Virkelighetssjokk

Sarah Kane
Fedras kjærleik
Oversatt av Jon Fosse
Samlaget 2009
Drama, 95 sider

Et bilde av Kurt Cobain dukker stadig opp i tankene mine, hans ansikt mot slutten av Anton Corbijns video til Nirvanas sang «Heart-Shaped Box» (1993): En stivnet, smertefull grimase som plutselig bikker over i sin motsetning; et helt blankt og tomt uttrykk. Om det er en maksimal følelsesmessig spenning som flater ut i en følelsesløs tilstand eller om det er dramatikken som punkteres, avsløres som act, er ikke lett å si. Corbijn sto også bak videoen til et annet band med en ung selvmorder i sentrum, nemlig Joy Divisions «Atmosphere» (1980), og følger vi linjen fra Ian Curtis tilbake til 90-tallet nærmer vi oss uunngåelig den unge dramatikeren Sarah Kane, som i 1999 hengte seg 28 år gammel, av mange betraktet som en av de viktigste britiske dramatikerne i nyere tid.

Morbid nok refererer Kane eksplisitt til kulten rundt Ian Curtis i sitt siste verk, stykket 4.48 Psychosis, som nærmest ligner et selvmordsbrev. Både Kane og Corbain virker nå som helt distinkte 90-tallsfenomener, men selv om de begge valgte selvmordet er det viktig å minne om at døden på et mer overordnet nivå bærer med seg et løfte om vitalitet; den markerer en overgang.

Det er ikke lett å forholde seg til Kane uten å forholde seg til biografien hennes, men Kane var også en del av en større bevegelse i tiden, en revitalisering av det britiske teatret hvor en flokk unge dramatikere skapte kontrovers med et nytt, spektakulært In-Yer-Face-teater. Mediene forsøkte seg med flere håpløse merkelapper: The Britpack, The New Brutalists.

Men det er ikke bare på teaterscenen England er blitt cool igjen, 90-tallet er også britpopens tiår (Blur, Oasis) og kunstscenen eksploderer med yBa – young British artists – som Tracey Emin og Damien Hirst. Fenomenet «Cool Britannia» kan kobles til et håp om modernisering etter at Tony Blair ble statsminister i 1997, da den dekadente fin de siècle-stemningen er et faktum: London swinger igjen.

Kane rakk bare å skrive fem stykker, og det er ikke akkurat naturalistisk drama; det likner på dikt eller et kor av indre stemmer. Det er som om den ytre verden ikke finnes her, eller rettere sagt, den finnes på et annet plan: Smertefulle personlige relasjoner blir til metaforer for voldelige samfunn. Kanes første stykke, Blasted (1994), har krigen i det tidligere Jugoslavia som bakgrunn. Stykket vakte skandale på grunn av de voldelige scenene, noe Kane vendte til en mediekritikk: «Mens Jugoslavias lik råtnet på dørterskelen vår, valgte pressen å bli sint, ikke på grunn av liket, men på grunn av den kulturelle begivenheten som gjorde oppmerksom på det». Dramatikken går her samme ærend som performancekunsten; samtidens virkelige katastrofer skal gjøres nærværende for et publikum som ellers går passivisert rundt i en sky av hjernedød underholdning.

Phaedra’s Love (1996) ble skrevet på oppdrag av Gate Theatre i London, som ba Kane skrive et stykke basert på en eldre tekst. Valget falt på den romerske filosofen og dramatikeren Senecas stykke om Fedra, dronningen som forelsker seg i sin fostersønn Hippolytos mens kong Tesevs er i krig. I Kanes stykke er det en totalt forsøplet Hippolytos som er i sentrum. En mulig samtidig parallell kunne være den eldre Elvis som hiver i seg skive etter skive med peanøttsmør – Kane nevner selv den korrupte høyrepolitikeren Alan Clark, som satt i det britiske parlamentet under Thatcher.

Men her er vi altså, maskuliniteten er i krise; Hippolytos soner ut foran tv-en og omfavner trash-kulturen. Omkring ham svermer Folket, ansiktsløse kvinner og menn som lar seg pule. Fedra og hennes datter Strofe har også involvert seg, Fedra mest på et imaginært plan: for henne er Hippolytos som et sort hull som fascinerer enormt, kanskje fordi han fyrer opp under idealismen hennes. Strofe advarer henne: «Han er eit seksuelt katastrofe- område», men hun lar seg likevel utnytte. Etter et mer eller mindre påtvunget oralt samleie, utbryter hun tørt (vi forstår hvorfor Kane kalte stykket sitt en komedie): «Slik ja. Mysteriet er over». Fedra er den første til å bryte ut av passiviteten, ikke udramatisk: Hun tar sitt eget liv, mens hun anklager Hippolytos for voldtekt. Handlingen renser forunderlig nok Hippolytos, men bringer ham også til sitt endelige fall, og med ham monarkiet. Det er ikke lite.

Den avsluttende scenen i Fedras kjærleik er nesten umulig å lese, her oppløser alt seg i et blodig kaos – leserens bildeskapende kraft må strekke seg langt. Noe kan tyde på at så voldsomme fakter heller ikke er spesielt enkle å realisere på en scene. Det virker som om Kane med sine stykker ønsker å skape et katartisk rom hvor vi faktisk kan sørge og rase og forsøke å fatte hvilken smerte som finnes i verden. En personlig investert anti-kunst som Kanes vil gå all the way – og ettersom mengden av katastrofer i verden synes å være konstant, burde stykkene holde. Jeg vet ikke om de holder, min lesning flimrer, de radikale gestene blir til 90-tallsklisjeer – men utfordringen står seg likevel: Kan du lese dette, kan du virkeliggjøre dette?

Susanne Christensen, Klassekampen 21. februar 2009