Jag älsker dig
Jörgen Gassilewski
Kärleksdikter
Albert Bonniers förlag 2009
Dikt, 90 sider
Det er nesten spekulativt. Ingen makt i verden kan lenger forsvare oss mot amerikanske konsepter som Halloween og Valentine’s Day, og er det ikke perfekt timing å utgi en bok med kjærlighetsdikt i februar, i god tid for å kunne starte hypen innen det braker løs med shopping in the name of love den 14. februar? Denne anmelderen lar seg faktisk friste, står valget mellom sjokolade, roser eller Gassilewski hadde jeg definitivt tatt sistnevnte. Jörgen Gassilewski har bakgrunn som bildekunstner og dette er hans niende diktsamling, i tillegg har han skrevet en eksplosiv aktivisthit av en roman, Göteborgshändelserna, om bråket i Göteborg i forbindelse med EU-toppmøtet i 2001.
Bak det tillitvekkende omslaget – et eldre stilsitat som består av et snirklete mønster som med sin tvungne symmetri og sentrerte kraft peker inn mot et tomt sentrum – gjemmer det seg en stripe sterkt ambivalente kjærlighetsdikt. Diktene danner komprimerte tekstfirkanter, små bokser som inneholder den samme pendlingen mellom kjærlighet og hat. Hvert dikt følger konsekvent det samme mønsteret: Veien går fra et “Jag älsker dig” via et “Jag hatar dig” og returnerer til et avsluttende “Jag älsker dig”. Diktene er som en liten scene hvor stemmer tar til orde og tegner opp en situasjon, en kjærlighetsrelasjon. Og det er nok å more seg over her, for eksempel lyder det i ett dikt: “Det börjar med en blick vid/ middagsbordet bakom oxfilé/ og alle slitna tal. Vinet som/ du kjöpte känns rätt blaskigt./ Jag har panik. Jag älsker dig.” (s. 22) eller i et annet: “Ska jag spotta på dina/ sandaler! Jag hatar dig för att/ du var så jävla perfekt. Kör/ in i en bergvägg eller nåt./ Förlamad. Du. Jag älsker dig.” (s. 26). Mange av tekstene her sitter som et skudd.
Men det er som om vi bare har lest halve diktsamlingen hittil, for det er mer på gang her. Kärleksdikter er som en slags missing link mellom Ulf Karl Olov Nilssons Block (2005) og Lars Mikael Raattamaas Svensk dikt (2006); man kjenner igjen de konseptuelle grepene, både de ekstremt anspente og veldig humoristiske firkantdiktene (Nilsson) og måten å gå inn i fraser og flørte med og omskrive konvensjonelle former (Raattamaa). Og oppsettet er neppe tilfeldig; det går an å forsøke seg med en grafisk lesning av Kärleksdikter også, og det er kanskje den vinkelen som – når man har sluttet å humre – er den mest spennende og utfordrende. Utover de desentraliserte diktfirkantene (i begynnelsen presser diktene seg helt opp i venstre hjørne) finnes det et annet spor i boka, en fortløpende setning som glir av gårde som en understrøm. Det som tilføyes er først og fremst en masse rom på sidene, og så dette snikende støysporet som utgjør et slags andrespråk.
Plutselig ser diktene helt annerledes ut, så absurd opphengte i den relasjonstvangen som brøles ut i enhver popsang. En tredjedel ut i boka blandes de to teksttypene som kjemiske væsker, tekst eksploderer på sidene; løsrevne stavelser, tall, kjemiske formler,
ord på tysk [Friedrich Hölderlin, kan Athena oplyse om] – anarki bryter ut. Når orden igjen opprettes er de følelsesmessige parametrene de samme, diktene svinger stadig uanfektet mellom kjærlighet og hat og tilbake til kjærlighet, bare at nå har diktene sentrert seg på sida. Det er et åpent felt å begi seg ut i, men for denne leseren kunne ordenes grafiske dans for eksempel fortelle historien om det heterogene versus doxa, om opprør, integrering og sentralisering. Samtidig finnes det altså her en helt tradisjonell – og ekstremt salgbar! – diktsamling, full av både morsomme og glitrende dikt, som dette, hvor det varme og det kalde, det indre og det ytre, glir rundt på overraskende måter:
Jag älsker dig. Du slickar dig
om läpparna i den törra kalla
sommaren. Det indvändiga bliver
utvändigt og det utvändiga
invändigt. Jeg hatar dig. Snart
börjar det väl snöa också.
Inget förvånar mig längre. Du
vänder ditt ansikte uppåt och
stiger när snöstjärnorna faller.
Jag hatar dig. Jag älsker dig.
Susanne Christensen, Klassekampen 7. februar 2009