kentaur ingen forfatterspire kommer utenom.
For det meste kverner teksten ensformig av sted, full av hverdagslige detaljer, en type selvframstillende utmattelseslitteratur som fikk sitt gjennombrudd med Karl Ove Knausgårds omfangsrike Min kamp. Ikke bare forsøker Skomsvold å beskrive sin tilblivelse, men i et ganske optimistisk, fremadrettet perspektiv forsøker hun også å vise formmessig hvordan hun reiser mot en mer og mer helstøpt forfatteridentitet: I starten punkteres for eksempel teksten igjen og igjen av et tvilende «men», seinere oppgraderer hun fra tredje- til førsteperson – hun er kommet tettere på det egentlige! For de utålmodige er det kanskje lenge å vente før Kjersti to tredjedeler inn i boka begynner å tenke på litteraturen som en kunstnerisk tradisjon, og kaster seg over Proust og Woolf. Hun er blitt til som forfatter, selv om det stort sett er de samme trivielle summelydene som kommer fra dem, som fra andre, vanlige mennesker. ME-bakgrunnen gjør at spranget fra sykdomsrammet monster til vanlig menneske blir viktigere enn spranget ut av hverdagen, mot noe eksotisk.
En kritiker kan få sine tvil om denne typen litteratur. Skriften ønsker ikke å være noe destillat, glitrende rekker av stiliserte høydepunkter. Kunsten flykter ikke bort fra hverdagsligheten, den drukner seg snarere i den. Skomsvold vil skrive alt, sier hun. Men hva er alt? Her finner vi hverdagen, men hvor er for eksempel samfunnet? Dagens kapitalisme har funnet en ny sensibilitet hos forbrukerne, som utløser deres kjøpekraft: Ved å fortelle historien om produktet garanterer man dets autentisitet. Tomatsausen er unik fordi oppskriften oppsto på magisk vis i et italiensk kjøkken i 1928. På samme måte blir Skomsvold en troverdig forfatter fordi hun forteller om sin trøblete reise mot Identitet.
Men et monster, er ikke det en hybrid? Det er klart at Skomsvolds roman er skrudd sammen av både fantasi og virkelighet. Men ville ikke en mer kunstferdig prosa være i stand til å innføre brudd og nivåforskjeller, ulike perspektiver, større kompleksitet og større grad av flerstemmighet? Det er Kjersti som står fram i boka, og dette er en seier, men noen av disse virkelighetssjangrene har sine tydelige begrensninger.
Susanne Christensen, Klassekampen 3. november 2012
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Monstermenneske
Roman, 592 sider
Utgangspunktet er et slags worst case scenario. Den utadvendte og aktive Kjersti rammes i sin løfterike ungdom av en passiviserende virussykdom, det omdiskuterte utmattelsessyndromet ME. ME er en vanskelig størrelse, pasientene blir ofte sendt fra avdeling til avdeling med denne både-og-sykdommen, som har fysiologiske, så vel som psykologiske aspekter.
Kjersti Skomsvold har selv gått gjennom en tøff sykdomsperiode og har i den anledning sammenliknet seg med Natascha Kampusch, selv om ingen andre enn ME kidnappet henne. På grunn av sykdommen lever hun i mange år isolert i en kjellerleilighet hos foreldrene og på et gamlehjem, hvor hun mottok pleie.
Det er snarere regelen enn unntaket at skrivende mennesker gjennomgår sykdomsperioder eller livskriser før de kommer til skriften som kompensasjon eller flukt. Med skriften kan man drømme om livet, man kan bruke den som en helende framtidsprojeksjon. Denne typen formuleringer går igjen hos Skomsvold, dette er hennes håp: «Jeg er blitt en bok i stedet for et ME-monster». Teksten er hele veien preget av en godgjørende, barsk humor.
Utover sykdomshistorien er Monstermenneske også en slags behind the scenes-historie som forteller om den perioden der Skomsvold skriver og publiserer sin første, suksessfulle roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009). Hun går gjennom Norges litterære tarmsystem, og til slutt finner hun den hellige gralen, forfatteridentiteten. På Nansenskolen treffer hun sin mentor, skrivelæreren Hilde, som forløser hennes talent. Siden går hun på Skrivekunstakademiet i Bergen og blir en del av gjengen som gang på gang tørner sammen på litteraturfestivalen på Lillehammer. Selvsagt må hun også takle Ole Robert Sunde, en slags høyrøstet kentaur ingen forfatterspire kommer utenom.
For det meste kverner teksten ensformig av sted, full av hverdagslige detaljer, en type selvframstillende utmattelseslitteratur som fikk sitt gjennombrudd med Karl Ove Knausgårds omfangsrike Min kamp. Ikke bare forsøker Skomsvold å beskrive sin tilblivelse, men i et ganske optimistisk, fremadrettet perspektiv forsøker hun også å vise formmessig hvordan hun reiser mot en mer og mer helstøpt forfatteridentitet: I starten punkteres for eksempel teksten igjen og igjen av et tvilende «men», seinere oppgraderer hun fra tredje- til førsteperson – hun er kommet tettere på det egentlige! For de utålmodige er det kanskje lenge å vente før Kjersti to tredjedeler inn i boka begynner å tenke på litteraturen som en kunstnerisk tradisjon, og kaster seg over Proust og Woolf. Hun er blitt til som forfatter, selv om det stort sett er de samme trivielle summelydene som kommer fra dem, som fra andre, vanlige mennesker. ME-bakgrunnen gjør at spranget fra sykdomsrammet monster til vanlig menneske blir viktigere enn spranget ut av hverdagen, mot noe eksotisk.
En kritiker kan få sine tvil om denne typen litteratur. Skriften ønsker ikke å være noe destillat, glitrende rekker av stiliserte høydepunkter. Kunsten flykter ikke bort fra hverdagsligheten, den drukner seg snarere i den. Skomsvold vil skrive alt, sier hun. Men hva er alt? Her finner vi hverdagen, men hvor er for eksempel samfunnet? Dagens kapitalisme har funnet en ny sensibilitet hos forbrukerne, som utløser deres kjøpekraft: Ved å fortelle historien om produktet garanterer man dets autentisitet. Tomatsausen er unik fordi oppskriften oppsto på magisk vis i et italiensk kjøkken i 1928. På samme måte blir Skomsvold en troverdig forfatter fordi hun forteller om sin trøblete reise mot Identitet.
Men et monster, er ikke det en hybrid? Det er klart at Skomsvolds roman er skrudd sammen av både fantasi og virkelighet. Men ville ikke en mer kunstferdig prosa være i stand til å innføre brudd og nivåforskjeller, ulike perspektiver, større kompleksitet og større grad av flerstemmighet? Det er Kjersti som står fram i boka, og dette er en seier, men noen av disse virkelighetssjangrene har sine tydelige begrensninger.
Susanne Christensen, Klassekampen 3. november 2012
Subscribe to:
Posts (Atom)