Svineri

Charlotte Roche
Våtmarksområder
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm 2009
Roman, 204 sider

One ring to rule them all, holdt jeg på å si; én sans til å herske over dem alle: synssansen. Vi kjenner til Mordors onde øye i Ringenes Herre, men det kontrollerende blikket ligger på lur overalt i vår kultur – noe som kanskje kan forklare bildene som finnes av symbolsk vold mot øyet: For eksempel blir et øye skåret opp i Luis Buñuels film En chien andalou (1929) og et øye (enda en prests!) rives ut av sin hule og finner veien inn i en kjønnsåpning i Georges Batailles roman Histoire de l’oeil (1928). Det er som om andre virkeligheter kan oppstå når øyet massakreres, i hvert fall åpnes det for at noen av de mer stumme, og vanligvis underordnede, sansene får noe å si: Luktesansen, hørselen, primale sanser tettere knyttet til kroppen og dermed til det irrasjonelle, drifter og impulser.

Det er på mange måter et visuelt terrorregime den 18-årige Helen Memel har satt seg fore å bryte ned: De kontrollerende og estetiserende blikkene som vil vaske, barbere og operere det kroppslige («naturlige») vekk, inklusiv alle besværlige utsondringer. Våtmarksområder er historien om Helens innleggelse på sykehus, og situasjonen er smertefull: Helen har kommet til skade under et forsøk på intimbarbering, hun har skåret seg i anus, et område som fra før er hardt plaget av hemoroider. Så forestill dem for eksempel, kjære leser, at du i menstruerende og rumpeoperert tilstand må voldsomt på toalettet – ja, her føles lesningen helt konkret som en smerte i ræva: Et godt tegn, vil jeg si.

Men Helen og sykehuset utgjør stort sett ganske hastig sammenraskede betingelser for at en rasende monolog mot samfunnets hygienehysteri kan utfolde seg, en hel perlerekke av subversive og ekstremt kreative angrep mot alle kroppsfiendtlige reinhetsregimer. Romankonstruksjonen er så flyktig at den virker skapt av en manisk person som utstyrt med saks og limstift går løs på en bunke papir. Kort sagt; Helen vil forlenge sitt sykehusopphold, hun holder rumpesåret åpent med vilje, med det formål å føre de skilte foreldrene sammen igjen ved sykehussengen, men dette konseptet sløses bort mot slutten, det er der bare for å generere teksten.

Det er naturlig (sic!) å begynne å lure på hvem den maniske personen med saks og limstift i nevene egentlig er. 31-årige Charlotte Roche er en slags allround star, et kjent ansikt som talk show-vertinne på tysk tv, skuespiller og sanger, og nå også forfatter av Våtmarksområder, som har solgt 500.000 eksemplarer i hjemlandet. For meg starter hypen på YouTube hvor hun, med en like selvsikker mine som Madonna har i sine frekkeste øyeblikk, forteller om sine tenner. Hun skal gjennomgå en grusom tannoperasjon dagen etter, sier hun på tv, hvorpå hun tar ut tannprotesen sin og viser fram hullet der fortannen skulle vært («Sånn ser jeg ut!»). Hun unnskylder seg kokett, nå likner hun mest på en alkoholiker, men også alkoholikere er OK mennesker, forsikrer hun publikum. Så reiser hun seg, kaster tannprotesen opp i lufta og griper den igjen med munnen. Forelskelsen er et faktum da jeg finner et bilde av Roche i en ekstremt stygg, gul plastkjole med ordene «Kill Bild» på brystet. Åh. Jeg må sende ut et signal og klikker på alle «fan» og «thumbs up»-knapper i nærheten i stum, populærkulturell bejaelse.

Våtmarksområder burde fint klare å pirre akademisk anlagte feminister (forsøk en krysslesning med Julia Kristevas «Powers of Horror: An Essay on Abjection» (1982) og Linda Williams’ strålende pornostudie Hard Core: Power, Pleasure, and the ’Frenzy of the Visible’ (1999)) og fungerer samtidig bra som Jackass-aktig stand-up med feminine fortegn. Egentlig består boka av ett triks som gjentas og varieres: overskridelse, latter og smerte, overskridelse, latter og smerte – men hvor vanskelig er det ikke å få dette til å fungere i våre passive, neddopede leserbevisstheter? Utover smerten i ræva føler jeg meg varm og avslappet et sted midt inne i hodet mens jeg leser. Svineri har noe underlig angstreduserende ved seg.

