Et kaotisk indre

Kristin Ribe
Natt, regn
Roman, 147 sider

Det ville være feil å si at Kristin Ribe sikter lavt – hun er faktisk litt av en dare devil, hvis vi snakker om risiko i litteraturen. Etter fem romaner framstår hennes prosjekt som temmelig konsekvent og utholdende i sine undersøkelser av ureine bevissthetsstrømmer og liv på grensen til det ulevelige. Også i Natt, regn overgis vi, fra første side, til et annet menneskes kaotiske indre. Her finnes ingen etablering av en dramatisk karakter, ikke skyggen av en pedagogisk gest mot leseren, ikke noe gradvis møte eller en slags arkitektur som kan rase sammen før kaoset inntreffer. Alt vi får er en alder, 14 år, og et barn som ser moren («MOR») bli båret ut av huset etter et selvmordsforsøk.

Vi kan legge til litt flere opplysninger i etterkant: Personen hvis kaos-tekst-sinn vi utsettes for, er praktiserende lege og befinner seg i en slags reaktiv krise som 41-åring da hennes mor («MOR») får slag. Den skyldfølelsen hun ble påført som barn, forsøker hun å reparere med legeyrket, her kan hun gi det hun føler hun skylder, sannsynligvis med en eksepsjonell dedikasjon, men hun vil nok alltid føle seg utilstrekkelig. Krisen er et faktum, og selv om denne leseren verdsetter radikal desorientering, er det først på side 49 at jeg klarer å orientere meg, og det er en litt vel sein oppvåkning.

Det plagede sinns litteratur er problematisk fordi den implisitt påstår at psykologiske og grammatiske strukturer er sammenfallende størrelser, og det er først i de to avsnittene «Lege» og «Religion» at materialiteten, og dermed det sosiale, sniker seg inn, gjennom oppramsinger av dagens gang, i form av møter med syke mennesker. Legerollen kan ikke lenger «containe» og hele andres smerte, hennes egen krise bryter gjennom i form av en stadig mer hakkende, stammende grammatikk. Setninger mangler ord, ord forekommer i feil former, en slags trøtthet eller regresjon preger uttrykket. Teksten er altså på vei mot full kollaps, tynget ned av panikkslagne skyer av spørsmål, en slags ekstrem tallmystikk og intense grublerier omkring religion – ja, nærmest en mindre religionskrig, for reinkarnasjonstanken framstilles som absolutt fryktinngytende og feil.

I kontrast til de grammatiske skadene finnes også et lyrisk høystemt språk, men for det meste kjører grubleriene løs i en slags speed metal, så hardt går det for seg, med så mange litterære krumspring. Det paradoksale med en så utagerende litteratur, er at den gestalter et maktesløst menneskesinn som igjen og igjen peker på seg selv på en måte som gjør rommet klaustrofobisk, for hva skal jeg gjøre som leser? Hva får jeg å jobbe med her, er det noe jeg kan undersøke og stille spørsmål ved? Nei, jeg får spørsmål hamret inn i meg, blir trengt opp mot veggen og må enten lukke ørene, eller tre fram og si stopp, som om dette var en sceneforestilling, få det lidende sinnet til å stoppe denne endeløse spinningen.

Og det blir problematisk, for ettersom teksten er «gal» kan ethvert ord passe inn, ethvert innfall synes å rettferdiggjøre seg selv. Det plagede sinns litteratur er den absolutte antitese til for eksempel Trude Marstein og Helle Helles subtile litteratur, som tilsynelatende utelukker psykologi – forestillingen om «et indre» – og hengir seg til beskrivelser og nettopp derfor oversvømmes, eller virker intens. Vi må mobilisere ville sjeler som Hélène Cixous og Sarah Kane for å komme i nærheten av Ribes ambisjoner, men det er nok et stykke igjen dit, for å si det mildt. Et roligere modus med mer rom for leseren ville være å foretrekke, sier jeg, og føler meg som James Deans kjedelige, men snille, tante.