Rent stilistisk er det neppe et eksempel på écriture féminine – kvinneskrift – som kommer ut av Roches fjærpenn, hun skriver effektivt og korthogget, ikke noe i nærheten det begrepets opphavskvinne Hélène Cixous sikter til, en non-lineær og syklisk skrivestil, selv om prosjektene på mange måter vil det samme: Å finne opp et språk for det stumme kjønnet som ligger skjult inne i kroppen, og for den kvinnelige orgasmen som sjelden etterlater flekker på lakenet. Det er også i den språklige kreativiteten teksten utmerker seg, lurer du for eksempel på hva «biodildo», «Do-It-Yourself-tamponger», «sexminnetyggegummi» og «analfilet» betyr så er det bare å sjekke med Roche. Det finnes i det hele tatt en viss besettelse av kretsløp her, nesten i så stor grad at man kunne mistenke boka for å ha et økologisk budskap. En ting er de nye ordene som settes i omløp, en annen er fascinasjonen for all slags kroppsavfall. Alt som kommer ut av Helen må inn igjen, for å si det enkelt. Og hvis hun kan smugle kroppsvæsker i omløp er det ingenting som gleder henne mer: Enten er det personalets helsesko som bærer med seg hennes urin rundt på sykehuset eller så er det – mer poetisk druer som dynkes med tårer eller avokadoplanter som gjødsles med fittesaft. Og kanskje det er veien fram? Å slutte å være blind for det avfallet vi etterlater oss, som Helen sier på operasjonsbordet:

Kjære bedøver, er det mulig å få sett det som bliver skåret bort under operasjonen? Jeg liker ikke at man skjærer vekk noe og lar det ende i søpla, sammen med abortfostre og blindtarmer, uten at man kan danne seg et bilde av det. Jeg vil holde det i hånden og undersøke det selv.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. februar 2009

Virkelighetssjokk

Sarah Kane
Fedras kjærleik
Oversatt av Jon Fosse
Samlaget 2009
Drama, 95 sider

Et bilde av Kurt Cobain dukker stadig opp i tankene mine, hans ansikt mot slutten av Anton Corbijns video til Nirvanas sang «Heart-Shaped Box» (1993): En stivnet, smertefull grimase som plutselig bikker over i sin motsetning; et helt blankt og tomt uttrykk. Om det er en maksimal følelsesmessig spenning som flater ut i en følelsesløs tilstand eller om det er dramatikken som punkteres, avsløres som act, er ikke lett å si. Corbijn sto også bak videoen til et annet band med en ung selvmorder i sentrum, nemlig Joy Divisions «Atmosphere» (1980), og følger vi linjen fra Ian Curtis tilbake til 90-tallet nærmer vi oss uunngåelig den unge dramatikeren Sarah Kane, som i 1999 hengte seg 28 år gammel, av mange betraktet som en av de viktigste britiske dramatikerne i nyere tid.

Morbid nok refererer Kane eksplisitt til kulten rundt Ian Curtis i sitt siste verk, stykket 4.48 Psychosis, som nærmest ligner et selvmordsbrev. Både Kane og Corbain virker nå som helt distinkte 90-tallsfenomener, men selv om de begge valgte selvmordet er det viktig å minne om at døden på et mer overordnet nivå bærer med seg et løfte om vitalitet; den markerer en overgang.

Det er ikke lett å forholde seg til Kane uten å forholde seg til biografien hennes, men Kane var også en del av en større bevegelse i tiden, en revitalisering av det britiske teatret hvor en flokk unge dramatikere skapte kontrovers med et nytt, spektakulært In-Yer-Face-teater. Mediene forsøkte seg med flere håpløse merkelapper: The Britpack, The New Brutalists.

Men det er ikke bare på teaterscenen England er blitt cool igjen, 90-tallet er også britpopens tiår (Blur, Oasis) og kunstscenen eksploderer med yBa – young British artists – som Tracey Emin og Damien Hirst. Fenomenet «Cool Britannia» kan kobles til et håp om modernisering etter at Tony Blair ble statsminister i 1997, da den dekadente fin de siècle-stemningen er et faktum: London swinger igjen.

Kane rakk bare å skrive fem stykker, og det er ikke akkurat naturalistisk drama; det likner på dikt eller et kor av indre stemmer. Det er som om den ytre verden ikke finnes her, eller rettere sagt, den finnes på et annet plan: Smertefulle personlige relasjoner blir til metaforer for voldelige samfunn. Kanes første stykke, Blasted (1994), har krigen i det tidligere Jugoslavia som bakgrunn. Stykket vakte skandale på grunn av de voldelige scenene, noe Kane vendte til en mediekritikk: «Mens Jugoslavias lik råtnet på dørterskelen vår, valgte pressen å bli sint, ikke på grunn av liket, men på grunn av den kulturelle begivenheten som gjorde oppmerksom på det». Dramatikken går her samme ærend som performancekunsten; samtidens virkelige katastrofer skal gjøres nærværende for et publikum som ellers går passivisert rundt i en sky av hjernedød underholdning.

Phaedra’s Love (1996) ble skrevet på oppdrag av Gate Theatre i London, som ba Kane skrive et stykke basert på en eldre tekst. Valget falt på den romerske filosofen og dramatikeren Senecas stykke om Fedra, dronningen som forelsker seg i sin fostersønn Hippolytos mens kong Tesevs er i krig. I Kanes stykke er det en totalt forsøplet Hippolytos som er i sentrum. En mulig samtidig parallell kunne være den eldre Elvis som hiver i seg skive etter skive med peanøttsmør – Kane nevner selv den korrupte høyrepolitikeren Alan Clark, som satt i det britiske parlamentet under Thatcher.

Men her er vi altså, maskuliniteten er i krise; Hippolytos soner ut foran tv-en og omfavner trash-kulturen. Omkring ham svermer Folket, ansiktsløse kvinner og menn som lar seg pule. Fedra og hennes datter Strofe har også involvert seg, Fedra mest på et imaginært plan: for henne er Hippolytos som et sort hull som fascinerer enormt, kanskje fordi han fyrer opp under idealismen hennes. Strofe advarer henne: «Han er eit seksuelt katastrofe- område», men hun lar seg likevel utnytte. Etter et mer eller mindre påtvunget oralt samleie, utbryter hun tørt (vi forstår hvorfor Kane kalte stykket sitt en komedie): «Slik ja. Mysteriet er over». Fedra er den første til å bryte ut av passiviteten, ikke udramatisk: Hun tar sitt eget liv, mens hun anklager Hippolytos for voldtekt. Handlingen renser forunderlig nok Hippolytos, men bringer ham også til sitt endelige fall, og med ham monarkiet. Det er ikke lite.

Den avsluttende scenen i Fedras kjærleik er nesten umulig å lese, her oppløser alt seg i et blodig kaos – leserens bildeskapende kraft må strekke seg langt. Noe kan tyde på at så voldsomme fakter heller ikke er spesielt enkle å realisere på en scene. Det virker som om Kane med sine stykker ønsker å skape et katartisk rom hvor vi faktisk kan sørge og rase og forsøke å fatte hvilken smerte som finnes i verden. En personlig investert anti-kunst som Kanes vil gå all the way – og ettersom mengden av katastrofer i verden synes å være konstant, burde stykkene holde. Jeg vet ikke om de holder, min lesning flimrer, de radikale gestene blir til 90-tallsklisjeer – men utfordringen står seg likevel: Kan du lese dette, kan du virkeliggjøre dette?

Susanne Christensen, Klassekampen 21. februar 2009

Salgbar outsider

Faïza Guène
Drømmer for gærninger
Oversatt av Thomas Lundbo
Minuskel forlag 2009
Roman, 158 sider

Det vesle forlaget Minuskel ble etablert i 2006 av Aleander Leborg og interesserer seg akkurat nå mest for å smugle oversettelser av nyere fransk litteratur inn i Norge, og da først og fremst av den tøffe sorten: drabantbylitteratur skrevet av unge forfattere med flerkulturell bakgrunn. Drømmer for gærninger er den andre romanen de oversetter av 24 år gamle Faïza Guène, som i 2004 brakdebuterte med romanen Kiffe kiffe demain – tallenes tale er tydelig: solgt i 200.000 eksemplarer, oversatt til 22 språk.