Susanne Christensen, Klassekampen 31. marts 2012

Stilhed kan være fortrængning. Troen på at man kan holde det forfærdelige borte ved ikke at benævne det. Men stilhed kan også være lydhør åbenhed. At gøre sig stille og dæmpet, så man kan høre det, der i mange år har været overdøvet af livets og dagens gang. I Merete Lindstrøms roman er stilheden begge dele. Der fortælles OM den stilhed, der gennem årtier har hersket i en norsk kernefamilie for at holde det skræmmende borte. Men der fortælles MED den stilhed, som er åben og lyttende. Romanens jeg-fortæller Eva har nået et punkt sent i livet, hvor hun kan være stille på dén måde, og Merete Lindstrøm har givet hende en uforglemmelig dæmpet og ligefrem stemme, som fastholder læseren i intens og koncentreret lytten fra romanens første linjer. Det er en stemme, der slipper den anden ind. I romanen er dét et genkommende tema: at slippe den anden ind. At åbne sin dør for den anden og blive bange. At åbne sin dør for den anden og blive forelsket. Hos Lindstrøm sker begge dele, og de to erfaringer ligner hinanden. I begge tilfælde åbnes døren samtidig for fortidens spøgelser. Vi hjemsøges endog af de smerteligste spøgelser fra den europæiske historie: Spøgelserne fra Auschwitz. At skrive lyrik efter Auschwitz er barbarisk, sagde Adorno. Men Merete Lindstrøms prosa er ikke en barbarisk æstetisering af Auschwitz. Den er det åbne, eftertænksomme og lyttende svar, som man skylder fortidens spøgelser, når der bliver så stille, at man kan høre dem hviske.

Lilian Munk Rösing ved overrækkelsen af Nordisk Råds Litteraturpris til Dager i stillhetens historie af Merethe Lindstrøm 22. marts.

En vitaminbombe

Glänta #3-4/11
Red. Göran Dahlberg, m.fl.

Det er lett å kalle svenske Glänta et engasjert tidsskrift. Siden 1993 har redaksjonen rettet oppmerksomheten mot postkolonial teori, psykoanalyse og såkalt kontinental filosofi, kryssklippet med litteratur og kunst. Nummeret som nå foreligger samler tekster fra et symposium på Umeå universitet våren 2011, under tittelen ”Vad är engagemang", og her stilles det viktige spørsmål som både er undergravende og revitaliserende: Hva vil tidsskriftet meg, og hvorfor leser jeg? Jo, både tekst og leser er del av en støyende bølge av evig engasjerte stemmer som fyller det mediale rommet og krever forandring.

Linn Hansén og Hedvig Härnsten er medredaktører og skriver i lederen om den postpolitiske tilstanden, hvor politikerne abdiserer fra politikken og gir seg hen til et medieskuespill, hvor det personlige engasjementet kan oppstå som en konsekvens av denne kollapsen. I desember 2011 utnevnte Time Magazine ”The Protester” til årets person, blant annet med referanse til den arabiske våren og den nordamerikanske grasrotbevegelsen Occupy Wall Street, men Anders Johansson er ikke så optimistisk i sin artikkel "Till tumrullandets försvar", hvor han blant annet diskuterer sosiale medier (Facebook, Twitter) som ofte løftes fram som et nyttig demokratiseringsverktøy. Johansson mener å kunne bevise at engasjementet i de tradisjonelle folkebevegelsene er nedadgående, samtidig som klikk-aktivismen bare tilbyr en tilsynelatende selvrealisering, men snarere produserer identitet: "Resultatet är en narcissistisk pseudoaktivism, en radikal fernissa på business-as-usual – den verkliga cynismen." Johansson holder, som Slavoj Zizek, døra åpen til tausheten som en radikal kraft.

Judith Butlers strålende tale "Kropparnas allians och gatans politik", som var del av det norske OCA-programmet på Venezia-biennalen i fjor trykkes også her, og Johan Fredrik Hartle analyserer Tom Wolfes slagord "radical chic" – en kritikk av det borgerlige engasjementet i 70-tallets politiske aktivisme – og lykkes i å vende kritikken mot Wolfe selv. Her finnes også en rekke eksempler på aktivistisk kunst, for eksempel forteller Patricia Lorenzoni om sitt egenproduserte hefte "Recommenderad vidreläsning" som ble sendt rundt til ulike svenske politikere, og som inneholdt en oversettelse av Mussolinis Fascismens lære (1932).

I en tid hvor den hurra-aktige oppmuntringen til å støtte gode saker med likes til høyre og venstre presser seg på, kompliserer Glänta ting på en gunstig og tankevekkende måte som leder den revolusjonære godviljen i nye retningen. Glänta er kort sagt en vitaminbombe til engasjerte sjeler som ønsker seg en selvrefleksiv stund mellom slagene.

Susanne Christensen, Klassekampen 10. marts 2012