I Drømmer for gærninger møter vi Ahlème som med sin algeriske bakgrunn til forveksling likner den unge forfatterinnen selv, inklusive bopel i de parisiske forstedene. Et energisk og fandenivoldsk modus slås an fra starten, allerede i andre setning hamres kraften gjennom: «Jeg tenker at jeg er på feil sted, at klimaet her ikke er bra for meg, for det er på grunn av klimaet, alt sammen, jeg blir helt lam av den sinnssyke kulda i Frankrike denne morgenen.» Ahlème må ta alt forefallende arbeid i håp om å skaffe seg permanent oppholds- tillatelse, sterke kvinneskikkelser som Tantie Maritou og søsterskapet mellom venninnene virker som ansporende krefter i en tilværelse som ellers ikke akkurat er enkel: Den morløse Ahlème må ta seg av sin mindre bror, den metroseksuelle og potensielt kriminelle Foued som konstant er i trøbbel på skolen, mens en temmelig passiv farsfigur – kalt Sjefen – hviler traumatisert og verdensfjern på sofaen. En konstant trussel om utvisning henger over dem; lager du kvalm på skolen er det slutt på undervisningen, sniker du på trikken kan du bli sendt ut av landet, og så videre.

Men er det ikke nesten alltid sånn at den spesielt utfordrende subjektiviteten – som likevel klarer seg i kraft av å være gatesmart og tro på sine drømmer – lett lar seg omsette til et vitalt og behagelig underholdende litterært språk? En tekst som dette, hvor kvaliteten i så stor grad hviler på språkets sensuelle og rytmiske flyt må for øvrig ha vært en utfordring for oversetter Thomas Lundbo, som forsøker seg med en mild språkbastardisering hvor tenåringsslang blander seg med engelske og arabiske uttrykk. Jeg savner likevel noe mer, for eksempel den franske stemmen til Marjane Satrapi i animasjonsfilmen Persepolis (2007), det er som om teksten tigger om å bli til lyd og bilde.

Drømmer for gærninger er, når det kommer til stykket, en ganske oppbyggelig oppvekst- eller ungdomsroman med et visst pedagogisk potensial på tross av sitt rå og rebelske image: Her går det an å trekke ut konkret viten om immigrantenes livssituasjon generelt og om fransk innvandringspolitikk spesielt. Dessuten gir romanen et mer nyansert – og ikke minst sympatisk – bilde av individer som ellers framstilles som bensinbombekastende bråkmakere i diverse nyhetskanaler.

Guènes versjon av den etterlengtede Store Innvandrerromanen er med andre ord neppe særlig kontroversiell, dypest sett er det et svermerisk budskap: ha tro på drømmene dine, noe som vel kan varme hjertene til selv de mest innbitt avvisende hvitingene. Skriften blir en syntetiserende kraft som klistrer sammen splittede erfaringer til et nytt mønster, en ny kul subjektivitet. Det er ikke noe galt ved det, annet enn at jeg føler meg litt skeptisk til hvor lett og uproblematisk det er å gjøre en forfatter som den sykt sjarmerende Faïza Guène til et idol, til en ny, pikant og grenseoverskridende politisk babe. Det er absolutt en god energi her, men en litt blekere kopi av Guènes romaner ville endt opp som ufarlig og assimilerbar etnokitsch.

Susanne Christensen, Klassekampen 14. februar 2009

Jag älsker dig

Jörgen Gassilewski
Kärleksdikter
Albert Bonniers förlag 2009
Dikt, 90 sider

Det er nesten spekulativt. Ingen makt i verden kan lenger forsvare oss mot amerikanske konsepter som Halloween og Valentine’s Day, og er det ikke perfekt timing å utgi en bok med kjærlighetsdikt i februar, i god tid for å kunne starte hypen innen det braker løs med shopping in the name of love den 14. februar? Denne anmelderen lar seg faktisk friste, står valget mellom sjokolade, roser eller Gassilewski hadde jeg definitivt tatt sistnevnte. Jörgen Gassilewski har bakgrunn som bildekunstner og dette er hans niende diktsamling, i tillegg har han skrevet en eksplosiv aktivisthit av en roman, Göteborgshändelserna, om bråket i Göteborg i forbindelse med EU-toppmøtet i 2001.

Bak det tillitvekkende omslaget – et eldre stilsitat som består av et snirklete mønster som med sin tvungne symmetri og sentrerte kraft peker inn mot et tomt sentrum – gjemmer det seg en stripe sterkt ambivalente kjærlighetsdikt. Diktene danner komprimerte tekstfirkanter, små bokser som inneholder den samme pendlingen mellom kjærlighet og hat. Hvert dikt følger konsekvent det samme mønsteret: Veien går fra et “Jag älsker dig” via et “Jag hatar dig” og returnerer til et avsluttende “Jag älsker dig”. Diktene er som en liten scene hvor stemmer tar til orde og tegner opp en situasjon, en kjærlighetsrelasjon. Og det er nok å more seg over her, for eksempel lyder det i ett dikt: “Det börjar med en blick vid/ middagsbordet bakom oxfilé/ og alle slitna tal. Vinet som/ du kjöpte känns rätt blaskigt./ Jag har panik. Jag älsker dig.” (s. 22) eller i et annet: “Ska jag spotta på dina/ sandaler! Jag hatar dig för att/ du var så jävla perfekt. Kör/ in i en bergvägg eller nåt./ Förlamad. Du. Jag älsker dig.” (s. 26). Mange av tekstene her sitter som et skudd.

Men det er som om vi bare har lest halve diktsamlingen hittil, for det er mer på gang her. Kärleksdikter er som en slags missing link mellom Ulf Karl Olov Nilssons Block (2005) og Lars Mikael Raattamaas Svensk dikt (2006); man kjenner igjen de konseptuelle grepene, både de ekstremt anspente og veldig humoristiske firkantdiktene (Nilsson) og måten å gå inn i fraser og flørte med og omskrive konvensjonelle former (Raattamaa). Og oppsettet er neppe tilfeldig; det går an å forsøke seg med en grafisk lesning av Kärleksdikter også, og det er kanskje den vinkelen som – når man har sluttet å humre – er den mest spennende og utfordrende. Utover de desentraliserte diktfirkantene (i begynnelsen presser diktene seg helt opp i venstre hjørne) finnes det et annet spor i boka, en fortløpende setning som glir av gårde som en understrøm. Det som tilføyes er først og fremst en masse rom på sidene, og så dette snikende støysporet som utgjør et slags andrespråk.

Plutselig ser diktene helt annerledes ut, så absurd opphengte i den relasjonstvangen som brøles ut i enhver popsang. En tredjedel ut i boka blandes de to teksttypene som kjemiske væsker, tekst eksploderer på sidene; løsrevne stavelser, tall, kjemiske formler,
ord på tysk [Friedrich Hölderlin, kan Athena oplyse om] – anarki bryter ut. Når orden igjen opprettes er de følelsesmessige parametrene de samme, diktene svinger stadig uanfektet mellom kjærlighet og hat og tilbake til kjærlighet, bare at nå har diktene sentrert seg på sida. Det er et åpent felt å begi seg ut i, men for denne leseren kunne ordenes grafiske dans for eksempel fortelle historien om det heterogene versus doxa, om opprør, integrering og sentralisering. Samtidig finnes det altså her en helt tradisjonell – og ekstremt salgbar! – diktsamling, full av både morsomme og glitrende dikt, som dette, hvor det varme og det kalde, det indre og det ytre, glir rundt på overraskende måter:

Jag älsker dig. Du slickar dig
om läpparna i den törra kalla
sommaren. Det indvändiga bliver
utvändigt og det utvändiga
invändigt. Jeg hatar dig. Snart
börjar det väl snöa också.
Inget förvånar mig längre. Du
vänder ditt ansikte uppåt och
stiger när snöstjärnorna faller.
Jag hatar dig. Jag älsker dig.

Susanne Christensen, Klassekampen 7. februar 2009